Nå er det virkelig tiden for å se fantastiske isformasjoner ute i skogen.
I dag traff jeg ispelsens tjukke slektninger, isnålene. De oppstår på samme måte som ispels, men ikke fra greiner. Jord som er våt kan også inneholde såpass små hulrom at vannet ikke greier å fryse til is før det kommer seg ut i friluft. Siden hulrommene i jorda er større enn dem i greinene, blir resultatet et sett med tjukke, klare isnåler istedenfor den fine ispelsen.
November er kanskje trist og grå, men den også noe helt spesielt å by på: De første frostnettene. Enkelte morgener kan man våkne opp og se at magiske ting har skjedd i løpet av natten. Ett av de aller vakreste fenomenene har jeg ikke klart å finne et navn for på norsk, så jeg kaller det ispels (svensk: håris, tysk: haareis).
Forrige mandag rakk jeg ikke T-banen fordi jeg var så opptatt med å krype rundt i buskene og ta bilder av pels.
Dette har skjedd: Greina var full av vann. Jeg har tidligere skrevet om at vann inne i trær ikke begynner å koke, fordi det ikke er plass til å danne bobler i de tynne rørene som vannet befinner seg i. Av samme grunn skal det mye til at vann inne i trær fryser til is. Hadde det ikke vært sånn, hadde det nok vært vanskelig å være tre på våre breddegrader.
Der kom den igjen, høsten.
Hver morgen ser jeg flere gule blader. Når mørketida står for døra slutter det å være lønnsomt for plantene å lage nye grønne klorofyller når de gamle blir ødelagt; de skrur heller ned på aktivitetsnivået, og lar de gule og røde fargene vi vanligvis ikke ser for bare grønt, få pynte opp skogen noen uker før det hele faller til jorden.
Når vi ser at noe har en farge, er det fordi at dette noe ikke suger til seg sollyset med akkurat denne fargen. Bladene er grønne fordi det grønne lyset blir reflektert og kan fanges opp av øynene våre. Det røde og det blå lyset, derimot, kan klorofyllet bruke til å bygge sukker av karbondioksid og vann.
Rød, grønn, blå. Kan du fargene i regnbuen? ROGGBIF: rød, orange, gul, grønn, blå, indigo (skjønner forresten ikke hvorfor den må være med, fordi man trengte en vokal?) og fiolett. Hvor ligger grønn i forhold til rød og blå?
Jo, midt i. Så plantene, som gjør alt de kan for å kare til seg det de kan av sollys, de kaster altså fra seg hele den midterste porsjonen av det synlige lyset.
Og hvorfor er det sånn?
Det har jeg lurt på i dag, og jeg har googlet og googlet. Svaret er:
VI VET IKKE!
Faktisk. Jeg fant en hypotese om at jorda en gang for lengelenge siden var dominert av en annen art som så lilla ut, altså som brukte det grønne lyset og spyttet ut resten. Så utviklet det seg en annen art, forløperen til plantene, som brukte de blå og røde restene. Og så overlevde denne arten fordi den hadde funnet et molekyl som var mer effektivt enn det de lilla plantene brukte.
Men dette er altså bare en av sikkert mange hypoteser (det er også begrenset hvor mye man kan finne ut på en google-kveld, tross alt), og jeg får sikkert aldri noe helt godt svar på hvorfor planter er grønne. Det er greit! Det er egentlig veldig kult! Det går rett på lista over «ting man skulle tro var kjent men som ikke er det», som nok et bevis på hvor fantastisk verden er og på hvor mye morsom forskning som gjenstår.
Anja Røyne 