Denne uken skriver jeg fra Goldschmidt-konferansen i geokjemi, i Firenze.

Siden jeg fikk så mange oppmuntrende kommentarer etter panikkanfallet mitt i går synes jeg det er på sin plass med en oppdatering:

Jeg overlevde! Nervøsiteten forsvant da jeg fant meg selv innelåst på do på konferansesenteret to minutter før jeg skulle ha vært på plass. Heldigvis greide jeg å knekke låsemekanismekoden etter en fem minutters tid, mens jeg ventet på at personen jeg hadde snakket med gjennom døra skulle hente en eller annen for å gjøre et eller annet. Jeg er tydeligvis såvidt smart nok til å kunne åpne en dør.

Foredraget gikk fint, jeg fikk passe dårlig tid så jeg kunne gå fort igjennom de litt vanskelige tingene jeg hadde satt på siste slide, og jeg skalv ikke eller noe (jeg pleier egentlig å slutte å være nervøs når jeg begynner å snakke, men selv om jeg vet at det er sånn så er jeg like nervøs på forhånd).

Når han jeg hadde sittet på gulvet og hørt på i går, fordi så mange ville se ham, kom bort til meg etterpå og sa at

«This is the best explanation of disjoining pressure I have ever heard. I finally understood it. I will have to come to Norway and show you my illmenite experiments sometime»

så ble jeg ganske fornøyd.

(Det var forresten ikke meningen at dere skulle forstå det der. Det var bare for å vise hvor smart jeg er.)

Såder, nå skal jeg bare kose meg og bruke den fritiden jeg finner på nyttige ting som å spise is og kjøpe gaver til barna.