Anja Røyne

Fysiker


Legg igjen en kommentar

Rapport fra det Døde Havet

img_6642

Her er geologien i ferd med å vinne over badestrukturene.

Denne gangen har forskertilværelsen tatt meg til et sted jeg aldri egentlig hadde trodd jeg skulle reise til, nemlig Israel. Anledningen er forskernettverket vårt, NanoHeal, og vår Israelske partner har bestemt at samlingen denne gangen skulle holdes på et hotell ved Dødehavet.

Forskningen i nettverket handler om mineraler: Hvordan vokser krystaller, og hvordan løser de seg opp, når de befinner seg inneklemt mellom korn av andre materialer? Kan vi lage sterkere, bedre, mer miljøvennlige og mer holdbare materialer enn dem vi bruker i dag ved å studere hvordan biologiske organismer lager mineralene sine, som i skall og bein? Kan materialer som er laget av mineraler, sånn som betong, holde seg stabile i lang tid, sånn at vi kan bruke dem til å lagre radioaktivt avfall?
Egentlig er dette et ganske passende sted å holde et slikt møte. Her er det nemlig fullt av mineraler, som felles ut når dødehavsvannet fordamper:
img_6661

Geologi vinner over biologi. Om fem år vil dette være en del av det flere kilometer tykke saltlaget under vannoverflaten.

Egentlig stemmer det ikke helt at dette hotellet ligger ved Dødehavet. Stedet vi befinner oss på, Ein Bokek, ligger ved fordampningsdammene i den sørlige enden av sjøen. Dette var en del Dødehavet så sent som i 1972, men siden den gang har vannstanden falt med over 20 meter, og den sørlige delen ville ha vært et tørt lag med salt om det ikke hadde vært for pumpene som flytter vann fra nord til sør.
Vanlig havvann er fullt av stoffer som kan være nyttige for oss mennesker, men siden det er såpass lite av dem i hver liter vann er det for kostbart å utvinne dem. Her i Dødehavet er konsentrasjonene høyere, og ved å pumpe vannet inn i grunne bassenger, der sollyset får vann til å fordampe og de nyttige stoffene til å bli enda mer konsentrert, kan man utvinne elementer som kalium (til kunstgjødsel), magnesium og andre stoffer i form av salter.
Det er ganske overveldende å se hvordan sjøen her er fullstendig kontrollert av menneskelig aktivitet. I den ene enden, i sør, dannes et 20 cm tykt lag med salt i bunnen av fordampingsdammene hvert år. Dette gjør at hotellene må bygge strendene sine oppover, og at ved de eldste hotellene må man nå gå opp en trapp for å komme ut på stranden fra bassengområdene utendørs.
img_6647

Dette utebassenget har mistet havutsikten sin.

I nordenden er situasjonen enda mer dramatisk. Ikke bare pumpes vannet ut av sjøen for å fordampe, det har heller ikke kommet nevneverdige mengder av nytt vann inn i sjøen siden Jordanelven ble demmet opp for å brukes i jordbruket, på 60-tallet. I dag synker vannstanden i Dødehavet med over en meter i året. Dette har ikke bare ført til at det har blitt langt å gå til stranden fra hotellene i nord. Det lille regnvannet som renner over de tørrlagte breddene av sjøen, løser opp saltlagene i undergrunnen og får tusenvis av synkehull til å åpne seg og ødelegge veier og bygninger. Erosjon er et kjempeproblem, og de økologiske konsekvensene er selvfølgelig enorme.
img_6628

Erosjon på slettene ned mot den nordlige delen av Dødehavet. Utsikt fra Massada.

For å bøte på problemet med uttørring av Dødehavet, er det planer om et system av rør og kanaler som skal flytte vann fra Rødehavet og inn i Dødehavet. Underveis skal deler av vannet avsaltes og brukes som drikkevann. Dette er et stort prosjekt med mange potensielt negative konsekvenser for miljøet, i og rundt både Rødehavet og Dødehavet. Om du vil lese mer om dette prosjektet kan Wikipedia-siden være et greit sted å starte.


Legg igjen en kommentar

Kjemisk potensiale i nanoporer, svømmetur og en bjørn

Jeg er på konferanse i USA, og overskriften oppsummerer dagens høydepunkter.

Hjemme er det skolestart, barnehagestart, fotballstart og korpsstart. Jeg er i New Hampshire og tenker på deformasjon av stein. Dette er en såkalt Gordon-konferanse, som holdes i en rekke fagfelter og har et veldig fint format: Tre foredrag på en time hver om morgenen, lunsj, fritid (der man sitter i sola og diskuterer vitenskap, eller drar og svømmer i en varm innsjø, som jeg fikk gjort i dag), deretter to timer med poster-session (se på og diskutere plakater som de som ikke holder foredrag har laget om forskningen sin), middag, og så to timer foredrag fra 1930 til 2130. Det kan være bittelitt vanskelig å holde seg våken på de siste foredragene. Ellers bra.

IMG_6329

Proctor Academy, nydelig sted å ha konferanse.

Tema for konferansen er «Rock Deformation», som altså betyr hvordan stein beveger på seg: Hvordan foregår store og små jordskjelv, hva vet vi egentlig om friksjon, hvordan kan man få små og store jordskjelv av å pumpe vann ned i bakken, hva skjer med krystallene i is som flyter og i stein som flyter dypt nede i jorda, og sånt. Noe som er litt rart er at det var et stort jordskjelv i Italia i natt som jeg ikke har hørt et ord om i løpet av dagen. Det henger kanskje sammen med at det er lite snakk om å forutsi jordskjelv. Det finnes folk som jobber med det, men det er vanskelig, og jeg er usikker på om noen av dem er her. For denne gjengen handler det mer om å forstå prosessene i jorda.

Jeg er så heldig å være invitert hit til å holde foredrag. Dette gjør at jeg får betalt reise, eget rom, slipper å stå og henge ved en plakat, og fikk bruke en hel time på å fortelle og svare på spørsmål om hva jeg driver med. Når jeg i tillegg fikk snakke mandag morgen, slipper jeg å være stresset resten av uka, og får masse tid til å diskutere med folk som gjør relevante ting. Det jeg har snakket om er hva som skjer mellom overflater på nanoskala, og det er det mange som er interessert i.

IMG_6327

Jeg holder foredrag.

Et av dagens høydepunkter var å sitte i sola i pausen og fundere over hvordan det kan gå for seg når korn i stein glir mot hverandre dypt nede i jordskorpen og dette får vann til å strømme fra dypet og opp mot overflaten. Her kan nanoporer, altså vannfylte hulrom som bare er noen få atomer store, være viktige. Kan jeg klare å finne ut noe om dette med mine eksperimenter?

Høydepunkt nummer to var at jeg rakk å kjøre opp til den lokale innsjøen og ta et bad i slutten av pausen.

Og høydepunkt nummer en må ha vært at jeg så en bjørn på morgenløpeturen min i skogen. Den var svart, ikke så veldig stor, og gikk vekk fra meg (heldigvis) et stykke unna. Jeg brukte resten av løpeturen på å fundere på hva man skal gjøre om man treffer en svartbjørn på stien. Skal man rygge, spille død, eller se stor og skremmende ut? Etter diskusjoner med de lokale har jeg kommet fram til at man skal prøve å skremme bjørnen, men håper jeg slipper å prøve det i morgen (om jeg i det hele tatt våkner tidlig nok til å løpe).

IMG_6335

Morgenstemning i skogen og ikke en bjørn i sikte.


Legg igjen en kommentar

Kavliprisen til AFM!

Vi har fått en kjendis på laben. Altså: Den har vært der siden i vinter. Men i går ble det annonsert at oppfinnerne av AFM, Atomic Force Microscope, blir tildelt årets Kavlipris i Nanoteknologi. Hurra!

Dette kan vi feire med et AFM-bilde av overflaten på et mineralkorn som har vokst på innsiden av en gammel gruvegang i Røros. Her ser vi mikrometer-tykke lag av mineralet, og artige strukturer på nanometerskala.

Skjermbilde 2016-04-14 14.05.50

Instituttet har lagt ut en video på Facebook der jeg peker og prøver å forklare hva denne maskinen egentlig gjør, som du kan se her om du vil forstå mer.


1 kommentar

Nytt leketøy på plass!

Nå er labben enda kulere, for vi har fått en splitter ny AFM. Forkortelsen står for Atomic Force Microscope, noe som muligens kunne oversettes som atomkraftmikroskop, men det har ingenting med atomkraft (kjernekraft) å gjøre. Det AFM-en gjør er å måle kraften mellom en spiss nål og en overflate. Og om nålen er spiss nok, og det ikke er vibrasjoner i rommet og man stiller inn alle parametere riktig og så videre og så videre, så kan man gjøre dette så nøyaktig at man kan få et bilde av enkeltatomer på overflaten. Derav atomkraft – krefter mellom atomer.

I første omgang skal vi bruke det til to ting:

  1. «Ta bilder» av mineraloverflater. Vi kan gjøre eksperimenter inne i AFM-en, der vi har mineraler (enkeltkrystaller, altså) i en væske og ser på hvordan overflaten forandrer seg på nanoskala når den vokser eller løses opp. Eller vi kan ta bilder av overflater før og etter at vi har gjort ting med dem i andre eksperimenter.
  2. Måle krefter mellom overflater. Da bruker vi ikke en tynn nål, men limer fast en partikkel på «pinnen» nålen vanligvis er festet til. Det er dette jeg har gjort i eksperimenter som jeg har skrevet om på bloggen tidligere (her, for eksempel).

De siste eksperimentene gjør vi for å finne ut mer om hva som skjer når møtet mellom vann og stein gjør at steinen forandrer egenskaper. Nå er det ikke bare jeg som gjør eksperimentene: En PhD student, som allerede har gjort noen av dem i København, skal begynne på vår maskin neste uke. Og på slutten av året kommer en postdoc som skal gjøre lignende ting.

Vi fikk penger til å kjøpe denne utrolig kule maskinen som del av et ERC-prosjekt som Bjørn Jamtveit, professor ved PGP, fikk nylig. Det lønner seg altså å blande seg inn i store prosjekter. Før jul var jeg og Francois Renard, fransk professor tilknyttet PGP, på en tre dagers reise i Tyskland der vi besøkte forskjellige AFM-produsenter og fikk demonstrert utstyret deres og de alle gjorde sitt beste for å overtale oss til å kjøpe deres maskin. Etterpå  måtte vi skrive en utlysning til et offentlig anbud og vurdere tilbudene vi fikk. Ganske stressende og kompliserte greier, men heldigvis får vi glimrende hjelp fra fakultetet til slike prosesser (jeg gjorde jo det samme for SFA-en, så jeg begynner å bli dreven).

Forrige uke var temmelig intensiv og tettpakket med installering, demonstrering og opplæring på alt utstyret. Men nå er det på plass og jeg gleder meg som bare det til å komme i gang med å titte på ting på nanoskala. Med de to instrumentene vi har på labben nå (atomkraftmikroskopet og overflatekraftmikroskopet) kan vi få et ganske utfyllende bilde av hvordan forskjellige overflater påvirker hverandre når de er i kontakt. Jeg skal passe på å få lagt ut noen fancy AFM-bilder på bloggen etterhvert.


Legg igjen en kommentar

Fysikksydentur

Hjemme er denne uka full av foreldremøter, karneval, vennegrupper og fotballtreninger, men jeg er ikke med på noe av det, for jeg er på jobb på Gran Canaria. IMG_5053.JPG

Her er det vår og fint og sol. Dette er en forskerskole for doktorgradsstudenter i et europeisk nettverksprosjekt med fokus på overflateprosesser på nanoskala i sement og lignende materialer. Poenget med å møtes på dette hotellet midt inne på øya på Gran Canaria er at vi skal være sammen hele tiden og snakke masse vitenskap med hverandre.

Vi startet dagen med to timer forelesning om kvantemekaniske beregninger. Så skulle studentene ha to timer skrivekurs, men siden jeg ikke er student fikk jeg gå en tur.

IMG_5050

 

Nå gjør studentene kvantemekaniske beregninger, som jeg lurte på om jeg skulle bli med på, men jeg begynte å synes at jeg skulle ha jobbet med de forelesningene jeg selv skal holde, så da gikk jeg på rommet mitt (og skrev blogg?). Til arbeid!

IMG_5054.JPG


Legg igjen en kommentar

Menthos og cola!

På torsdag hadde jeg gleden av å snakke om fysikk for 200 videregående-elever på besøk på Blindern. Siden jeg fikk lov til å snakke om hva jeg ville, sørget jeg for et tema som passet til å gjøre menthos i cola-trikset. For det er gøy.

Siden jeg ikke har gjort dette så ofte, måtte vi trene hjemme kvelden før. Da jeg foreslo at jeg skulle bruke hele menthospakken løp barna og gjemte seg. Det viste seg i ettertid at de hadde gjort noe litt mer heftig i barnehagen – nemlig å helle en hel menthospakke i colaflasken, sette på lokket, og deretter se flaska eksplodere – så det var ikke så rart at de var skeptiske til å gjøre dette hjemme. Vi ble enige om å bruke fire menthos, og det gav en gøyal men lett å tørke opp colavulkan.

Screenshot 2016-02-13 09.18.44

Hva er det som skjer?

Når man lager brus, tilsetter man CO2 under høyt trykk. Desto høyere trykket er, desto flere CO2-molekyler er det plass til i vannet. Når flasken åpnes, faller trykket plutselig og gassmolekylene får veldig lyst til å unslippe. Men det er ikke så lett. De kan slippe unna ved luftoverflaten i toppen, men veien dit er evig lang for molekylene langt nede i flaska. Den andre rømningsveien er gjennom bobler, men disse boblene er det ganske vanskelig å lage. Derfor befinner colaen i den åpnede flasken seg i en metastabil tilstand. Det betyr at den ikke trives sånn som den har det, men at den ikke greier å ta steget over i en mer stabil tilværelse.

Menthosene jeg slipper i flaska har en ru overflate av et stoff som vannet ikke liker. Her har gassmolekylene en glimrende anledning til å samle seg og danne bobler. så stiger boblene opp til overflaten, drar med seg vann og sukker oppover og lager en skumfontene. Det er sukkeret og fargen og andre stoffer i menthosene og colaen som gir det morsomme skummet – det samme skjer om du heller sand i farris, men med en mye mindre og kjedeligere fontene.

Google har forresten fortalt meg at det blir enda bedre om du bruker lettbrus. Og hvis du vil gjøre det skikkelig profesjonelt kan du kjøpe spesialdesignede menthosholdere fra Andreas Wahl.

 

Hva med gravitasjonsbølgene?

Jada, det var viktigere ting som skjedde på torsdag. Helt revolusjonerende fantastisk, faktisk. Det kan du lese om på Maria Hammerstrøm sin blogg.


Legg igjen en kommentar

Tenketoget, vitenskap på skinner og snart også på TV

Tidligere i høst var jeg med på noe ganske sprøtt og veldig kult, nemlig en forelesningsrekke for skoleelever fra Elvebakken som ble holdt på toget mellom Oslo og Trondheim. Det hele ble filmet av NRK Skole i samarbeid med en fantastisk gjeng med medie-elever, og i dag dukker det jommen opp på NRK2.

Jeg syntes det var utrolig vanskelig å snakke foran kameraer mens toget kjørte og bråkte, og blir fylt av angst av tanken på å se meg selv på skjermen. Men jeg må allikevel anbefale dere å skru på NRK2 sånn cirka halv ti i kveld (eller gå inn på tv.nrk.no senere) for å se foredragene til Gaute Einevoll, Kaja Nordengen, Anders Kvellestad og resten av denne fantastiske gjengen som jeg fikk kjøre tog med. Tema: Mennesket, naturen, fortid, fremtid, hvem er vi, hva vet vi egentlig, og hvordan vet vi det. Så det burde passe bra for å koble av fra julemaset en liten stund.0MAbKaht0rior6rGh7CbgwybcsZXD11QixpwhujEMOUw


Legg igjen en kommentar

Fint glass

Er ikke denne fin?IMG_4572
Det er utrolig kult å få ting laget. Hos oss har vi noe så flott som en glassblåser. Jeg gikk til ham og sa at jeg trengte en slags flaske, som jeg kunne koble til en vakuumpumpe for å få lufta ut av vannet, og så skulle jeg kunne tømme vann ut gjennom en tut som skulle være så stor. Og så fikk jeg den fine der. Ny favoritt på labben!


4 kommentarer

Hurra!

Noen husker kanskje at jeg fikk en artikkel refusert i høst? Artikkelen tar for seg resultatene fra AFM-arbeidet jeg har drevet med i København og på forskningslabben til odontologene (se her, her og her). Det tok tid å manne seg opp for å sende den igjen, men jeg fikk endelig gjort et for et par uker siden, rett før fristen gikk ut. Og i dag (allerede!!) kom beskjeden:

Dear Ms. Røyne:

Thank you for the manuscript submission entitled «Repulsive hydration forces between calcite surfaces and their effect on the brittle strength of calcite bearing rocks» [Paper #2015GL064365] to Geophysical Research Letters. I am now ready to accept your manuscript, after some very minor revisions below.

Leste jeg riktig? Jo! Det står faktisk I am now ready to accept your manuscript. Haha!

Og, desto bedre, «very minor» endringene er faktisk latterlig små. Bytt ut tre ord, sett inn en enhet som mangler, og dobbeltsjekk forkortelsene av tidsskrift-navnene i referanselisten.

🙂

Jeg har feiret med is, og ute er det blomster.

IMG_4088Siden jeg startet dagen med 17. maifeiring i barnehagen fortsetter jeg feiringen med reinstallering av datamaskinen på labben, som selvfølgelig er litt nedtur.

IMG_4090Mens jeg ser linjer bevege seg langsomt over skjermen prøver jeg å bygge en boks til instrumentet mitt. Av isolasjonsplater.

IMG_4091

Det er rart med det, en sånn publikasjon er jo kulminasjonen av mange, mange måneders arbeid og virkelig prikken over i-en i forskningsarbeidet. Dette tidsskriftet er heller ikke et hvilket som helst et og jeg har aldri greid å publisere noe der før. Men hva gjør man egentlig? Det er grenser for hvor mye jubel man kan drive med midt i arbeidsdagen.

Uansett.

🙂


1 kommentar

Ting på plass!

Det viser seg at desto viktigere ting er, desto vanskeligere blir det å blogge om det. Dette har ført til uvant lite blogging i det siste. Nå er det på tide å gjøre noe med det, så her kommer en oppdatering fra labben.

I slutten av mars ble apparatet mitt levert. Labben var klar... klar nok. Ting fungerte. Det ble noen hektiske dager med foredrag, møter, middager og fikling med ting som skulle justeres og limes og tilpasses i siste liten.

Siden det var så viktig å få alt på plass før leveransen, ble det til at jeg ryddet alt annet til side en stund. Etterpå dukket alle de andre tingene opp. Derfor ble det en hektisk måned som endte i en hesblesende uke, fulgt av noen flere hektiske uker der jeg måtte gjøre alt det andre som jeg egentlig skulle ha gjort.

Det ser lovende ut!

Professor Jacob Israelachvili, SFA-ens «far», tester utstyret. Det ser lovende ut!

Apparatet «mitt» er altså et Surface Forces Apparatus, som brukes til å måle krefter mellom overflater når de er mindre enn noen hundretalls nanometer fra hverandre. Det er disse kreftene som sørger for at ting henger sammen – eller ikke henger sammen. Jeg har tenkt å bruke det til å finne ut av hva som bestemmer hvorvidt mineraler klistrer seg til hverandre, sånn at vi får solide materialer, eller dytter hverandre vekk og får ting til å sprekke opp.

I apparatet monterer vi opp to flater av ønsket materiale, 2-3 mikrometer tykt, med sølv på baksiden. Disse er limt på hver sin buede glassbit. Når overflatene er nær hverandre og vi sender hvitt lys gjennom den, oppstår det et morsomt fenomen. Det av lyset som kommer seg gjennom den første sølvflaten uten å bli reflektert tilbake til lampen, vil bli reflektert frem og tilbake mellom de to speilene. Dersom bølgelengden til dette lyset er slik at et helt antall av halve bølger får plass mellom speilene, vil lyset forsterkes ved hver refleksjon. Til slutt er det bare disse bestemte bølgelengdene som slipper gjennom, og alt annet blir sendt tilbake. Lyset som har sluppet gjennom begge overflatene sender vi inn i et spektrometer, der lys med forskjellig bølgelengde blir sendt i forskjellige retninger. Så sendes lyset til et kamera, og om vi har gjort ting riktig får vi et bilde som ser slik ut:

IMG_3901

Hipp hurra! Så er det bare å sende bildet til Matlab og beregne avstander og slikt. Jeg greier ikke forklare dette mer skikkelig i løpet av et trøtt blogginnlegg, men om dere følger bloggen videre vil det nok dukke opp flere liknende bilder i fremtiden. Når man bare har sett og hørt noe mange nok ganger, kan man begynne å synes at man forstår det. Så hold ut.

Alt har selvfølgelig ikke gått helt på skinner etter leveransen, men det kommer seg.

For eksempel: Jeg hadde tre motorer og tre kontrollkort. Hvor skal jeg sette ledningene? Jeg gav elektronikklabben kortene og det jeg kunne finne av manualer og bad dem om å putte det i en boks som jeg kunne sette ledning i og slå på, og så skulle det fungere.

Det var ikke riktig så lett. I det hele tatt. Men nå funker det, og det er bare å sette seg ned å skrive programmet for å styre motoren. Det er nok heller ikke så lett, men det kommer til å gå det også .

Den FUNKER!!

Den FUNKER!!

Det som er litt skummelt med sånne store tekniske prosjekter er at jeg synes jeg kan bli så overveldet av de praktiske tingene som skal gjøres at jeg mister målet litt av syne. Nå er vi snart der at vi kan begynne å gjøre eksperimenter. Får vi gjort noe vettugt? Legg merke til at jeg sier vi, for nå er det ikke bare jeg som skal jobbe med dette prosjektet, det er også to doktorgradsstudenter. Det er ille nok om jeg roter meg bort og ikke får til noe, men det er helt uaktuelt at jeg skal rote bort årevis av andre personers liv til å gjøre ting som ikke funker. Så det er bare nødt til å bli bra.