Anja Røyne

Fysiker

Forfatter-arkiver: anjaroyne


av 1 kommentar

På fisketur i København

Jeg har en plan. Jeg vil dytte krystaller mot hverandre og måle kraften mellom dem når de bare er noen nanometer unna hverandre. Da jeg var på konferanse i Firenze traff jeg noen hyggelige mennesker fra universitetet i København som syntes dette hørtes ut som en god idé. Derfor har jeg vært i Danmark i dag og fisket krystaller.

Instrumentet vi brukte i dag heter Luke Skywalker, og han er en AFM. AFM står for Atomic Force Microscope. Luke er den nyeste og kuleste AFM-en i gruppa. De som vil skru opp temperaturen på målingene sine må bruke Obi Wan Kenobi, som står i samme rom. Darth Wader og Yoda fikk jeg ikke hilst på i dag.

Atomic Force Microscope blir «atomkraftmikroskop» om det skal oversettes direkte til norsk, men det blir ikke helt riktig. Dette har ingenting med det vi vanligvis mener med atomkraft å gjøre. I AFM-en sitter en ørliten pinne, kanskje en tidels millimeter lang og to hundredels millimeter bred, som det er festet en enda mindre nål i enden på. En laserstråle skinner på toppen av pinnen og blir reflert opp til en detektor. Dersom pinnen bøyes, flytter refleksjonen av laserlyset på detektoren på seg.

Man plasserer denne pinnen rett over overflaten man er interessert i, og bruker en ekstremt nøyaktig motor til å senke pinnen langsomt mot underlaget. Når nålen kommer nær overflaten under, begynner det å virke krefter mellom atomene i nåla og atomene i underlaget. Dette gjør at pinnen blir dyttet opp, eller dratt ned, og dette kan man lese av ved å se på utslaget fra detektoren. Siden man selvfølgelig husker å måle hvor stiv pinnen er, kan man bruke dette til å regne ut kraften mellom nåla og underlaget.

Det er vanlig å bruke AFM til å lage et slags kart over høydeforskjeller på en overflate. Er man nøyaktig nok, kan man faktisk se hvordan enkeltatomene sitter. Det er veldig vanskelig å forstå at det faktisk går an, men det gjør det. Man kan lage helt fantastiske bilder av utrolig små ting.

Men det jeg ville gjøre, denne gangen, var ikke å lage fantastiske bilder. Jeg ville sette fast en liten krystall i AFM-pinnen og måle hvilke krefter jeg får når jeg senker denne krystallen mot underlaget. I dag har vi funnet ut hvordan vi skal sette fast krystallen, så vi er klare til å gjøre ordentlige målinger når jeg kommer tilbake til København litt senere.

Metoden vi bruker kalles for fisking. Man gjør som følger: Ta en krystall, og dryss støv av den samme krystallen oppå. Blås bort mesteparten av støvet. Gjør klar epoxy-lim ved å blande de to komponentene fra tuben. Legg en forsvinnende liten mengde lim på kanten av den store krystallen, og legg den inn i AFM-en.

Så ser vi i mikroskopet. AFM-pinnen stikkes forsiktig inn i limklumpen, som nå ser helt enorm ut. Når pinnen trekkes ut igjen sitter en liten mengde lim igjen på tuppen.

Pinnen beveges så over overflaten til vi finner en støvpartikkel (som vi ser i mikroskopet som små kantete krystaller, noen tusendels millimeter store), senkes langsomt ned over den, og så håper vi at den limer seg fast. Krystallen er fisket.

Jeg er veldig gira over at dette fungerte, og gleder meg masse til å bruke en hel uke på å dytte krystaller senere. Å kunne dra på dagsbesøk til København for å leke med Luke Skywalker er skikkelig luksus.

20130918-195445.jpg

På bildet: pinne til venstre, lim til høyre, og mer eller mindre fine småkrystaller spredt rundt omkring.

Dette er forresten det første blogginnlegget jeg har lagt ut i lufta (på flyet).


av Legg igjen en kommentar

I bane rundt jorda

Siden jeg skulle svare på spørsmål om sentrifugalkraft og vektløshet i Abels tårn på fredag (som forresten var veldig morsomt, og kan høres her om noen er interessert) har jeg tenkt en del på dette med å gå i bane, så jeg tenkte det kunne passe å skrive litt om det i kveld.

Kan man skyte seg selv i bakhodet?

Ja. Sånn bortsett fra at det sikkert står trær i veien, og at jorda ikke er trill rund som en kule, og at man garantert ikke kan få kula til å gå raskt nok, så er det fint mulig å skyte rett frem og treffe seg selv i bakhodet.

Når kula skytes går den først rett frem, men etterhvert vil den bøye av nedover fordi den blir trukket ned av jorda. Står du på en kjempestor flat slette, vil banen til kula etterhvert krumme seg så mye at den treffer bakken.

Men: jorda er jo også krum. Om kula bare går fort nok, vil den fortsatt falle nedover, men mens den faller vil jorda også krumme seg vekk under den. Går den bare fort nok, vil den falle og falle, men aldri rekke å falle helt ned. Til slutt har du den i hodet. Hvis du ikke skjøt enda raskere, da, slik at kula forsvant ut i verdensrommet og ble borte.

Hvor fort må egentlig kula gå?

Den nevnte kula måtte ha beveget seg i 28 000 kilometer i timen for å ha kommet seg hele veien rundt jorda. Til sammenligning forteller Wikipedia meg at 1200 kilometer i timen er en typisk kulefart.

Jo lengre unna jorda man er, jo lavere er den hastigheten man er nødt til å ha for å holde seg i bane. Det er fordi jorda ikke trekker like hardt på ting som er langt unna.

36 000 kilometer over jorda er det stedet du må være for å holde deg over samme sted på jordoverflaten hele tiden mens du går i bane. Dette er selvfølgelig praktisk for satelitter som skal brukes til kommunikasjon og den slags. Satelittene her oppe trenger bare å bevege seg i 11 000 kilometer i timen.

Såvidt jeg kan regne ut akkurat nå måtte kula ha blitt skutt ut over tre millioner kilometer over jorda for å kunne gå i bane med sin beskjedne hastighet. Sola er i gjennomsnitt 150 millioner kilometer unna oss. Nå begynner dette å bli veldig hypotetisk, og jeg kan ha gått i surr med nullene mine. Du trenger nok ikke være redd for en kule i bakhodet (fra din egen pistol) med det aller første.

Spiller massen noen rolle?

Det kan man jo lure på. Kraften som jorda trekker på ting med øker jo med massen av tingen. Så dersom du er veldig tung, vil kraften fra jorda som får deg til å svinge i banen din også være større. Praktisk nok blir den kraften som trengs for å få deg til å svinge også større. En dobbelt så stor ting trenger dobbelt så stor kraft, men blir også trukket dobbelt så mye av jorda, så det går opp i opp – massen har ingenting å si. Derfor går romstasjonen og astronautene inni den i akkurat samme bane, som gir denne følelsen av vektløshet (du setter deg på stolen, men stolen faller vekk under deg, dere faller begge to hele tiden).

Å forenkle ting

er nyttig i mange tilfeller, men det kan være skikkelig irriterende for den som kan mye om emnet. Jeg har en følelse av at mange som leser dette kan komme til å ergre seg over ting som er utelatt. Romfart er jo noe som mange kan mye mer om enn meg. Jeg blir bare glad for oppklarende kommentarer. Kom med det!

Dette er en GPS-satelitt, som bor omtrent 20 000 km over jorda. Bilde: Wikimedia Commons

Dette er en GPS-satelitt, som bor omtrent 20 000 km over jorda. Bilde: Wikimedia Commons


av 3 kommentarer

Abels Tårn på P2 i morgen

vaffelogvitenskapOioi! I morgen skal jeg for første gang på direktesendt radio! Det blir gøy, og ikke så lite skummelt…

Abels Tårn er et fast innslag i Ekko på P2, som sendes direkte fra realfagbiblioteket på Blindern hver fredag klokka 10. For å gjøre litt ekstra stas ut av det spanderer biblioteket gratis vafler og kaffe. Det er altså bare å møte opp, om man skulle være i nærheten.

Jeg skal sitte i panel sammen med kjemiker Einar Uggerud og biolog Anders Nielsen, og forsøke å svare på ymse spørsmål som lytterne har sendt inn. Jeg har fått spørsmålene på forhånd, så jeg bør jo greie å svare. Om jeg ikke får jernteppe. Urk… men da får jeg bare håpe at de andre paneldeltakerne trår til med litt prat for å dekke opp for meg. Det kan hende det blir noe snakk om vannsøl og vektløshet. I tillegg til kraftfor og dynetrekk som vrenger seg i vask. Og hvalbæsj?! Jeg er spent.


av 2 kommentarer

Hva man kan finne ut med ballonger

Lørdag morgen. Barne-TV er ferdig. Pappan er bortreist, og vi har ballonger.

Seksåringen har heldigvis fått store nok lunger til å blåse opp ballongene selv, det er en fordel både for ham og meg. Det første man må gjøre er selvfølgelig å blåse opp en ballong og slippe den så den fyker avgårde. Det bemerkes at når ballongen som slippes er ganske liten, går den kort men fort. Store ballonger varer lengre men starter saktere.

Går den lille ballongen fort fordi den kræsjer med mindre luft enn den store, eller er det fordi at lufta blåser raskere ut av den lille ballongen?

Dette minner meg nemlig om noe jeg har hørt om flere ganger, men aldri fått testet.

Når du har en krum overflate mellom to stoffer (gasser, væsker, en av hver, eller kanskje også et fast stoff, selv om det er litt mer komplisert) må det være høyere trykk på den ene siden av overflaten enn den andre. Trykkforskjellen får overflaten til å bule ut fra siden med høyest trykk. Jo større trykkforskjell, jo mer krumning. Har du ingen trykkforskjell, blir overflaten helt plan.

«Jo større trykkforskjell, jo mer krumning» betyr også at «jo mer krumning, jo større trykkforskjell». Og så kan vi se på ballongen. Når er den mest krum? Jo, når den er liten. Overflaten på en veldig stor rund ting virker lokalt sett ganske plan (bakken du står på er jo også en del av overflaten på en rund ting, men den virker ikke så veldig krum der du står). Altså skal det være større lufttrykk inne i en liten ballong enn en stor ballong.

Det kan jo være grunnen til at den lille ballongen fyker fortere: at lufta blir sendt ut med høyere trykk.

Men så kan man jo dra den tanken litt videre. Sett at vi blåser opp to ballonger så de er nesten like store, og fester dem på hver sin side av et rør. Vil lufta fordele seg så de blir like store, eller vil lufta gå fra den minste (høyt trykk?) til den største (lavt trykk?) så forskjellen øker?

Som sagt, så gjort. Slangen til den ødelagte lekestøvsugeren hadde perfekt størrelse for å koble en ballong på hver ende. Vi brukte brødposeklyper for å hindre luften i å slippe ut av ballongene før alt var klart.

Først var ballongene omtrent like store.

20130908-195513.jpg

Så tok vi av klypene. En – to – tre!

Og voila! Den ene ballongen ble mindre, den andre ble større.

20130908-195526.jpg

Seksåringen gjettet riktig, fireåringen gjettet feil, og det var fint for sistnevnte brydde seg ikke så mye, men det gjorde han andre. Jeg synes det var kult at teorien så ut til å stemme.

Det skal sies at ikke all lufta i den lille ballongen forsvant. Det er jo et eller annet som skjer når man har blåst veldig mye luft inn i en ballong, det er vanskelig å få den over en viss størrelse. Gummien som ballongene er laget av er nok ikke et helt ideelt enkelt stoff.

Det jeg tror vi kanskje (eller kanskje ikke) kan forklare med dette morgeneksperimentet er hvorfor det kan være så vrient å få den første lufta inn i ballongen.

Nå er du vel nødt til å prøve selv? God fornøyelse!


av 1 kommentar

Jeg lurer på hvorfor blader er grønne

20130906-205629.jpgDer kom den igjen, høsten.

Hver morgen ser jeg flere gule blader. Når mørketida står for døra slutter det å være lønnsomt for plantene å lage nye grønne klorofyller når de gamle blir ødelagt; de skrur heller ned på aktivitetsnivået, og lar de gule og røde fargene vi vanligvis ikke ser for bare grønt, få pynte opp skogen noen uker før det hele faller til jorden.

Når vi ser at noe har en farge, er det fordi at dette noe ikke suger til seg sollyset med akkurat denne fargen. Bladene er grønne fordi det grønne lyset blir reflektert og kan fanges opp av øynene våre. Det røde og det blå lyset, derimot, kan klorofyllet bruke til å bygge sukker av karbondioksid og vann.

Rød, grønn, blå. Kan du fargene i regnbuen? ROGGBIF: rød, orange, gul, grønn, blå, indigo (skjønner forresten ikke hvorfor den må være med, fordi man trengte en vokal?) og fiolett. Hvor ligger grønn i forhold til rød og blå?

Jo, midt i. Så plantene, som gjør alt de kan for å kare til seg det de kan av sollys, de kaster altså fra seg hele den midterste porsjonen av det synlige lyset.

Og hvorfor er det sånn?

Det har jeg lurt på i dag, og jeg har googlet og googlet. Svaret er:

VI VET IKKE!

Faktisk. Jeg fant en hypotese om at jorda en gang for lengelenge siden var dominert av en annen art som så lilla ut, altså som brukte det grønne lyset og spyttet ut resten. Så utviklet det seg en annen art, forløperen til plantene, som brukte de blå og røde restene. Og så overlevde denne arten fordi den hadde funnet et molekyl som var mer effektivt enn det de lilla plantene brukte.

Men dette er altså bare en av sikkert mange hypoteser (det er også begrenset hvor mye man kan finne ut på en google-kveld, tross alt), og jeg får sikkert aldri noe helt godt svar på hvorfor planter er grønne. Det er greit! Det er egentlig veldig kult! Det går rett på lista over «ting man skulle tro var kjent men som ikke er det», som nok et bevis på hvor fantastisk verden er og på hvor mye morsom forskning som gjenstår.


av 2 kommentarer

Kanskje det er vi som er marsboere?

Dette er en av rundt hundre meteoritter fra Mars som er blitt funnet på jorda. Jeg tror ikke forfedrene våre kom hit med akkurat denne. Bilde: Wikimedia Commons

Dette er en av rundt hundre meteoritter fra Mars som er blitt funnet på jorda. Jeg tror ikke forfedrene våre kom hit med akkurat denne. Bilde: Wikimedia Commons

Om dette hadde vært tittelen på foredraget til Steven Benner, klokka 9 torsdag morgen, ville jeg helt klart ha kommet for å høre på. Men siden det var dagen etter min egen presentasjon og tittelen lød Planets, Minerals and Life’s Origins valgte jeg å heller ta en sen morgen. Derfor fikk jeg ikke med meg dette fantastiske poenget før jeg leste om det på phys.org i dag.

Det er vanskelig å finne ut akkurat når, hvor og hvordan livet oppstod. En av mange hypoteser er at livet kom hit utenfra – jorda ble smittet, et kosmisk nys i form av en meteoritt.

Man skulle kanskje tro at levende ting ikke kunne reise med meteoritter, men det er utrolig hva livet kan tåle. Når NASA sender roboter til Mars for å lete etter liv der, er noe av det viktigste de gjør å vaske alt utstyret som sendes opp. Hvis ikke kan det faktisk være jord-liv som oppdages.

På Mars finnes et mineral som, om det er til stede i ur-suppen der de organiske molekylene begynner å dannes, kan hjelpe til med å sørge for at det som dannes ikke bare blir til kliss. Dette mineralet fantes ikke på jorda på den tiden da livet dukket opp. Derfor er det ikke så helt usannsynlig at livet oppstod på Mars, og at våre ur-forfedre fikk haik over til den Blå Planeten på en stein.  Om NASA nå bringer smitten tilbake igjen, er vel det bare på sin plass.


av 1 kommentar

Oppskriften på liv

Denne uken skriver jeg fra Goldschmidt-konferansen i geokjemi, i Firenze.

Livets begynnelse! Det må da være det aller kuleste man kan forske på?

20130829-190138.jpg

Trinn 1: Sett sammen karboner

Du trenger karbon, for eksempel som CO2, vann og gjerne litt ekstra hydrogen. Rør rundt og tilsett energi i form av UV-stråler fra sola, lyn, varme kilder på havbunnen eller det du måtte ha tilgjengelig. Metallpartikler kan hjelpe karbonene med å finne sammen raskere.

Vips, så får du en slimete suppe som består av massevis med forkjellige organiske molekyler.

Trinn 2: Samle sammen mange like molekyler

En suppe gir ikke liv. Skal du bygge opp noe nyttig trenger du mange av de samme molekylene på samme sted. Her kan det også være nyttig med en fast overflate. På overflatene til forskjellige mineraler vil det være noen steder der en type molekyler gjerne vil oppholde seg, og noen steder som er bedre for andre.

La virke til du har samlet sammen tilstrekkelig mange av de stoffene du har lyst på.

Trinn 3: La få molekylene til å lage kopier av seg selv

Dette steget kan kanskje være litt knotete. Nå som livet har blitt så avansert og fint, har vi enzymer som tar seg av slikt. Før det kom så langt, måtte noen ekstra godt egnede mineraler fungere som liksom-enzymer. Akkurat hvordan de greide det er ikke helt klart, men det er åpenbart at det fungerte.

Tre enkle ting, det er lett som en fei. Sånn sett virker det ikke så helt utenkelig at noe lignende kan ha skjedd andre steder. Universet er jo temmelig stort. Det er ganske fint å tenke på, synes jeg.

Oppskriften er forresten en litt forenklet versjon av den som ble presentert av Robert M. Hazen (Carnegie) i dag.


av Legg igjen en kommentar

Italienske forskere lever farlig. Og litt om skummelt norsk brønnvann

Denne uken skriver jeg fra Goldschmidt-konferansen i geokjemi, i Firenze.

Forskere drapsdømt etter jordskjelv

L'Aquila etter jordskjelvet. Bilde fra Wikimedia Commons.

L’Aquila etter jordskjelvet. Bilde fra Wikimedia Commons.

Det er kanskje flere av oss som husker rettssaken etter l’Aquila-jordskjelvet i 2009. I dag fikk vi historien fortalt fra professor emeritus Paolo Gasparini, en av rådgiverne til forsvarerne.

Byen L’Aquila ligger midt i et av de mest jordskjelvutsatte områdene i Italia. Små jordskjelv forekommer ofte, og statistisk sett skal et stort skjelv finne sted med 475 års mellomrom. Problemet er selvfølgelig at det ikke finnes noen gode måter å forutsi når det jordskjelv skal komme.

I januar 2009 økte jordskjelvaktiviteten, men ikke mer enn den hadde gjort flerfoldige ganger før. Etter at en tekniker ved et italiensk forskningsinstitutt hadde kommet med sitt eget varsel om et kommende stort jordskjelv (han hadde ikke vitenskapelig belegg for metoden han brukte, og ble heller ikke støttet av instituttet sitt) ble folk engstelige, og det ble satt ned en ekspertgruppe for å evaluere risikoen. Denne gruppen kunne ikke si stort mer enn at risikoen var lav (som alltid).

Seks dager senere kom det store skjelvet, og over tre hundre mennesker ble drept.

I oktober 2012 ble syv medlemmer av ekspertgruppen, hvorav en egentlig bare hadde vært der nærmest tilfeldig den dagen, dømt for uaktsomt drap på 29 personer. Disse hadde etter sigende valgt å bli værende i husene sine da jordskjelvet kom fordi de var blitt beroliget av forskernes uttalelser. Medlemmene ble dømt til seks år i fengsel og til å betale åtte millioner euro i kompensasjon til familiene.

Hva skulle forskerne ha gjort? Jordskjelv er en type naturkatastrofe der risikoen for at noe skal inntreffe er ekstremt lav, men skadene man vil få er ekstremt store. Utregninger i ettertid har vist at risikoen for et stort skjelv to timer før skjelvet var økt fra normalt 0.01 % til 0.05 %. Dette er det eneste forskerne kunne ha å kommunisere videre – forskeres rolle må være å gi et så riktig og helhetlig bilde av situasjonen som mulig, ikke å skjule deler av sannheten av frykt for virkningen det kan ha på befolkningen. Så må det være myndighetenes rolle å bruke denne informasjonen til å ta beslutningen om å evakuere eller ikke.

Etter rettssaken har man fått mye lavere terskel for evakueringer, det har blant annet vært flere episoder der barneskoler har vært evakuert etter jordskjelv som har vært rett over to på Richters skala (og det er så godt som ingen ting). Om man skal holde på sånn over tid er det ingen som hører etter i lengden.

Utarmet uran og uønskede resultater

På tirsdag fikk vi høre om en annen rettsak, som pågår akkurat nå. I Quirra på Sicilia, der det tidligere var et militært skytefelt, har lokalbefolkningen rapportert om unormalt mange tilfeller av kreft og misdannelser. Mange mener at dette skyldes bruk av utarmet uran ved skytefeltet. Geokjemikere fra Universitetet i Sienna fikk i oppgave fra forsvarsdepartementet å undersøke om det kunne finnes utarmet uran i området. De gjorde 25 000 analyser på 1500 prøver av jodr sedimenter og overflatevann, brukte metoder utviklet etter krigen i Kosovo, og fant ingen forhøyede uran-verdier.

Professor Luigi Marini er en del av forsvarsgruppen til disse forskerne, som nå er saksøkt av lokale aksjonsgrupper. I følge Luigi har aksjonsgruppen betydelig støtte fra en kjernefysiker med tilknytning til CERN. Han har kritisert forskerne for å være geokjemikere og ikke kjernefysikere.

Men altså, er det noe å saksøkes for? Og om jeg ville finne ut om jeg hadde uran i jorda i hagen min, så ville jeg nok ha prøvd geokjemikerne før kjernefysikerne.

Apropos uran

Ja apropos uran. Visste du at 30 % av norske drikkevannsbrønner har uraninnhold som ligger over grenseverdiene? Det finnes også betydelige mengder kobber og bly i en del av disse brønnene. Dette i følge Clemens Reimann fra NGU, som jeg også har hørt på denne uka. På plottene hans så det norske vannet mye skumlere ut enn alt det andre vannet han hadde tatt prøver av i Europa. Det skyldes visstnok at disse brønnene er boret i hard gneiss og granitt og at gjennomstrømmingen i dem er forholdsvis lav. Så vet vi det.


av 7 kommentarer

Mission accomplished

Denne uken skriver jeg fra Goldschmidt-konferansen i geokjemi, i Firenze.

Siden jeg fikk så mange oppmuntrende kommentarer etter panikkanfallet mitt i går synes jeg det er på sin plass med en oppdatering:

Jeg overlevde! Nervøsiteten forsvant da jeg fant meg selv innelåst på do på konferansesenteret to minutter før jeg skulle ha vært på plass. Heldigvis greide jeg å knekke låsemekanismekoden etter en fem minutters tid, mens jeg ventet på at personen jeg hadde snakket med gjennom døra skulle hente en eller annen for å gjøre et eller annet. Jeg er tydeligvis såvidt smart nok til å kunne åpne en dør.

Foredraget gikk fint, jeg fikk passe dårlig tid så jeg kunne gå fort igjennom de litt vanskelige tingene jeg hadde satt på siste slide, og jeg skalv ikke eller noe (jeg pleier egentlig å slutte å være nervøs når jeg begynner å snakke, men selv om jeg vet at det er sånn så er jeg like nervøs på forhånd).

Når han jeg hadde sittet på gulvet og hørt på i går, fordi så mange ville se ham, kom bort til meg etterpå og sa at

«This is the best explanation of disjoining pressure I have ever heard. I finally understood it. I will have to come to Norway and show you my illmenite experiments sometime»

så ble jeg ganske fornøyd.

(Det var forresten ikke meningen at dere skulle forstå det der. Det var bare for å vise hvor smart jeg er.)

Såder, nå skal jeg bare kose meg og bruke den fritiden jeg finner på nyttige ting som å spise is og kjøpe gaver til barna.


av Legg igjen en kommentar

Jeg kan også redde verden (eller bidra litt, i det minste)

Denne uken skriver jeg fra Goldschmidt-konferansen i geokjemi, i Firenze.

Verden står på terskelen av en klimakatastrofe, og jeg bruker tiden min på å forske på stein.

Noen ganger føles det fryktelig bakstreversk. Fremtiden er solceller og vindmøller, fortiden er Oljebransjen, som man alltid ender opp med å få et nært forhold til når man driver georelatert forskning i Norge.

Det jeg forsker på er å finne ut hvordan oppsprekking og vann og kjemiske reaksjoner i stein henger i hop. I dag gav Sally Benson, professor ved Stanford, en presentasjon som viste hvorfor akkurat denne type forskning er helt nødvendig for at vi skal klare oss fremover. Dette er hvorfor:

Vi trenger materialer for å produsere fornybar energi

Det hjelper ikke å vite hvordan vi skal høste energi fra sol, vann og vind om vi ikke har de materialene som trengs for å lage solceller og vindmøller på stor skala. En del av de viktigste ingrediensene begynner vi å merke mangelen på allerede. For å finne og produsere disse materialene uten å ødelegge jorda samtidig må vi lære mer om hvordan vann, kjemiske reaksjoner, oppsprekking og biologisk aktivitet henger sammen.

Vi må gjemme unna mye CO2 i hundretusenvis av år

Vi kommer dessverre ikke til å klare å plutselig slutte å produsere CO2. En ting vi kan gjøre mens vi venter på at de fossile energikildene tar slutt, er å dytte CO2-en ned langt under bakken og håpe at den blir værende der i noen hundretusen år. Dette kan vi ikke være så sikre på uten at vi forstår, ja nemlig, hvordan oppsprekking og kjemiske reaksjoner henger sammen.

Skifergass

Rekk opp hånda, hvem vil forske på skifergass?

Ikke jeg egentlig, det er noen skikkelig skitne greier, og jeg vil helst ikke ha noe med det å gjøre.

Men skifergass er stort. Det har fullstendig snudd opp ned på energilandskapet i USA. USA slipper nå ut mindre karbondioksid fordi de bruker gass istedenfor kull. England er kanskje det neste landet som skal i gang med å hente opp skifergass fra berggrunnen.

I skifere er gassen gjemt inne i nanosmå porer, som virkelig ingen forstår noe særlig om hvordan fungerer. Om skifergassproduksjonen, som allerede er i gang, skal foregå uten å forurense alt for mye, er forskere nødt til å finne ut mer om disse systemene.

Forskning er aldri bortkastet!

Så lenge den publiseres. Vi forskere finner ut av hvordan ting fungerer, og så må vi håpe, eller passe på, at kunnskapen blir brukt til det beste for verden.