Anja Røyne

Fysiker


20 kommentarer

Bedragersyndromet og frykten for å bli avslørt

Jeg må si, det er en del ting som går veien for tiden. Artikler ferdigstilles og publiseres. Søknader innvilges. Samarbeid etableres, muligheter åpnes for å gjøre mer av akkurat det jeg har lyst til å gjøre.

Og det er fantastisk! Men hver gang jeg når frem med noe og folk har tro på det jeg gjør, sitter det en djevel bak øret mitt og gnåler:

 

Du er ikke flink, du er bare overbevisende. 

Du har lurt folk til å tro på deg. 

Nå blir du snart avslørt. 

Alle rundt deg er dyktige. Du har bare flaks. 

 

Jeg trodde helt ærlig at jeg var den eneste som tenkte på denne måten, helt til jeg en dag tilfeldigvis kom over dette innlegget om det som på engelsk kalles for The Impostor Syndrome – på norsk: bedragersyndromet. Her er det en kvinnelig amerikansk professor som beskriver akkurat de samme tankene. Og da jeg først ble gjort oppmerksom på denne betegnelsen, så jeg at det er skrevet en hel masse om det, for eksempel på Wikipedia. Her kan jeg lese at

The term «impostor syndrome» first appeared in an article written by Pauline R. Clance and Suzanne A. Imes who observed many high-achieving women tended to believe they were not intelligent, and that they were over-evaluated by others.

…Despite external evidence of their competence, those with the syndrome remain convinced that they are frauds and do not deserve the success they have achieved. Proof of success is dismissed as luck, timing, or as a result of deceiving others into thinking they are more intelligent and competent than they believe themselves to be.

Ved Caltech (prestisjefylt amerikansk universitet) har de skrevet en hel side om fenomenet på sin rådgiverside, med tips til hvordan man skal hanskes med saken. Men jeg har altså ikke funnet noe som helst om dette på norsk, så nå tenkte jeg det kunne være på tide.

Jeg skulle nemlig ønske at noen hadde fortalt meg om dette for lenge siden. Bare det å huske på at sånn tenker nesten alle andre også når disse tankene dukker opp, fjerner i grunn nesten hele problemet. Og det ergrer meg noe inmari å tenke på alle de som ikke gjør de fantastiske tingene som de kunne ha gjort, fordi de tror de ikke er bra nok.

Er det noen som kjenner seg igjen? (å nei, ikke si at det bare var meg allikevel)


Legg igjen en kommentar

«Hjemme hos»-reportasje om pastakoking

I dag hadde jeg besøk av AftenpostenTV som ville ha meg til å forklare hvorfor en tresleiv på tvers over pastakjelen får den til å la være å koke over.

Ikke tidenes beste triks, kanskje, men det er nå litt artig. Siden det var planleggingsdag i barnehagen var jentene hjemme og fikk spise så mye de ville av både kokt og ukokt pasta. Og så ble det spagettigrateng til middag. Det var ikke så populært.

Skulle kanskje ha prøvd å sminke bort de jetlag-ringene jeg har under øynene.

Screenshot 2014-09-01 19.16.03

Dette er bare et screenshot, du kan se videoen ved å klikke her.


Legg igjen en kommentar

This is, like, the best conference ever

Artikkelskriving med utsikt.

Arbeid med utsikt.

Jeg må si meg enig med min amerikanske kollega: Dette er slett ikke verst.

Vi er halvveis gjennom dag to av konferansen, og jeg har allerede

  •  blitt kjent en som har skrevet flere av artiklene jeg baserer oppsprekkingsarbeidet mitt på. Han ble begeistret over å høre at jeg har tatt opp tråden og gav meg masse gode tips.
  • blitt kjent med en amerikansk stipendiat som er i ferd med å løse den største tekniske utfordringen i eksperimentene mine (YES!!!) (denne diskusjonen foregikk ute i havet, med en drink i hånden. For et liv.)
  • delt en forrett (karamellisert blekksprut, interessant) med en av pionerene i overflatekreftemålinger
  • gjort planer for utveksling av programmer for automatisering av eksperimenter
  • fått beskrevet en mikrocelle som jeg kan bruke i sement-eksperimentene mine

Listen kunne blitt enda lengre. Og det er fortsatt mange dager igjen!

Jetlagen gjør at jeg kan stå opp tidlig og se soloppgangen over havet.

Jetlagen gjør at jeg kan stå opp tidlig og se soloppgangen over havet.


1 kommentar

No skal æ færa te Mexico!

Huff, jeg måtte stå opp alt for tidlig i dag. Men når høstmørket har begynt å senke seg over Oslo skal jeg slett ikke klage over at jeg må tilbringe den neste uken på et «all inclusive» hotell på strand i Mexico – på jobb. Det kan virke som et tullete sted å jobbe, men som arrangørene av konferansen så overbevisende sier det på sine nettsider:

The meeting will take place in Cancun, Mexico, because it is an attractive location for participants, it is affordable, there are special rates to fly to this location, it is located close for participants from developing countries, it is easily accessed from many international locations, it is friendly to travelers, and the visa process in Mexico is fast and open for most nationalities.

Det er heller ingen ulempe at det er gruppen jeg besøkte i USA for et år siden som arrangerer konferansen, så jeg får truffet gode venner igjen.

Hvor mye tid det vil bli til kvil i sola er usikkert, men det blir ihvertfall mer sol enn hjemme. Dessverre kan det nok bli i overkant mye brødskivesmøring for akademikermannen som er igjen hjemme, noe han devinitivt ikke trenger å øve på, men sånn er det.

Nå har jeg bare en ni timers flytur og en to+en halv times flytur før jeg er fremme. Jeg har en presentasjon å gjøre ferdig, 80 sider med artikkel som skal fagfellevurderes, og Tolanskys Introduction to Interferometry å kose meg med. Så det går nok på et blunk. Up, up and away!


1 kommentar

Open Access? Om publisering, idealer og realiteter

For tiden holder jeg på med det som kanskje er den viktigste delen av arbeidet mitt: Publisering. Forskning har ingen verdi før den er delt med andre. Derfor skal vitenskapelige resultater beskrives i vitenskapelige artikler og publiseres i vitenskapelige tidsskrifter.

Prestisjeforskning

Det er forskjell på tidsskrifter. Noen er veldig prestisjefylte og nesten helt umulig å publisere i, noen er prestisjefylte og vanskelige å publisere i, og så er det alle de andre.

Jeg vil gjerne fortsette som forsker etter at den kontrakten jeg har nå går ut om tre år. Jeg kan ikke regne med at noen kommer til å ansette meg uten at jeg har fått bevilget mine egne forskningsmidler fra det norske eller det europeiske forskningsrådet. Når disse skal bestemme hvem de skal gi penger til, ser de på hva man har publisert. Desto flere prestisjepublikasjoner du har, desto bedre er du. Har du ingen er løpet kjørt.

Derfor sikter jeg høyt og jobber meg nedover. Jeg fikk nettopp artikkelen min i retur fra førstevalget mitt. Kjedelig, men ikke uventet. Nå må bestemme meg for hva jeg vil prøve som plan B, og så må jeg i gang med å tilpasse artikkelen til det riktige formatet før jeg er klar til å sende den inn igjen.

Open Access?

Jeg blir betalt av staten, det vil si alle skattebetalerne i Norge, for å gjøre forskningen min. Derfor virker det rimelig at artiklene jeg publiserer skal være tilgjengelige for alle. Og siden vi forsker for å drive verden fremover og gjøre den bedre, vil vi gjerne at alle i verden skal kunne benytte seg av forskningsresultater, uansett om de bor i et rikt eller et fattig land. Derfor snakkes det mye om det som kalles Open Access: At forskningsresultater publiseres i tidsskrifter som er fritt tilgjengelige for alle. Alternativet, som er det vanligste, er at universiteter og høgskoler betaler store summer for å ha tilgang på tidsskriftene der mesteparten av verdens forskning publiseres. Universitetet i Oslo har som mål at mest mulig av forskningen deres skal være allment tilgjengelig.

Når jeg skal bestemme meg for hvor jeg skal sende artikkelen min, kunne jeg ha valgt et Open Access tidsskrift, slik at forskningen min ble tilgjengelig for alle. Men det gjør jeg ikke. Det finnes ingen slike tidsskrifter som blir ansett som gode nok. Jeg kan være idealistisk og publisere åpent, men da må jeg samtidig være klar til å finne meg en annen jobb når pengene tar slutt.

Blir det bedre?

Kanskje kommer muligheten til å publisere åpent dersom jeg en gang har en trygg, fast stilling ved universitetet? Vel, egentlig ikke. Som professor har man riktignok lønn livet ut, men man har ikke penger til så mye som en pakke gummihansker til labben om man ikke har greid å få inn eksterne forskningsmidler. Man kan ikke slutte å bevise hvor fremragende man er som forsker. Dessuten skriver man gjerne artikler sammen med doktorgradsstudenter og unge forskere som er avhengig av prestisjepublikasjoner for å få jobb.

Til den internasjonale forskningsfinansieringsmaskinen finner en bedre måte å evaluere forskere på vil vi nok fortsette å publisere i de dyre, lukkede tidsskriftene. For å gjøre ting litt bedre går det ofte an å legge ut «pre-print» utgaver av artikler i åpne arkiver. Og de som ikke har tilgang på de dyre artiklene kan fortsatt sende en e-post til forfatteren og be om en kopi. Jeg ble ihvertfall fryktelig glad den ene gangen noen gjorde det.

fra "Piled Higher and Deeper" by Jorge Cham, www.phdcomics.com

fra «Piled Higher and Deeper» by Jorge Cham, http://www.phdcomics.com


4 kommentarer

Eksperimentvettreglene

20140521-171416.jpgOm du har en plan for å finne ut noe helt nytt på en enkel måte, er sjansene store for at 1) noen har gjort det før, 2) du har tenkt feil, eller 3) du er genial.

Om du (som meg) ikke er genial, men har lyst til å finne ut noe nytt, blir du pent nødt til å gjøre noe vanskelig. Disse reglene vil hjelpe deg med å lykkes:

Eksperimentvettreglene

1. Om det går til helvete, så prøv igjen.

2. Om det fortsatt går til helvete, så prøv igjen.

(repeteres så mange ganger som nødvendig)

3. Om du tror du må gråte, så ta en pause før du prøver igjen.

og sist, men absolutt ikke minst:

20140521-171449.jpg4. SKRIV NED ALT (og da mener jeg ALT), for noen ganger er det de håpløse resultatene som er de mest verdifulle. Du var bare ikke klar til å forstå dem.

 

Lykke til!

(takk for det. Jeg prøver igjen, jeg.)

(I dag fungerte ingen ting fra klokka 9 til klokka 14. Så trodde jeg det ikke fungerte, men prøvde allikevel. Og så oppdaget jeg noe helt uventet. Nå skal jeg fortsette og se om hellet har gitt seg, eller om det dukker opp noe mere morsomt.)

 


2 kommentarer

Jeg inviterer meg selv

Om man vil komme noen vei med denne vitenskapen, er det alfa og omega å finne ut hva andre har gjort. Det er umulig å finne ut av alt på egenhånd. Det gjelder å klatre opp på andres skuldre, og videre derfra.

Det finnes mye kunnskap finnes i artikler og bøker. Men de virkelig gode triksene finnes ofte bare i hodene, eller på laboratoriene, til de riktige menneskene. Denne kunnskapen kan bare deles ved å snakke sammen, peke på ting og skrible symboler på servietter og konvolutter. Derfor er forskere nødt til å flytte på seg og møtes i blant.

20140512-225802.jpg

Fint på ETH. Fant ut rett før jeg la meg i går at jeg ikke skulle til ETH i sentrum av Zürich, men i en forstad utenfor. Kjekt å finne ut av sånt i tide. Jeg var i det minste i riktig by.

Jeg har en metode som jeg vil lære meg og utvikle videre. Det finnes noen som kan alt om dette, folk som jeg har så stor respekt for at bare tanken på å skrive til dem for å invitere meg selv på besøk gjør meg svett. Men nå er jeg på vei fra Zürich, ferdig med besøk nummer tre og med spørsmål besvart. Det viser seg selvfølgelig at selv de største professorer er hyggelige, ihvertfall så lenge man har noen gode spørsmål å komme med. Og at jo lengre ned i systemet folk er, jo bedre tid har de til å snakke, og jo mer peiling har de på detaljene. Derfor lønner det seg å snakke med både sjefen og studentene.

Hver gang jeg har vært på en reise og diskutert forskning med nye folk, eller diskutert med forskere som er på besøk i Oslo, sitter jeg igjen med en følelse av at verden har åpnet seg. Nye perspektiver og muligheter popper frem. Derfor er dette virkelig vel anvendt tid. Og et besøk i Sveits trenger ikke ta alt for mye tid, heller: Ettermiddagsflyet ned søndag, hjemme mandag kveld. Et lite uttak fra familiekontoen: To legginger og en barnehagelevering. Først var jeg på skogstur med familien, og så vips var jeg på restaurant med en venninne i Zürich. Rare greier.

(På bussen i Zürich satt jeg forresten foran to damer, universitetsansatte, som diskuterte (på engelsk) hvordan de ville ha spart penger på å ikke jobbe, fordi barnehagen kostet så mye. Hele lønna og mer til går med til barnepass. Reising kan sette både det ene og det andre i perspektiv.)


1 kommentar

Labfrustrasjoner

Jeg har lurt på om det bare er sånn at jeg skriver om forskningen min når det går bra, og på den måten lager et litt feilaktig inntrykk av hvordan det er å være forsker. For veldig ofte går det rett vest. I dag, for eksempel:

Jeg hadde planlagt en lang dag og kveld med eksperimenter på AFM-en på tannlegehøgskolen. Booket instrumentet, laget saltløsninger forrige uke, bestilt nye prober fra England, pakket sammen utstyret mitt i går og troppet opp med matpakke og godt mot i dag tidlig. Gruet meg litt til en lang dag med mye pirkearbeid, men gledet meg også veldig til å finne ut hvordan systemet mitt kom til å oppføre seg.

Her er utdrag fra labjournalen:

0942 installerer kantilever (dette skulle ha tatt 10 minutter)

1120 hadde problemer med fotodetektoren. Fikk hjelp fra Øystein og Jonas – fungerer nå

(så fikk jeg installert kantileveren, gjorde klar prøven, og gikk til lunsj – heldigvis med godt selskap! – før jeg skulle ta fatt på den mest pirkete oppgaven).

1249 har problemer med å få lim til å feste seg på kantileveren. Sklir av! Prøver den korte

1257 sliter fortsatt… kan jeg ha fått noe på kantileveren som gjør at ikke limet fester seg? Eller er limet anderledes? Prøver å bytte kantilever. Bytter limdråpe også. Eller prøver å bare bytte lim først. Jeg brukte kanskje en gammel sprøytespiss i sted. 

1308 Det hjalp med en gang! Fikk sannsynligvis noe i limet fra den gamle sprøytespissen. 

1323 (nå er jeg der jeg skulle ha vært klokka 11) Partikkel ser ut til å sitte fast. Prøver en FR i luft. 

og nå gikk det faktisk tilsynelatende bra, jeg fikk gjort siste steg før jeg kunne starte målingene. Og da….

bilde

Arg, arg. Fotodiode-problemet fra starten av dagen kom tilbake og ingen kunne forstå hvordan det skulle fikses. Jeg måtte pakke sammen og luske hjem. Krysse fingrene og håpe at problemet løses snart.

Se det positive i det. Jeg kom hjem tidlig. Fikk hentet barn. En uventet rolig kveld. Og jeg kunne tross alt gi meg klokka 14, det kunne ha tatt enda flere timer før jeg skjønte at det ikke ville gå veien. Eller det kunne ha vært mange dagers arbeid som gikk i vasken.

Men, altså. Søren heller.


11 kommentarer

Å være kvinnelig forsker i 2014

I dag var minstejenta syk, så jeg ble hjemme. Jeg trengte ikke si fra til noen. Jeg velger ofte å jobbe hjemme uansett, og i dag fikk jeg gjort unna litt arbeid før hun våknet, og litt på kvelden. I tillegg hadde jeg et møte midt på dagen. Vi er tre som sitter på forskjellige steder i Oslo, og to på hver sin plass i Trondheim, og pleier å møtes på Google Hangouts.

20140224-213051.jpg

Arbeidsplassen min i dag. Jeg prioriterer jobb fremfor rydding. Jeg liker jobben min MYE bedre enn jeg liker rydding.

Jeg sovnet nesten før møtet, men ikke lillebærta som akkurat var blitt frisk igjen. Jeg satte henne ved siden av meg ved bordet med Dora The Explorer på Netflix, logget på Hangouts og gav beskjed om at jeg skulle være rimelig til stede ved møtet. Det fungerte utmerket. Jeg fikk med meg alt som ble sagt, og måtte bare skru av mikrofonen et par ganger da Dora begynte å bli kjedelig. Jeg vil si jeg fikk oppnådd 90% av det jeg ville gjort om jeg faktisk var på jobb den timen. Og ungen var fornøyd (ellers hadde det jo ikke gått).

Jeg har stort sett få møter, og legger dem alltid til etter 10 om jeg kan, sånn at jeg ikke trenger å stresse når det å få tre barn ut om morgenen ikke går helt på skinner. Jeg jobber litt ekstra i perioder, men kan ta vinterferie med god samvittighet.

Jeg kan ikke tenke meg noe annet yrke som skulle være bedre tilpasset småbarnsforeldre.

Som kvinne i akademia hender det at jeg funderer på dette med kvinner i akademia. Det er for få av oss. Temaet ble bragt på bane igjen etter lørdagens oppslag i Morgenbladet, der fysikkstipendiat-og-rosablogger Sunniva Rose og tre kvinnelige realfagsprofessorer i 50, 60 og 70-årene diskuterer:

Screenshot 2014-02-24 20.53.20

Det snakkes mye om jenter og realfag. Om vi vil ha best mulig forskning, må vi hente talentene fra hele befolkningen, ikke bare den mannlige halvdelen. Derfor vil vi at realfag skal være et attraktivt valg for jenter.

Når man gang på gang får høre at man er en del av en utsatt gruppe, er det fort gjort å begynne å føle seg sårbar og overveldet av problemene som kommer til å dukke opp i fremtiden. Og når man leser artikkelen i Morgenbladet, er det ingen tvil om at generasjonene før oss har overvunnet mange hindringer. Men nå? Som jeg ser det, gjenstår egentlig bare to bremseklosser:

Kritisk Masse eller En Av Gjengen

Som en kvinne blant mange menn er man ikke en av gjengen. Ikke på samme måte som gutta. Det trenger ikke være negativt, men for noen, og i noen faser av livet, kan det være det. Derfor tar det tid å snu kjønnsfordelingen i et miljø. Jeg tror vi er på vei. Om jeg ser meg rundt på fysikk, er det få kvinner over meg, men en god del ved siden av og under meg. I løpet av få år vil det bli lettere for jenter å finne gode kvinnelige rollemodeller i realfagene.

Midlertidigheten

Bare et fåtall av de som får doktorgrad vil noen gang ende opp som professor. Et liv som forsker starter i midlertidige stillinger, og mange er vel over 40 før de får en fast ansettelse. Midlertidige kontrakter gjør det vanskelig å planlegge fremtiden og å få boliglån.

Dette gjelder både kvinner og menn. Men jeg tror det er lettere å takle den usikre tilværelsen om man er en av gjengen. Man føler støtte fra sine likemenn, og kan gjenkjenne seg i sine overordnede. For en kvinne som henter mesteparten av sin støtte utenfor den akademiske verdenen, kan det bli vanskeligere å se verdien i år etter år med usikkerhet.

Men… 

Det kommer selvfølgelig an på sjefen, og på gruppa man er i. Ukultur og mannssjåvinistiske drittsekker finnes i alle bransjer. Det gjelder å velge riktig sjef, og riktig arbeidsplass. La de bakstreberske miljøene dø ut av seg selv.

Nå er det vår tur!

Jeg nyter en fantastisk priveligert tilværelse, og for den står jeg i gjeld til tøffe damer som har banet vei. Nå gjenstår det bare å fullføre. Om vi bare vil, kan vi få denne kvinneandelen langt nok opp til at det å velge realfag blir et like aktuelt valg for min datters venninner som for min sønns venner.

Skal vi liksom være den generasjonen som ikke tåler litt motgang? Det er da for søren ikke meningen at ting skal være greit hele tiden! Det passer aldri å få barn. Det passer aldri å flytte, det passer aldri å få kjæreste, eller bli skilt, eller å bli syk. Livet er upraktisk. Men det er ikke så mye mer upraktisk for oss kvinnelige akademikere enn for alle andre.

Sånn! Der er det sagt. Jeg gir meg ikke så lett! Kom igjen, dere!


1 kommentar

Idélab, vel overstått.

Jeg hadde egentlig tenkt at jeg skulle blogge litt hver dag i løpet av Idélaben, men der tok jeg feil, gitt. Det var greit de to første dagene, da vi brukte tiden til å bli kjent og til å diskutere problemstillingen på ulike måter. Onsdag startet vi prosessen med å utvikle konkrete ideer. Derfra gikk det slag i slag. Jeg skulle egentlig ha jobbet døgnet rundt, men var nødt til å sove og spise litt. Torsdag kveld klokka 22:30 var deadline for fem siders prosjektsøknad, med budsjett og det hele. Og når den var inne var det bare å kjøre på med å lage den åtte minutters presentasjonen som skulle selge konseptet til komitéen neste formiddag.

For å unngå å tråkke i eventuelle salater, skal jeg ikke si noe om resultatene og prosjektene før de dukker opp på forskningsrådets nettsider. Får vel bare si at jeg er inmari fornøyd, og at jeg har en del arbeid å gjøre de neste ukene, sammen med noen fantastisk dyktige mennesker jeg har blitt kjent med….

Da jeg kom hjem i går føltes det som om jeg hadde løpt en maraton (noe jeg forresten aldri har gjort). For en gjeng!  For et engasjement, og for en følelse av å dra i samme retning. Jeg er spent på hva forskningsrådet kommer frem til at de har fått av resultater fra dette eksperimentet, men du store så glad jeg er for at jeg fikk bli med på første runde.

20140201-201919.jpg

Kreativitetsverktøy. Tok med noen rester hjem til barna.