Anja Røyne

Fysiker


Legg igjen en kommentar

Jeg kan også redde verden (eller bidra litt, i det minste)

Denne uken skriver jeg fra Goldschmidt-konferansen i geokjemi, i Firenze.

Verden står på terskelen av en klimakatastrofe, og jeg bruker tiden min på å forske på stein.

Noen ganger føles det fryktelig bakstreversk. Fremtiden er solceller og vindmøller, fortiden er Oljebransjen, som man alltid ender opp med å få et nært forhold til når man driver georelatert forskning i Norge.

Det jeg forsker på er å finne ut hvordan oppsprekking og vann og kjemiske reaksjoner i stein henger i hop. I dag gav Sally Benson, professor ved Stanford, en presentasjon som viste hvorfor akkurat denne type forskning er helt nødvendig for at vi skal klare oss fremover. Dette er hvorfor:

Vi trenger materialer for å produsere fornybar energi

Det hjelper ikke å vite hvordan vi skal høste energi fra sol, vann og vind om vi ikke har de materialene som trengs for å lage solceller og vindmøller på stor skala. En del av de viktigste ingrediensene begynner vi å merke mangelen på allerede. For å finne og produsere disse materialene uten å ødelegge jorda samtidig må vi lære mer om hvordan vann, kjemiske reaksjoner, oppsprekking og biologisk aktivitet henger sammen.

Vi må gjemme unna mye CO2 i hundretusenvis av år

Vi kommer dessverre ikke til å klare å plutselig slutte å produsere CO2. En ting vi kan gjøre mens vi venter på at de fossile energikildene tar slutt, er å dytte CO2-en ned langt under bakken og håpe at den blir værende der i noen hundretusen år. Dette kan vi ikke være så sikre på uten at vi forstår, ja nemlig, hvordan oppsprekking og kjemiske reaksjoner henger sammen.

Skifergass

Rekk opp hånda, hvem vil forske på skifergass?

Ikke jeg egentlig, det er noen skikkelig skitne greier, og jeg vil helst ikke ha noe med det å gjøre.

Men skifergass er stort. Det har fullstendig snudd opp ned på energilandskapet i USA. USA slipper nå ut mindre karbondioksid fordi de bruker gass istedenfor kull. England er kanskje det neste landet som skal i gang med å hente opp skifergass fra berggrunnen.

I skifere er gassen gjemt inne i nanosmå porer, som virkelig ingen forstår noe særlig om hvordan fungerer. Om skifergassproduksjonen, som allerede er i gang, skal foregå uten å forurense alt for mye, er forskere nødt til å finne ut mer om disse systemene.

Forskning er aldri bortkastet!

Så lenge den publiseres. Vi forskere finner ut av hvordan ting fungerer, og så må vi håpe, eller passe på, at kunnskapen blir brukt til det beste for verden.


14 kommentarer

Panikk!

Denne uka skriver jeg fra Goldschmidt-konferansen i geokjemi, i Firenze.

Jeg visste det skulle komme, men ble like fullt satt ut.

I går var jeg på ualminnelig mange elendige foredrag. I dag har jeg sett veldig mange gode. Det har, som forventet, ført meg til stadiet

HJELP!!! ALLE ER SÅ UTROLIG SMARTE!!! JEG KAN INGENTING!!! PRESENTASJONEN MIN ER DEN VERSTE AV ALLE!!!

som gir meg veldig lyst til å grave meg ned i et hull, eller til å gjøre om på hele presentasjonen min. Det gjør det helt umulig å gjøre det man bør gjøre på et sånt sted, nemlig å ta kontakt med folk, introdusere seg på en selvsikker måte og stille masse glupe spørsmål.

What to do, what to do?

Jeg vil:

– lage en helt ny presentasjon, med masse formler og vanskelige diagrammer, så alle kan se at jeg også er smart.

– alternativt prøve å glemme hele konferansen, sette meg på cafe og spise is og lese bok, på en eller annen måte få sove i natt, og utsette hele problemet til i morgen.

Jeg bør:

– ikke lage en ny presentasjon (fordi den jeg lagde på forhånd faktisk er nøye gjennomtenkt, og i denne panikktilstanden er det lite trolig at jeg skal få til noe bedre).

– ikke fylle på med flere formler og vanskelige diagrammer, fordi ingen kommer til å skjønne noe av det, og hva er poenget da.

– øve et par ganger på presentasjonen jeg har, overbevise meg selv om at det går bra, gå tilbake med hodet hevet, og snakke med folk.

Dette vet jeg jo egentlig:

– DETTE SKJER ALLE (jeg vet ikke helt om det er sant, men jeg er ganske sikker på at det gjelder flere enn meg).

– folk høres selvfølgelig ekstra smarte ut når de snakker om et fagfelt som jeg ikke er ekspert på. Om de hører på meg vil ikke mine ting virke opplagt for dem.

– og hva er det verste som kan skje? Om jeg gir konferansens dårligste foredrag, har jeg kastet bort et kvarter av folks tid. Men det er jo ikke all verden. De vil glemme det i mengden av andre dårlige foredrag.

I morgen halv ti er det uansett overstått. Nå skal jeg slutte å bruke opp tid på blogging, og heller ta frem foredraget mitt. Detta går greit.


Legg igjen en kommentar

Konferanseliv = fulltidsnerding

20130825-220558.jpgI dag snek jeg meg ut før barna hadde stått opp og reiste avgårde til Firenze. Her skal jeg være neddykket i geokjemi i en hel uke.

20130825-220459.jpg

Forvitret peridotitt i søyle på en ellers fin bygning

Konferansen starter egentlig ikke før i morgen så jeg hadde muligheten til å slappe av litt da jeg kom fram. Jeg ruslet meg en tur i byen og så mange fine bygninger. En av dem var bygget av hvit, før og grønn stein og det stod mange turister rundt og tok bilde av den.

Jeg benyttet sjansen til å lete etter noe forvitret bygningsstein som jeg kunne ta bilde av til presentasjonen min. Som jeg stod der og stirret intenst på det styggeste hjørnet av bygningen, overhørte jeg noen amerikanere ved siden av meg som diskuterte hva slags peridotitt den grønne steinen kunne være.

Ikke bare meg som er på konferanse, nei.

Senere fikk jeg med meg slutten av en bli kjent-happening (ost, vin og tre tusen mennesker som mingler) i konferanselokalet. Jeg rakk å føle meg helt og totalt lost før jeg faktisk traff noen jeg kjente. Disse fikk jeg med meg på å spise pizza ute på en fortausrestaurant – akk, for et liv.

20130825-220523.jpg

Olli tar i bruk serviett og glass for å forklare modellen sin. Om det ikke er opplagt: Glassene er olivin, serviettene er talk med nano-oliviner, og han viser med fingrene hvor vannet flytter seg.

Pizzaspisingen ble akkompagnert av en detaljert forklaring om selv-lokaliserende porositetsgenererende reaksjoner som finner sted når serpentin dehydrerer til olivin via talk i subduksjonssoner.

Jess! Det er ikke ofte jeg bruker og hører så mange vanskelige ord i løpet av en middag. Jeg tror ikke så mye mer enn ti personer i verden forstår alt dette her.

(Her er kortversjonen: Midt i havet kommer lava opp fra jordas indre og størkner. Steinene som først blir dannet reagerer etterhvert med vann og det dannes krystaller som inneholder hydrogen og oksygen. Siden man dytter inn ekstra molekyler, vokser steinen. Nå går det noen millioner år, og plutselig befinner den samme steinen seg et sted der havbunnen kræsjer med et kontinent. På stillehavssiden av Sør-Amerika, for eksempel. Havbunnen dyttes ned under kontinentet og nedover i jordas indre. Når den har blitt dyttet tilstrekkelig langt ned, er trykket blitt så stort at vannet ikke greier å holde seg inne i steinen lenger. Da blir det dannet flytende vann og man får tilbake den steinen man startet med, sånn omtrent. Men dette vannet som dannes inne i steinen inne i jorda må jo komme seg ut på en eller annen måte. Olli og Timm forklarte meg i dag at de har funnet de kanalene som dannes inne i steinen når dette skjer. Vannet kommer seg ut gjennom disse kanalene. Enkelt og greit.)


12 kommentarer

Forskning som konkurranseidrett

Må man jobbe ti timer om dagen for å henge med i forskningsfronten?

I gårsdagens Klassekampen var det portrettintervju med en internasjonalt anerkjent norsk forsker. Avisen biter seg merke i at han har ansatt au pair:

20130818-202715.jpg
Personen som portretteres er den klassisk forskeren, besatt av sitt fag, han har dedikert livet sitt til det, som han sier.
20130818-131727.jpg
En sånn forsker er ikke jeg. Jeg er en del av en flerbarnsfamilie, uten au pair. Jeg har ikke vaskehjelp en gang. Jeg er helt enig i at det ofte er vanskelig å levere særlig mer enn sju timer arbeid om dagen. Jeg er ofte hjemme når barna er syke.

Det er jo en slags oppfatning i akademia om at man skal jobbe mye. Man skal leve og ånde for faget. Vitenskapelig ansatte på universitetet har såkalt «særskilt uavhengig» arbeidstid, eller hvordan det nå er det er formulert i kontrakten. Underforstått: man får ikke overtidsbetalt, men man jobber selvfølgelig mye mer enn normert arbeidstid, fordi man synes det er så gøy.

Jeg er dypt imponert over dem som klarer å leve på den måten. Selv er jeg rett og slett for lat! Jeg orker ikke tenke og tenke og tenke på fysikk ti timer om dagen. Så mange tanker klarer jeg ikke produsere ut i fra ingenting. Jeg vil leke med barna mine, lage mat, løpe en tur i skogen, spille musikk, være sammen med mannen min. Blogge, kanskje. Så jeg ser på de rundt meg som jobber tre ganger så mye som det jeg gjør og tenker at disse menneskene, de har jommen fortjent den faste stillingen, eller de prosjektmidlene, når den tid kommer.

Men så ser jeg jo, innimellom, at noen av de som jeg trodde var overmennesker ikke er det allikevel. Plutselig har det gått for langt. Noen blir sykmeldt i flere måneder. Det er jo ikke noe å trakte etter.

Det merkelige er at jeg ikke alltid føler det som om jeg henger så langt etter, heller. Jeg ble jo ferdig med doktorgraden på normert tid, to foreldrepermisjoner trukket fra. Jeg har jo fått de prosjektmidlene jeg har søkt om. Jeg får jo publisert i gode tidsskrifter. Ikke OL-gull, men godt nok, synes jeg.

Men man kan jo ikke leve sånn som jeg gjør og henge med i forskningsfronten. Jeg lurer på hvor denne forskningsfronten er og hvordan det er å være der. Jeg er der jo ikke. Slitsomt, skulle jeg tro, men sikkert utrolig berikende.

Jeg vet ikke, men jeg tror at forskningsfronten er et sted som er befolket av de som driver med forskning som konkurranseidrett på elitenivå. Man får poeng etter antall publikasjoner i Science og Nature, utnevnelser i vitenskapsakademier og foreninger, prosjektmidler og antall siteringer, og man kan sammenligne seg med hverandre.

En evigvarende konkurranse, som krever beinhardt arbeid og stor innsats. En flott hobby! «Jeg jobber som forsker, og jeg elsker å konkurrere, så det gjør jeg på fulltid», kunne man si. Men kan man være en god forsker og velge å drive med andre hobbyer istedenfor?

Ja! Håper jeg.

Den dagen kommer kanskje, tidligst om tre år, da jeg må finne meg en ny jobb fordi jeg ikke fulgte med i forskningsfronten. Men jeg fikk i det minste lekt med barna mine.


6 kommentarer

Surfe motstrøms på tidevannet

En sang på radioen satte meg tilbake til noen solfylte maidager for to år siden, da jeg satt og forberedte meg på disputas.

Det er nemlig sånn at når man skal få sin doktorgrad, så må man ikke bare forsvare selve avhandlingen. Man får også tildelt et emne som man skal forelese over, for å vise at man er en skikkelig vitenskapsperson som kan kunsten å forelese. Ti dager troppet jeg opp og fikk tildelt temaet

Tsunamis and tidal bores.

Eh, tenkte jeg. Jeg vet hva det første ordet betyr men aner ikke noe om det siste.

Heldigvis kunne min trofaste venn Google hjelpe meg. En tidal bore er en tidevannsbølge som beveger seg oppover en elv. Interessant nok ser det ut til at dette er det eneste bølgefenomenet som har navnet bore på engelsk, og i følge ordboka kommer det av det gammelnorske båra – bølge altså.

Bølge på Morecambe Bay i England. Foto: Wikimedia Commons

Bølge på Morecambe Bay i England. Foto: Wikimedia Commons

Forskjellen på flo og fjære varierer, som tidligere forklart, mye fra sted til sted på jorda. Noen steder kan det være flerfoldige meter. Om en elv munner ut i en traktformet bukt, der det innkommende tidevannet blir presset sammen fra sidene, kan det dannes en stor bølge som forplanter seg oppover i elva, altså mot strømmen.

Verdens høyeste flaumbåra, Quiantang-Dragen i Kina,  feires med en  stor festival når den er på sitt aller største i oktober. Denne bølgen kan bli opptil ni meter høy. Ni meter!! Flere menneskeliv har gått tapt opp gjennom årene når folk har blitt litt for nysgjerrige.

I sommer ble det satt rekord i langsurfing, da surfere nådde 29 kilometer oppover Petitcodiac river i Canada. I Amazonas når bølgen, kjent som Pororoca, så langt som 180 kilometer inn i landet.

På grunn av den store tidevannsforskjellen finnes det flere bårer i England og på vestkysten av Frankrike, der de kalles Mascaret. Tidligere var det faktisk en stor mascaret på Seinen. Den kunne bli over syv meter høy og reise 80 kilometer. Siden dette lagde mye krøll for skipsfarten fikk man endret på elvemunningen og gjort slutt på fenomenet. Litt synd. Jeg skulle gjerne ha reist til Frankrike for å se en syv meter høy bølge på en elv.

Og sangen? Den kan du høre her. Len deg tilbake og nyt.


6 kommentarer

Der! var sommeren over

og jeg er tilbake på blogg og ikke minst på jobb, etter å ha vært borte fra Blindern et helt år. Heldigvis er universitetet fortsatt sommerstille, så jeg får en myk start. Den første dagen har jeg brukt til å prøve å huske hva jeg driver med og til å lage lister over alt jeg har tenkt å gjøre. I morgen er det bare å begynne å krysse av.

Jeg er spent på hvordan det skal gå med bloggen nå som hverdagen starter opp for alvor. Sjonglering av jobb og tre barn, hvorav en bitteliten som skal i barnehagen for første gang og en som plutselig har blitt stor og skal begynne på skolen, kan fort gjøre at det som ikke er strengt tatt nødvendig blir prioritert ut på sidelinjen. Allikevel så har jeg en sterk ambisjon om å fortsette, ikke minst fordi

Jeg blir lest!

I dag, for eksempel, har 18 forskjellige mennesker vært inne og lest på bloggen min. En mandag på tampen av sommerferien, to uker etter at jeg la ut forrige innlegg. Det har vært lesere på bloggen hver eneste dag nesten siden begynnelsen. Den dagen det var linket til bloggen fra vaskenøttsaken på dagbladet.no hadde jeg 1256 treff. På en dag! Det er nok ingen fare for at jeg blir den nye bloggdronningen med det første, men det er overveldende nok for meg.

Jeg tvilte i det hele tatt på at noen ville lese bloggen da jeg startet den opp. Når jeg prøver å fortelle om hva jeg driver med på fest, for eksempel, har folk en lei tendens til å forsvinne for å få seg en ny drink eller gå på do. Derfor trodde jeg egentlig ikke at det jeg ville skrive om kom til å være spesielt interessant for noen. Der tok jeg feil! Det er veldig morsomt at andre kan ha glede av disse tingene som jeg har så mye glede av selv.

Jeg forstår ting bedre av å fortelle om dem med enkle ord

Man kan bli litt lurt når man bare snakker vitenskap med vitenskapsfolk. Det går an å bruke vanskelig ord på rett måte, uten at man egentlig forstår hva ordene betyr. Når jeg for eksempel vil forklare hva kapillærkrefter er uten å bruke faguttrykk, blir jeg nødt til å virkelig forstå hva jeg snakker om. Det er ikke alltid så lett. Men når jeg først har gjort det, så sitter det. Derfor gjør skrivingen meg til en bedre forsker.

Bloggen gir meg en unnskyldning til å finne ut av ting

Det er fint å gå tur i skogen. Men hvorfor har den steinen så fine striper i seg? Istedenfor å oppføre meg som folk og gå videre, kan jeg nå si vent litt, jeg må bare ta bilde av den der til bloggen min. Og snakke om det og tenke mer og lese om det når jeg kommer hjem. Verden blir rikere om man stiller hvorfor-spørsmålet litt oftere. Bare prøv.

Jeg har beveget meg ett skritt ut av Blindern-bobla

Nå har jeg vært på Blindern i åtte år, og inntil nylig har så godt som ingen andre enn mine nærmeste kolleger forstått noe av hva jeg gjør. Nå har jeg over hundre mennesker som følger bloggen på Facebook fordi jeg kan fortelle om ting de synes er interessant. Jeg har også begynt å følge vitenskapsformidlere i Norge og utlandet på Facebook og Twitter. Det har åpnet seg en hel verden av spennende saker og spennende mennesker. Når jeg sitter på kontoret mitt nå, er jeg ikke bare i en boble av særhet. Jeg har koblet meg til verden.


Legg igjen en kommentar

Forskningsopphold på den amerikanske rivieraen

Til alle dere som vurderer en forskerkarriere, her kommer et stort argument FOR:

Supre muligheter for utenlandsopphold! Både alene og med familie.

Selv så vi vårt snitt da pappapermen for barn nummer tre skulle gjennomføres. Siden ingen av barna hadde begynt på skolen enda var det en smal sak å ta med seg hele gjengen til California midt i den mørkeste og kaldeste norske vinteren. At svigermor hadde blitt pensjonist og ville bli med for å leke med barna hjalp også.

Forsker, barn og bølger.

Forsker, barn og bølger.

Dette trenger du for å reise på forskningsopphold noen måneder med familien:

– et fint sted der familien vil trives, som også har en god forskningsgruppe som du kunne tenke deg å jobbe i.

– invitasjon fra forskningsgruppen. Det er greit å begynne i litt god tid for å finne ut når og om det passer at du kommer og hva slags prosjekt du kan gjøre mens du er der.

– ekstra penger, for eksempel fra forskningsrådet.

– visum? I USA kan du være inntil 90 dager uten visum. (Ikke vær så dum som meg og bestill billetter hjem samme dag som visumet går ut. Da sitter du i saksa om det blir forsinkelser og du ikke kommer deg ut av landet den dagen. Vi fikk kranglet oss på standby og kom oss ut med et nødskrik.)

– om du skal til USA må du huske å søke om skattefritak for perioden du er ute. Kontakt skatteetaten.

– sted å bo. Prøv for eksempel dette nettstedet.

Utsikt til UCSB fra stranda.

Utsikt til UCSB fra stranda.

Pelikaner på campus.

Pelikaner på universitetet.

Jeg fikk tilbringe tre måneder i gruppen til Jacob Israelachvili, der jeg lærte å bruke et apparat som han har utvilket for å måle krefter mellom overflater. Målet mitt var å tilbringe mest mulig tid på labben og gjøre eksperimenter sammen med de som kunne det, og det fikk jeg gjøre – alle i gruppen var veldig hyggelige og hjelpsomme og jeg fikk lært masse. Og så er det selvfølgelig veldig stas å bli kjent med ham som har skrevet BOKEN og har lagt grunnlaget for mye av det jeg jobber med.

Praktisk nok så holder denne gruppen til på universitetet som må ha en av verdens beste beliggenheter. University of California Santa Barbara ligger et par timer nord for Los Angeles. Campus er på en odde med strender på begge sider og en egen lagune. Vi hadde surfbrett stående på labben. Det er sykkelveier over alt og bilistene er hyggelige og omtenksomme (et sjokk for meg som er vant til kamikazesyklingen i Oslo). Det regner omtrent fem ganger i året. Om det skulle bli tåke, kan man reise opp i fjellene bak byen for å finne sola.

Det er også en opplevelse i seg selv å komme fra Universitetet i Oslo til University of California. Nå er jo Oslo en flott by og alt det der, men vi er vel ikke akkurat verdens navle. I USA får man unektelig følelsen av å være mer «der det skjer». På den annen side er arbeidslivet mye råere der borte. En dame på labben min fortalte om hvordan hun måtte skjule at hun var blitt gravid for å ikke bli kastet av doktorgradsprogrammet. Etter å ha fått babyen var hun hjemme i fire uker (!!) før hun sendte ungen i barnehagen og begynte i en annen gruppe der de ikke visste at hun hadde fått barn. Jeg følte meg temmelig bortskjemt der jeg satt med betalt opphold for familien og mannen på tre måneders pappapermisjon!


1 kommentar

Bildefredag: En termisk titt bak Munchs bilder i Universitetets Aula

aul15_050

På PGP har vi et dyrt og fint kamera som tar bilder av varmestråling istedenfor synlig lys, et såkalt termisk kamera. For noen år siden ble vi kontaktet av en gruppe konservatorer som skulle gå i gang med å redde Munch sine bilder i Universitetets Aula. De ville gjerne bruke kameraet vårt til å finne ut noe om hvordan bildene var hengt opp og om striper av støv som hadde dukket opp på bildene kunne ha noe med opphenget å gjøre. Heldig som jeg var så fikk jeg bli med til Aulaen og ta varmebilder.

På bildet over er det termiske bildet lagt oppå bildet av Munchs «Solen», som henger over scenen i Aulaen. Blå farger betyr kaldt, mens gult og rødt betyr varmt. Når vi begynte å se i varmekameraet kunne vi med en gang se rammeverket bak bildene. Rammeverket gir kontakt mellom lerretet og den kalde utsiden av bygningen, mens det er varmere der lerretet bare har luft bak seg. Steinsøylene i hjørnene er enda kaldere fordi de leder varme bedre enn tre. Vi kan også se at det er varmest øverst på bildet og kaldere nederst. Varm luft stiger opp, kald luft detter ned. Stripene av støv hadde satt seg akkurat der hvor det var kaldt på grunn av rammeverket.


2 kommentarer

hvorfor jeg jobber

Min sønn (6 år) gav meg en maskin. Den kunne lage alt, inkludert penger.

«Da trenger jeg jo aldri å jobbe igjen», sa jeg.

«Men mamma, da kan du jo ikke lære deg alt det du trenger å vite når vi vil ha svar på vanskelige spørsmål.»

Så sant! Det er jo akkurat derfor jeg jobber. Om det var penger jeg var ute etter skulle jeg jommen ha valgt et annet sted å være. Nå får jeg nok penger til alt jeg trenger, og bruker dagen på finne svar på vanskelige spørsmål. Som plommen i egget.