Denne uken skriver jeg fra Goldschmidt-konferansen i geokjemi, i Firenze.

Livets begynnelse! Det må da være det aller kuleste man kan forske på?

Trinn 1: Sett sammen karboner

Du trenger karbon, for eksempel som CO₂, vann og gjerne litt ekstra hydrogen. Rør rundt og tilsett energi i form av UV-stråler fra sola, lyn, varme kilder på havbunnen eller det du måtte ha tilgjengelig. Metallpartikler kan hjelpe karbonene med å finne sammen raskere.

Vips, så får du en slimete suppe som består av massevis med forkjellige organiske molekyler.

Trinn 2: Samle sammen mange like molekyler

En suppe gir ikke liv. Skal du bygge opp noe nyttig trenger du mange av de samme molekylene på samme sted. Her kan det også være nyttig med en fast overflate. På overflatene til forskjellige mineraler vil det være noen steder der en type molekyler gjerne vil oppholde seg, og noen steder som er bedre for andre.

La virke til du har samlet sammen tilstrekkelig mange av de stoffene du har lyst på.

Trinn 3: La få molekylene til å lage kopier av seg selv

Dette steget kan kanskje være litt knotete. Nå som livet har blitt så avansert og fint, har vi enzymer som tar seg av slikt. Før det kom så langt, måtte noen ekstra godt egnede mineraler fungere som liksom-enzymer. Akkurat hvordan de greide det er ikke helt klart, men det er åpenbart at det fungerte.

Tre enkle ting, det er lett som en fei. Sånn sett virker det ikke så helt utenkelig at noe lignende kan ha skjedd andre steder. Universet er jo temmelig stort. Det er ganske fint å tenke på, synes jeg.

Oppskriften er forresten en litt forenklet versjon av den som ble presentert av Robert M. Hazen (Carnegie) i dag.