Må man jobbe ti timer om dagen for å henge med i forskningsfronten?

I gårsdagens Klassekampen var det portrettintervju med en internasjonalt anerkjent norsk forsker. Avisen biter seg merke i at han har ansatt au pair:

Personen som portretteres er den klassisk forskeren, besatt av sitt fag, han har dedikert livet sitt til det, som han sier.

En sånn forsker er ikke jeg. Jeg er en del av en flerbarnsfamilie, uten au pair. Jeg har ikke vaskehjelp en gang. Jeg er helt enig i at det ofte er vanskelig å levere særlig mer enn sju timer arbeid om dagen. Jeg er ofte hjemme når barna er syke.

Det er jo en slags oppfatning i akademia om at man skal jobbe mye. Man skal leve og ånde for faget. Vitenskapelig ansatte på universitetet har såkalt «særskilt uavhengig» arbeidstid, eller hvordan det nå er det er formulert i kontrakten. Underforstått: man får ikke overtidsbetalt, men man jobber selvfølgelig mye mer enn normert arbeidstid, fordi man synes det er så gøy.

Jeg er dypt imponert over dem som klarer å leve på den måten. Selv er jeg rett og slett for lat! Jeg orker ikke tenke og tenke og tenke på fysikk ti timer om dagen. Så mange tanker klarer jeg ikke produsere ut i fra ingenting. Jeg vil leke med barna mine, lage mat, løpe en tur i skogen, spille musikk, være sammen med mannen min. Blogge, kanskje. Så jeg ser på de rundt meg som jobber tre ganger så mye som det jeg gjør og tenker at disse menneskene, de har jommen fortjent den faste stillingen, eller de prosjektmidlene, når den tid kommer.

Men så ser jeg jo, innimellom, at noen av de som jeg trodde var overmennesker ikke er det allikevel. Plutselig har det gått for langt. Noen blir sykmeldt i flere måneder. Det er jo ikke noe å trakte etter.

Det merkelige er at jeg ikke alltid føler det som om jeg henger så langt etter, heller. Jeg ble jo ferdig med doktorgraden på normert tid, to foreldrepermisjoner trukket fra. Jeg har jo fått de prosjektmidlene jeg har søkt om. Jeg får jo publisert i gode tidsskrifter. Ikke OL-gull, men godt nok, synes jeg.

Men man kan jo ikke leve sånn som jeg gjør og henge med i forskningsfronten. Jeg lurer på hvor denne forskningsfronten er og hvordan det er å være der. Jeg er der jo ikke. Slitsomt, skulle jeg tro, men sikkert utrolig berikende.

Jeg vet ikke, men jeg tror at forskningsfronten er et sted som er befolket av de som driver med forskning som konkurranseidrett på elitenivå. Man får poeng etter antall publikasjoner i Science og Nature, utnevnelser i vitenskapsakademier og foreninger, prosjektmidler og antall siteringer, og man kan sammenligne seg med hverandre.

En evigvarende konkurranse, som krever beinhardt arbeid og stor innsats. En flott hobby! «Jeg jobber som forsker, og jeg elsker å konkurrere, så det gjør jeg på fulltid», kunne man si. Men kan man være en god forsker og velge å drive med andre hobbyer istedenfor?

Ja! Håper jeg.

Den dagen kommer kanskje, tidligst om tre år, da jeg må finne meg en ny jobb fordi jeg ikke fulgte med i forskningsfronten. Men jeg fikk i det minste lekt med barna mine.