Anja Røyne

Fysiker


Legg igjen en kommentar

Solhunden

I dag var det plutselig to soler på himmelen.

IMG_4937

Som du sikkert gjettet er den virkelige sola til høyre. Den til venstre er en solhund, også kalt bisol eller parhelion. Solhunden er i slekt med haloen, er en lysende flekk som kan dannes på hver side av solen, akkurat der hvor haloen er. Disse dannes når sollyset treffer iskrystaller som svever i lufta, enten høyt oppe i skyene eller, når det er veldig kaldt sånn som nå, nærmere bakken. Iskrystallene er formet som små sekskantede plater, og lyset som går inn gjennom en side i sekskanten og ut gjennom en av de andre blir bøyd i en bestemt vinkel. Det gjør at det dannes et bilde ett bestemt sted på himmelen.

Når flesteparten av de sekskantede platekrystallene ligger omtrent vannrett i lufta, blir det mest refleksjon på begge sider av sola. Jo mer de vipper opp og ned, jo mer ligner solhunden en del av en ring, altså haloen.

Vi kunne se en flekk på den andre siden av sola også, i dag, men den var ganske liten:

IMG_4938

I det kalde været vi har hatt de siste dagene har disse ørsmå iskrystallene som ligger flatt i lufta gitt opphav til et annet kult fenomen, som jeg ikke har klart å ta bilde av fordi vi bare ser det i mørket: Lyspillarer. Du kan se noen fine eksempler i NRK sin artikkel om fenomenet her. Dette er «søyler» av lys som ståler oppover fra gatelykter og andre lyskilder i byen. På bildet over ser det også ut som om det går en stråle opp fra sola – jeg tror det skyldes det samme fenomenet. Det er tydligere ved soloppgang og solnedgang.

Og om du står med sola nesten rett i fjeset og titter litt ned, ser du sollyset reflektert i diamantstøvet som svever over bakken.

For den som har lyst til å lære masse om optiske fenomener på himmelen kan jeg anbefale websiden Atmospheric Optics.


Legg igjen en kommentar

Strålende forskningsnytt om solceller i Norge

Bilde: Scott Robinson/"Solar Mosaic"/Flickr/CC license

Bilde: Scott Robinson/«Solar Mosaic»/Flickr/CC license

Nå som høsten er over oss med regn og korte dager virker det kanskje opplagt at solceller ikke er noe som hører hjemme her i landet. Men ting er ikke alltid som man først skulle tro. Torsdag kom forskning.no med følgende gladnyhet om solceller i Norge:

De fungerer mye bedre enn man skulle tro!

Dette er konklusjonen fra forskere ved norges grønneste og hyggeligste universitet, nemlig NMBU. Kort fortalt viser studien til Martin Andersen og Espen Olsen at solcellene de har satt opp på Ås har levert 10-20% mer strøm enn det man har beregnet at de skulle gjøre. Om man så legger til at Ås mottar like mye solinnstråling i løpet av et år som det sentrale deler av Tyskland gjør (som man heller ikke ville ha gjettet på, siden vi ligger lengre mot nord), og husker at Tyskland faktisk greide å dekke halvparten av sitt elektrisitetsbehov ved hjelp av solceller en dag i sommer, så virker kanskje ikke det solcellepanelet på taket så dumt allikevel.

Det er ikke helt klart hvorfor solcellene gjør det bedre enn ventet, men forskerne har to hovedhypoteser:

1. Lav temperatur. Jo varmere solceller blir, desto mindre strøm greier de å produsere. Derfor er kjøling en kritisk del av designen av et solcelleanlegg, spesielt dersom man ønsker å bruke speil til å konsentrere sollyset inn på solcellene. Som masterstudent i Sydney jobbet jeg med å utvikle en kjøleenhet til nettop slike solceller, så jeg blir alltid glad når jeg leser om solceller og temperatur. I Norge har vi det ofte kaldt, og om vinteren er det ofte slik at dagene med klarvær og sol er de aller kaldeste. Hvis det i tillegg er vind, og det er det jo ofte her til lands, vil solcellene avkjøles enda mer effektivt. Så selv om solcellene ikke får like mange timer med sol på seg som i ved sydligere breddegrader, så kan de greie å omdanne mer av den solen som skinner på dem til elektrisitet.

2. Regn. Ja, faktisk: Regn kan være en fordel for solcellene. Om det aldri regner, vil det bygge seg opp støv på overflaten deres, og dette vil skygge for sollyset. Om det regner kraftig nok til at vann renner nedover solcellepanelene vil dette ta med seg støvet vekk. Dersom man i tillegg hadde gjort overflaten til panelene superhydrofob, ville enhver vanndråpe som lander på dem trille nedover og plukke med seg støvet på veien.

Solcellepaneler på taket av huset vårt har lenge stått på min ønskeliste, og disse nyhetene gjør det jo ikke akkurat mindre aktuelt. Og tenk så mange tak som bare ligger der og bader i sol til ingen nytte. Jeg gleder meg til hvert hus er sitt eget lille kraftverk.


1 kommentar

Jeg lurer på hvorfor blader er grønne

20130906-205629.jpgDer kom den igjen, høsten.

Hver morgen ser jeg flere gule blader. Når mørketida står for døra slutter det å være lønnsomt for plantene å lage nye grønne klorofyller når de gamle blir ødelagt; de skrur heller ned på aktivitetsnivået, og lar de gule og røde fargene vi vanligvis ikke ser for bare grønt, få pynte opp skogen noen uker før det hele faller til jorden.

Når vi ser at noe har en farge, er det fordi at dette noe ikke suger til seg sollyset med akkurat denne fargen. Bladene er grønne fordi det grønne lyset blir reflektert og kan fanges opp av øynene våre. Det røde og det blå lyset, derimot, kan klorofyllet bruke til å bygge sukker av karbondioksid og vann.

Rød, grønn, blå. Kan du fargene i regnbuen? ROGGBIF: rød, orange, gul, grønn, blå, indigo (skjønner forresten ikke hvorfor den må være med, fordi man trengte en vokal?) og fiolett. Hvor ligger grønn i forhold til rød og blå?

Jo, midt i. Så plantene, som gjør alt de kan for å kare til seg det de kan av sollys, de kaster altså fra seg hele den midterste porsjonen av det synlige lyset.

Og hvorfor er det sånn?

Det har jeg lurt på i dag, og jeg har googlet og googlet. Svaret er:

VI VET IKKE!

Faktisk. Jeg fant en hypotese om at jorda en gang for lengelenge siden var dominert av en annen art som så lilla ut, altså som brukte det grønne lyset og spyttet ut resten. Så utviklet det seg en annen art, forløperen til plantene, som brukte de blå og røde restene. Og så overlevde denne arten fordi den hadde funnet et molekyl som var mer effektivt enn det de lilla plantene brukte.

Men dette er altså bare en av sikkert mange hypoteser (det er også begrenset hvor mye man kan finne ut på en google-kveld, tross alt), og jeg får sikkert aldri noe helt godt svar på hvorfor planter er grønne. Det er greit! Det er egentlig veldig kult! Det går rett på lista over «ting man skulle tro var kjent men som ikke er det», som nok et bevis på hvor fantastisk verden er og på hvor mye morsom forskning som gjenstår.