Fysikk og Fascinasjon

en blogg om ny og gammel forskning, og om den fantastiske naturen


2 kommentarer

Kanskje det er vi som er marsboere?

Dette er en av rundt hundre meteoritter fra Mars som er blitt funnet på jorda. Jeg tror ikke forfedrene våre kom hit med akkurat denne. Bilde: Wikimedia Commons

Dette er en av rundt hundre meteoritter fra Mars som er blitt funnet på jorda. Jeg tror ikke forfedrene våre kom hit med akkurat denne. Bilde: Wikimedia Commons

Om dette hadde vært tittelen på foredraget til Steven Benner, klokka 9 torsdag morgen, ville jeg helt klart ha kommet for å høre på. Men siden det var dagen etter min egen presentasjon og tittelen lød Planets, Minerals and Life’s Origins valgte jeg å heller ta en sen morgen. Derfor fikk jeg ikke med meg dette fantastiske poenget før jeg leste om det på phys.org i dag.

Det er vanskelig å finne ut akkurat når, hvor og hvordan livet oppstod. En av mange hypoteser er at livet kom hit utenfra – jorda ble smittet, et kosmisk nys i form av en meteoritt.

Man skulle kanskje tro at levende ting ikke kunne reise med meteoritter, men det er utrolig hva livet kan tåle. Når NASA sender roboter til Mars for å lete etter liv der, er noe av det viktigste de gjør å vaske alt utstyret som sendes opp. Hvis ikke kan det faktisk være jord-liv som oppdages.

På Mars finnes et mineral som, om det er til stede i ur-suppen der de organiske molekylene begynner å dannes, kan hjelpe til med å sørge for at det som dannes ikke bare blir til kliss. Dette mineralet fantes ikke på jorda på den tiden da livet dukket opp. Derfor er det ikke så helt usannsynlig at livet oppstod på Mars, og at våre ur-forfedre fikk haik over til den Blå Planeten på en stein.  Om NASA nå bringer smitten tilbake igjen, er vel det bare på sin plass.


1 kommentar

Oppskriften på liv

Denne uken skriver jeg fra Goldschmidt-konferansen i geokjemi, i Firenze.

Livets begynnelse! Det må da være det aller kuleste man kan forske på?

20130829-190138.jpg

Trinn 1: Sett sammen karboner

Du trenger karbon, for eksempel som CO2, vann og gjerne litt ekstra hydrogen. Rør rundt og tilsett energi i form av UV-stråler fra sola, lyn, varme kilder på havbunnen eller det du måtte ha tilgjengelig. Metallpartikler kan hjelpe karbonene med å finne sammen raskere.

Vips, så får du en slimete suppe som består av massevis med forkjellige organiske molekyler.

Trinn 2: Samle sammen mange like molekyler

En suppe gir ikke liv. Skal du bygge opp noe nyttig trenger du mange av de samme molekylene på samme sted. Her kan det også være nyttig med en fast overflate. På overflatene til forskjellige mineraler vil det være noen steder der en type molekyler gjerne vil oppholde seg, og noen steder som er bedre for andre.

La virke til du har samlet sammen tilstrekkelig mange av de stoffene du har lyst på.

Trinn 3: La få molekylene til å lage kopier av seg selv

Dette steget kan kanskje være litt knotete. Nå som livet har blitt så avansert og fint, har vi enzymer som tar seg av slikt. Før det kom så langt, måtte noen ekstra godt egnede mineraler fungere som liksom-enzymer. Akkurat hvordan de greide det er ikke helt klart, men det er åpenbart at det fungerte.

Tre enkle ting, det er lett som en fei. Sånn sett virker det ikke så helt utenkelig at noe lignende kan ha skjedd andre steder. Universet er jo temmelig stort. Det er ganske fint å tenke på, synes jeg.

Oppskriften er forresten en litt forenklet versjon av den som ble presentert av Robert M. Hazen (Carnegie) i dag.