Fysikk og Fascinasjon

en blogg om ny og gammel forskning, og om den fantastiske naturen


Legg igjen en kommentar

Nå blir det is!

IMG_3708.JPGOg ikke bare på vannet (selv om det er fantastisk nok igjen, jeg har nye skøyter jeg ikke har fått prøvd ennå) men også i labben! Vi går fikk vi nemlig den gledelige nyheten om at et av de fem nye «endringsmiljøene» som fakultetet skal gi penger til de neste årene er EarthFlows. Dette er et samarbeid mellom flere av mine gode kolleger fra Physics of Geological Processes, samt noen nye fra matematisk institutt og andre deler av geofag, og det beskrives slik på fakultetets hjemmeside:

Prosjektet handler om å lære mer om grenseoverflaten mellom væske og fast stoff som for eksempel jord – i ulike geologiske prosesser på jorda. Det er snakk om vann i alle former, gasser rundt jorda, magma, isbreer, stein med mere. I arbeidet tas blant annet i bruk satellittdata, bølgedata, samt studier at erosjonslinjer.

Min del av det hele er i et prosjekt der vi skal ansette en stipendiat til å studere frostsprengning – altså hvordan det kan ha seg at is åpner sprekker i stein. Dette er selvfølgelig viktig her i Norge, men forbløffende dårlig forstått. Jeg synes is er kjempekult og har lenge hatt lyst på en unnskyldning til til å jobbe med det. Og nå har jeg det! Hipp hurra! Følg med alle vordende issprengningsdoktorer, en gang på nyåret blir det mulig å søke jobb på dette fine prosjektet.

IMG_3710.JPG


Legg igjen en kommentar

Førjulstid og tidsklemme. Og eggeskall

Førjulsstemning på Bllindern

Førjulsstemning på Blindern

Selv om jeg er glad i å kunne jobbe korte dager og være fleksibel og ha hjemmekontor og gå lunsjturer i skogen, så er det ikke alltid at jeg klarer å finne den fine balansen mellom antall oppgaver og mengde med tilgjengelig tid til å gjøre dem på. I høst har jeg ofte havnet litt bakpå, og når barna blir syke, og jeg blir syk, og prosjekter forsinkes og utstyr fusker og det plutselig snart er jul, så blir det ikke mye tid til bloggskriving, for å si det sånn.

Helt knallhard på prioriteringene klarer jeg allikevel ikke å være. I dag har jeg tatt meg tid til både å være med på Abels tårn og til å høre på en av mine favorittjournalister, nemlig Eivind Nicolai Lauritsen i Aftenposten Viten, som besøkte oss på Kondenserte Fasers Fysikk for å snakke om forskning i media. For meg er disse formidlingsaktivitetene i media egentlig bare kos, og noe jeg stort sett bruker «fritiden» min på (det vil si at jeg gjør forberedelser og skriving hjemme på kvelden og i helgene, men alternativet hadde kanskje vært å gjøre jobb-jobb i denne tiden; hva som skal regnes som arbeidstid og fritid er ikke alltid så lett å definere). Allikevel tenker jeg at det kan være noe av det viktigste jeg gjør, og at det, som Eivind på sitt iherdigste formante oss om i dag, er en del av vår samfunnsplikt, rett og slett.

I Abels tårn i dag snakket jeg om hønseegg, som kanskje høres litt rart ut for en fysiker, men det er faktisk nært knyttet til det jeg jobber med til daglig. Eggeskallet er laget av kalsiumkarbonat, som er det samme som du finner i mange typer skjell, koraller, kritt, kalkstein og marmor, og som det pumpes opp olje fra på Ekkofisk-feltet i nordsjøen. Dessuten: om vi kan forstå fullt ut de imponerende prosessene som høna benytter seg av for å bygge et eggeskall i løpet av 15 timer, og hvordan andre organismer lager sine skall og skjeletter, kan det gjøre oss i stand til å lage bedre og sterkere materialer. I ett av mine forskningsprosjekter prøver vi å få mikroorganismer til å hjelpe oss til å lage sement av kalsiumkarbonat, noe som vi håper kan bli bedre for miljøet enn dagens sementproduksjon.

Det er jo koselig i desember, da.

Det er jo koselig i desember, da.

Nå er klokka snart ni om kvelden og jeg har brukt tiden min på å blogge istedenfor å skrive på artikkelen som skal være ferdig så snart som bare mulig. Prioriteringer, prioriteringer.

God helg!


3 kommentarer

De fordømte reviewerne

Jeg angret bittert på å ha sjekket eposten rett før jeg skulle legge meg da jeg åpnet denne beskjeden:

Dear Ms. Røyne:

Thank you for submitting the manuscript (…) to Geophysical Research Letters. Based on the review(s), and my own evaluation of the manuscript, I have determined that this article requires substantial revision; therefore I cannot accept this version of the manuscript for publication (please see Editorial Policies for major revisions at http://www.agu.org/pubs/pdf/Editorial_GRL.pdf).

Fra å være klar til å krype til køys ble jeg våken, sur og lei. Dette har jeg jobbet med i månedsvis og så er det bare dritt. Hvorfor driver jeg egentlig med dette? Kan jeg ikke bare få meg en annen, enkel jobb? Eller i det minste en jobb der man ikke skal være så fordømt fremragende hele tiden, for det er jeg jo tydeligvis ikke.

Jeg sendte beskjed til medforfatterne mine:

Well, this didn’t go all that well. The second reviewer has pretty much misunderstood the entire method we use, and is just asking for a lot of clarifications to be made in the text, which is no problem. But reviewer 1 is asking for lots of new experiments to be done. This would of course be nice, but I don’t see how I would be able to do them

Neste morgen bestemte jeg meg for å lese eposten og reviewene igjen, og klarte å legge merke til vendinger som «The reviewers found promise in the manuscript and indicated that they would like to see a revised manuscript eventually published» og «This is interesting and nice work». Er det håp?

Min danske medforfatter reddet dagen med en liste over hvordan vi helt fint skal klare å besvare kritikken, og kommentaren «we are not the only ones facing bad reviews», vedlagt følgende video, som jeg er nødt til å dele. Jeg må beklage til de av dere som enten ikke er forskere eller er så fremragende at dere ikke er vant til å få slike beskjeder, det kan hende dere ikke vil le like mye av dette som meg.


Legg igjen en kommentar

Her døde dinosaurene

Højerup kirke, med krittklippen i bakgrunnen. Askelaget fra k-t grensen ligger omtrent halvveis opp på klippeveggen, der det er dannet et overheng på grunn av den hardere bergarten ovenfor.

Stevns Klint. Højerup kirke, bygd av lokal kritt på 1200-tallet, med krittklippen i bakgrunnen. Kirken var egentlig litt større, men en del av kirken og litt av kirkegården raste utfor klippen i 1928 på grunn av erosjon. Askelaget fra k-t grensen ligger omtrent halvveis opp på klippeveggen, der det er dannet et overheng på grunn av den hardere bergarten ovenfor.

I dag har jeg stått på en dansk strand og sett på hvit stein. Det var sol og nydelig. Og lærerikt.

Stevns Klint, en times tid sør for København, kan man se en del av den enorme formasjonen av kritt som ligger under mye av nordeuropa og nordsjøen. Denne ble dannet for melllom 60 og 70 millioner år siden (sånn omtrent), i et grunt, næringsfattig hav der små alger med skjell av kalsiumkarbonat dalte ned mot havbunnen. Krittet, sånn som du skriver med på tavlen med, består av millioner på millioner av disse små algeskallene, som du kan få plass til hundre stykker av på bredden av et hårstrå. Nå er krittlaget noen steder nesten to kilometer tykt.

Når man står nede på stranden er det lett å se at den øverste halvdelen av krittlaget her er anderledes enn den nederste.  Det øverste delen stikker lengre ut, mens den nederste skråner innover så det dannes et overheng. Når vi kommer nærmere finner vi også ut at det nederste laget er så mykt at du kan skrape i det med neglen, mens det øverste er betydelig hardere. Det er derfor den nederste delen er mer erodert enn den øverste.

Sikkerhetsbevisste vitenskapsfolk titter på kritt og iridiumrik leire.

Sikkerhetsbevisste vitenskapsfolk titter på kritt kalkstein og iridiumrik leire.

Mellom de to tykke lagene av kritt er et tynt, tynt lag av mørk brun eller grå leire. Den ble dannet for 66 millioner år siden. Den inneholder unormalt mye iridium. Dette er et element som det finnes mye av i asteroider og meteoritter, men nesten ikke på jordas overflate.

For 66 millioner år siden landet en omtrent 60 km stor asteroide i nærheten av det som i dag er kysten av Mexico. Nedslaget fikk en enorm mengde materiale, både fra asteroiden selv og fra bakken der den landet, til å bli slynget høyt opp i atmosfæren. Der ble det bredt ut over hele jorda som et mørkt teppe. Materialet som etterhvert falt ned på jorda kan vi i dag finne igjen som et mørkt bånd på steder som Stevns Klint.

Og så kan vi se at etter dette laget med utenomjordisk iridium, er mesteparten av de artene som levde på jorda før, borte.

Blant annet dinosaurene.

Her døde dinosaurene.

Her døde dinosaurene.

I havet som senere ble til Danmark var det fortsatt rolige forhold, og algene fortsatte å dale til bunnen og bygge seg opp til store kalklag. Men dyrelivet forandret seg. Og på en eller annen måte gjorde dette også at krittet over dette skillet, som kalles kritt-tertiær-grensen, er sterkt nok til å bygge kirker av, mens krittet under smuldrer opp mellom fingrene dine. Akkurat hva som gir denne forskjellen er det ingen som vet.

Nå må jeg for ordens skyld si (så jeg kan ha mitt på det tørre) at det fortsatt finnes andre hypoteser som kan forklare hvorfor dinosaurene døde ut. Det er vanskelig å konkludere for sikkert om noe som skjedde for 66 millioner år siden.

 

Rettelse, 2. november: Min kollega har gjort meg oppmerksom på at det øvre laget, som altså er sterkt nok til å bygge hus av, burde kalles kalkstein og ikke kritt. Det tror jeg nok er riktig. 


2 kommentarer

Krystallmagi

I dag har mye av tiden på jobb gått med på å diskutere hvorfor krystaller oppfører seg slik de gjør. Krystaller er fantastiske saker, og vi har flere stipendiater i gruppen som prøver å forstå dem enda litt bedre, både med datasimuleringer og med eksperimenter der vi ser krystaller som vokser i små mikrokanaler i et mikroskop.

Jeg har også nettopp vært nordpå og truffets årets første nysnø. Som en forsmak til den kalde, fine tida, og som et glimt inn i krystallenes magiske verden, vil jeg derfor dele denne nydelige snøflak-filmen med dere.

Tenk at det er dette som foregår inne i skyene.


4 kommentarer

Jeg rydder og gjør i stand

Sted med potensial.

Her blir det bra.

Jeg har i løpet av de siste månedene bestilt utstyr for omtrent 1,5 millioner kroner (og har fortsatt nesten en halv million igjen på budsjettet). Når disse tingene etterhvert begynner å dukke opp må de ha et sted å bo, og derfor holder jeg nå på med å klargjøre min nye, flotte (den blir flott) lab. I dag har jeg og en labkollega ryddet ut absolutt alt som hadde hopet seg opp i denne labben i løpet av de siste, tja, minst 15 årene.

Enkelte ting er litt morsomme å finne. Som: En slags veldig stor bærbar printer, fra 1994, tilsynelatende ubrukt. Består av to meterlange armer som på en eller annen måte skal bevege seg og et slags pennholder på en programmert måte, for å tegne mønstre på et ark. Nå er dette litt utdatert. Vi lurer på om vi skal legge den ut på ebay. Kanskje man kunne bruke den til kunst? Noen som har lyst på?

Eller hva med en kaffekopp med centimeterstore krystaller av en ukjent substans i bunn? Noe fargeløst som jeg er temmelig sikker på at ikke er sukker:
IMG_3526IMG_3527

Nå skal rommet vaskes og skures fra topp til tå, og forhåpentligvis får jeg fikset opp en gammel vannskade så jeg slipper å få biter av murpuss i eksperimentene mine, og så er det bare å sette i gang med å flytte inn utstyr. Jeg har flere esker som står og venter på å bli åpnet. Det blir stas! Hoveddelen av instrumentet blir levert rundt jul, og da håper jeg at alt annet står klart.

De siste dagene har det også dukket opp penger til å ansette ikke bare en, men to doktorgradsstipendiater som skal jobbe med det nye utstyret sammen med meg. Hurra! Så en annen viktig ting jeg må få til de neste ukene er å månedene er å få tak i to dyktige personer til stillingene. Jeg har hørt det ikke er lett. Tips om engasjerte, tålmodige, nysgjerrige og hyggelige kandidater mottas med takk.

 


20 kommentarer

Bedragersyndromet og frykten for å bli avslørt

Jeg må si, det er en del ting som går veien for tiden. Artikler ferdigstilles og publiseres. Søknader innvilges. Samarbeid etableres, muligheter åpnes for å gjøre mer av akkurat det jeg har lyst til å gjøre.

Og det er fantastisk! Men hver gang jeg når frem med noe og folk har tro på det jeg gjør, sitter det en djevel bak øret mitt og gnåler:

 

Du er ikke flink, du er bare overbevisende. 

Du har lurt folk til å tro på deg. 

Nå blir du snart avslørt. 

Alle rundt deg er dyktige. Du har bare flaks. 

 

Jeg trodde helt ærlig at jeg var den eneste som tenkte på denne måten, helt til jeg en dag tilfeldigvis kom over dette innlegget om det som på engelsk kalles for The Impostor Syndrome – på norsk: bedragersyndromet. Her er det en kvinnelig amerikansk professor som beskriver akkurat de samme tankene. Og da jeg først ble gjort oppmerksom på denne betegnelsen, så jeg at det er skrevet en hel masse om det, for eksempel på Wikipedia. Her kan jeg lese at

The term «impostor syndrome» first appeared in an article written by Pauline R. Clance and Suzanne A. Imes who observed many high-achieving women tended to believe they were not intelligent, and that they were over-evaluated by others.

…Despite external evidence of their competence, those with the syndrome remain convinced that they are frauds and do not deserve the success they have achieved. Proof of success is dismissed as luck, timing, or as a result of deceiving others into thinking they are more intelligent and competent than they believe themselves to be.

Ved Caltech (prestisjefylt amerikansk universitet) har de skrevet en hel side om fenomenet på sin rådgiverside, med tips til hvordan man skal hanskes med saken. Men jeg har altså ikke funnet noe som helst om dette på norsk, så nå tenkte jeg det kunne være på tide.

Jeg skulle nemlig ønske at noen hadde fortalt meg om dette for lenge siden. Bare det å huske på at sånn tenker nesten alle andre også når disse tankene dukker opp, fjerner i grunn nesten hele problemet. Og det ergrer meg noe inmari å tenke på alle de som ikke gjør de fantastiske tingene som de kunne ha gjort, fordi de tror de ikke er bra nok.

Er det noen som kjenner seg igjen? (å nei, ikke si at det bare var meg allikevel)