Fysikk og Fascinasjon

en blogg om ny og gammel forskning, og om den fantastiske naturen


Legg igjen en kommentar

Fint glass

Er ikke denne fin?IMG_4572
Det er utrolig kult å få ting laget. Hos oss har vi noe så flott som en glassblåser. Jeg gikk til ham og sa at jeg trengte en slags flaske, som jeg kunne koble til en vakuumpumpe for å få lufta ut av vannet, og så skulle jeg kunne tømme vann ut gjennom en tut som skulle være så stor. Og så fikk jeg den fine der. Ny favoritt på labben!


4 kommentarer

Hurra!

Noen husker kanskje at jeg fikk en artikkel refusert i høst? Artikkelen tar for seg resultatene fra AFM-arbeidet jeg har drevet med i København og på forskningslabben til odontologene (se her, her og her). Det tok tid å manne seg opp for å sende den igjen, men jeg fikk endelig gjort et for et par uker siden, rett før fristen gikk ut. Og i dag (allerede!!) kom beskjeden:

Dear Ms. Røyne:

Thank you for the manuscript submission entitled «Repulsive hydration forces between calcite surfaces and their effect on the brittle strength of calcite bearing rocks» [Paper #2015GL064365] to Geophysical Research Letters. I am now ready to accept your manuscript, after some very minor revisions below.

Leste jeg riktig? Jo! Det står faktisk I am now ready to accept your manuscript. Haha!

Og, desto bedre, «very minor» endringene er faktisk latterlig små. Bytt ut tre ord, sett inn en enhet som mangler, og dobbeltsjekk forkortelsene av tidsskrift-navnene i referanselisten.

🙂

Jeg har feiret med is, og ute er det blomster.

IMG_4088Siden jeg startet dagen med 17. maifeiring i barnehagen fortsetter jeg feiringen med reinstallering av datamaskinen på labben, som selvfølgelig er litt nedtur.

IMG_4090Mens jeg ser linjer bevege seg langsomt over skjermen prøver jeg å bygge en boks til instrumentet mitt. Av isolasjonsplater.

IMG_4091

Det er rart med det, en sånn publikasjon er jo kulminasjonen av mange, mange måneders arbeid og virkelig prikken over i-en i forskningsarbeidet. Dette tidsskriftet er heller ikke et hvilket som helst et og jeg har aldri greid å publisere noe der før. Men hva gjør man egentlig? Det er grenser for hvor mye jubel man kan drive med midt i arbeidsdagen.

Uansett.

🙂


1 kommentar

Ting på plass!

Det viser seg at desto viktigere ting er, desto vanskeligere blir det å blogge om det. Dette har ført til uvant lite blogging i det siste. Nå er det på tide å gjøre noe med det, så her kommer en oppdatering fra labben.

I slutten av mars ble apparatet mitt levert. Labben var klar... klar nok. Ting fungerte. Det ble noen hektiske dager med foredrag, møter, middager og fikling med ting som skulle justeres og limes og tilpasses i siste liten.

Siden det var så viktig å få alt på plass før leveransen, ble det til at jeg ryddet alt annet til side en stund. Etterpå dukket alle de andre tingene opp. Derfor ble det en hektisk måned som endte i en hesblesende uke, fulgt av noen flere hektiske uker der jeg måtte gjøre alt det andre som jeg egentlig skulle ha gjort.

Det ser lovende ut!

Professor Jacob Israelachvili, SFA-ens «far», tester utstyret. Det ser lovende ut!

Apparatet «mitt» er altså et Surface Forces Apparatus, som brukes til å måle krefter mellom overflater når de er mindre enn noen hundretalls nanometer fra hverandre. Det er disse kreftene som sørger for at ting henger sammen – eller ikke henger sammen. Jeg har tenkt å bruke det til å finne ut av hva som bestemmer hvorvidt mineraler klistrer seg til hverandre, sånn at vi får solide materialer, eller dytter hverandre vekk og får ting til å sprekke opp.

I apparatet monterer vi opp to flater av ønsket materiale, 2-3 mikrometer tykt, med sølv på baksiden. Disse er limt på hver sin buede glassbit. Når overflatene er nær hverandre og vi sender hvitt lys gjennom den, oppstår det et morsomt fenomen. Det av lyset som kommer seg gjennom den første sølvflaten uten å bli reflektert tilbake til lampen, vil bli reflektert frem og tilbake mellom de to speilene. Dersom bølgelengden til dette lyset er slik at et helt antall av halve bølger får plass mellom speilene, vil lyset forsterkes ved hver refleksjon. Til slutt er det bare disse bestemte bølgelengdene som slipper gjennom, og alt annet blir sendt tilbake. Lyset som har sluppet gjennom begge overflatene sender vi inn i et spektrometer, der lys med forskjellig bølgelengde blir sendt i forskjellige retninger. Så sendes lyset til et kamera, og om vi har gjort ting riktig får vi et bilde som ser slik ut:

IMG_3901

Hipp hurra! Så er det bare å sende bildet til Matlab og beregne avstander og slikt. Jeg greier ikke forklare dette mer skikkelig i løpet av et trøtt blogginnlegg, men om dere følger bloggen videre vil det nok dukke opp flere liknende bilder i fremtiden. Når man bare har sett og hørt noe mange nok ganger, kan man begynne å synes at man forstår det. Så hold ut.

Alt har selvfølgelig ikke gått helt på skinner etter leveransen, men det kommer seg.

For eksempel: Jeg hadde tre motorer og tre kontrollkort. Hvor skal jeg sette ledningene? Jeg gav elektronikklabben kortene og det jeg kunne finne av manualer og bad dem om å putte det i en boks som jeg kunne sette ledning i og slå på, og så skulle det fungere.

Det var ikke riktig så lett. I det hele tatt. Men nå funker det, og det er bare å sette seg ned å skrive programmet for å styre motoren. Det er nok heller ikke så lett, men det kommer til å gå det også .

Den FUNKER!!

Den FUNKER!!

Det som er litt skummelt med sånne store tekniske prosjekter er at jeg synes jeg kan bli så overveldet av de praktiske tingene som skal gjøres at jeg mister målet litt av syne. Nå er vi snart der at vi kan begynne å gjøre eksperimenter. Får vi gjort noe vettugt? Legg merke til at jeg sier vi, for nå er det ikke bare jeg som skal jobbe med dette prosjektet, det er også to doktorgradsstudenter. Det er ille nok om jeg roter meg bort og ikke får til noe, men det er helt uaktuelt at jeg skal rote bort årevis av andre personers liv til å gjøre ting som ikke funker. Så det er bare nødt til å bli bra.


3 kommentarer

Labdag med munnbind

Vanligvis rusler jeg rundt i vanlig tøy på labben, men noen aktiviteter krever ekstra utstyr, og i dag var en sånn dag.

Først gjorde vi noe jeg har gruet meg til kjempelenge, og det var å kløyve glimmer.

De fleste har vel lekt med kråkesølv. Det er et slags flakete mineral som man finner i stein noen steder. Kråkesølv, eller glimmer, består faktisk av flak, eller lag, helt ned på atomnivå. Om man bare starter med store stykker, kan man, om man er forsiktig nok, trekke disse lagene fra hverandre og få store stykker som er helt atomært flate. Det er både tøft og nyttig.

Glimmerflak henger og venter på å bli dratt i. Klesklypen tok jeg med hjemmefra.

Glimmerflak henger og venter på å bli dratt i. Klesklypen tok jeg med hjemmefra.

Dessverre er det også ganske vanskelig, og det krever tålmodighet og mye flaks. Så i dag har vi kløyvd og kløyvd og kløyvd. Jeg var pessimistisk og hadde satt av tre dager til herligheten, men det klarte seg heldigvis med tre timer.

Disse glimmerflakene som skal være atomært flate må selvfølgelig også være rene. Derfor må all bearbeidingen skje inne i en spesiell arbeidsbenk der luften strømmer ned og ut etter først å ha passert gjennom et partikkelfilter.

Kløyvingen gjør at det løsner massevis av ørsmå glimmerflak som så blir blåst ut på oss. For å beskytte oss mot disse må vi bruke vernebriller og ansiktsmaske med partikkelfilter (som er klam og ubehagelig og dessuten gir merker i ansiktet som man må gå rundt med etterpå, kjempekult). I tillegg må vi ha på hansker (for å ikke møkke til prøvene) og labfrakk for å ikke bli fulle av glimmerfnuss.

Når vi har greid å lage en stor nok og flat nok bit (2-3 tusendels millimeter), skjærer vi den løs med en glødende platinumtråd.

Dagens glimmerfangst, med platinum-glimmerskjæremaskin i bakgrunnen. Og saks.

Dagens glimmerfangst, med platinum-glimmerskjæremaskin i bakgrunnen. Og saks.

Etter at denne morsomme jobben var ferdig var det tid nok til å kaste i seg en sen lunsj før vi skulle opp til rentrommet for opplæring. Neste skritt er nemlig å ta med seg glimrene våre dit for å legge et 55 nanometer tykt lag med sølv oppå. Rentrom er seriøse greier, så da var det å trekke i heldekkende støvfri dress, spesielle sko med skotrekk, hårbind, munnbind og hansker. Jeg misunner ikke de som jobber i rentrom hver dag.

Rentrom-selfie

Rentrom-selfie


1 kommentar

Det blir fint på labben!

I september ryddet jeg, En hel lab skulle gjøres klar etter en 15-20 års bruk og settes klar til nye oppgaver. Vegg ble reparert, gammelt støv vasket ut og nå har vi begynt å fylle den opp med leketøy. Det er på tide med en oppdatering.

Hovedpersonen på labben blir en SFA2000, et Surface Forces Apparatus. Selve SFA2000 har enda ikke ankommet fra USA, men siden dette er et instrument det bare finnes noen få av rundt i verden er det ikke bare å bestille en dings og sette den på bordet. Under er noen av delene jeg har kjøpt og satt opp og begynt å teste:

– optisk dempet bord (det blanke) ble hentet fra kjelleren. Sterke karer hjalp til med flyttingen. En annen hjelpsom kar fra verkstedet hjalp meg med å trekke slange fra trykkluftuttaket på veggen for å koble til bordet. Dette må man ha for at ikke eksperimentet skal ødelegges av vibrasjoner.

– Den lille dingsen med rød nese bakerst til høyre på bordet er en lampe som skal gi hvitt og helt stabilt lys.

– Optisk ditt og datt på bordet ligger og venter på ditt og datt som ikke har kommet enda. Da skal jeg montere opp linsene mine og se om jeg klarer å fokusere lyset på riktig sted.

– Den mørkeblå «kassa» oppå et lite bord oppå bordet er et spektrometer, som man bruker til å splitte lyset i alle bølgelengdene sine. På baksiden sitter et veldig fancy kamera som er vannkjølt. Jeg koblet på vannledningene i dag (blå greier som går ned til vannsirkulatoren under det hvite bordet), men den ene koblingen lekker litt fortsatt, og det går jo ikke. Bordet til spektrometeret har verkstedet laget for meg.

– PCen er selvfølgelig kjøpt inn spesielt for formålet med et par spesielle kort i seg. På den ene skjermen kan man se signalet fra spektrometeret. I tillegg kommer jeg til å skrive en del programvare for å kjøre eksperimentet og analysere data.

– labfrakk nonsjalant slengt over stolryggen, såklart.

IMG_3778

Rett ovenfor bordet til SFA-en har vi satt en AFM, som er et Atomic Force Microscope. Den skal vi bruke til å avbilde overflater på nanoskala. Denne har ikke jeg kjøpt, men det var ingen som brukte den, så jeg hentet den opp fra kjelleren. Blytungt betongfundament + steinplate (for å unngå vibrasjoner) fant jeg på en annen lab.

Selve AFM-en er liten og nett (den røde og svarte lille sylinderen), men den har en kontrollboks (hvit greie under benken) som er ganske stor.

IMG_3779

Mikroskop er også fint å ha. Dette fant jeg i 4. etasje, det ble kjøpt til et annet prosjekt for mange år siden og var nå stort sett ubrukt. Her er eksperiment in action (det står IKKE RØR på den grønne lappen, veldig viktig). Kameraet på mikroskopet er programmert til å ta bilder med jevne mellomrom, som man så kan sette sammen til en film.

IMG_3780

Her har vi kjemibenken, med pH-og ioneprobe som er koblet til datamaskin, presis labvekt, et nytt rørestativ og ymse annet stæsj.

Stolen er visst litt skral.

IMG_3781

I dette hjørnet har vi fått inn en LAF, altså en Laminar Airflow Bench. Da den ble levert var jeg ganske engstelig for om den skulle komme seg inn gjennom døren. Det gikk såvidt, men ikke uten at jeg måtte mobilisere folk for å flytte noen enorme skap fra gangen på veldig kort varsel. Nå står den der og går nok ingen steder med det første.

LAF-benken trekker inn luft gjennom et partikkelfilter i toppen og slipper den ned i luftstrøm uten turbulens, slik at ingen støvkorn fra utsiden kan bli trukket inn i arbeidsbenken. Denne skal vi bruke til å jobbe med veldig rene ting, både for å gjøre klar overflater til SFA-eksperimenter, og til å lage mikrofluidikk-celler som brukes på labbene i kjelleren. Den er ikke helt klar ennå, for verkstedet skal montere en spin-coater og en varmeplate med avtrekk i den ene enden.

IMG_3782

Det som er ekstra hyggelig er at det ikke bare er meg på labben lengre. Nå er vi fire stykker som er inn og ut og driver med ymse ting her. Ikke bare er det trivelig med folk, men det gjør jo også at ting blir gjort både fortere og bedre enn om jeg skulle ha drevet med alt helt selv. I morgen kommer en rørlegger som skal legge opp rør til nitrogen. Det er ofte kjekt å kunne blåse litt med nitrogen så det skal vi kunne gjøre fire forskjellige steder i rommet.

Se så fint det blir!

IMG_3783


Legg igjen en kommentar

P4 i morgen!

Godt nyttår kjære blogglesere!

Nå er det slutt på ferie og tilbake til striskjorta og havrelefsa igjen. For min del har de første to dagene tilbake på jobb bestått i møter for å legge planer for nye og pågående prosjekter, og til å forberede to presentasjoner: en til oppstartsmøtet i sement-nettverksprosjektet vårt på torsdag, og den andre til geologikonferanse i Stavanger på mandag. (Av en eller annen grunn blir jeg bare mer og mer nervøs og usikker før sånne konferanser. Er det fordi jeg ikke synes jeg kan komme unna med å «bare» være ung og uerfaren lenger? Akk.)

Det som det er morsomst å fortelle skrive om på bloggen er imidlertid mitt besøk i P4-studio i dag. Det var første gang jeg har vært i et radiostudio og snakket i sånn fin mikrofon med skjerm foran (jeg slapp øretelefonene, selv om det hadde sett enda kulere ut). Tema var «hvorfor får man elektrisk hår», og jeg synes begynner å bli dreven i hårfysikk nå etter diverse andre spørsmål fra media.

Dette skal bli sendt på radiofrokosten i morgen (litt over 7, så dere kan sitte klare) og vi gjorde opptak. Vi sa «god morgen» flere ganger. Etter å ha snakket om hår en stund kom vi inn på annen morsom fysikk som herdet glass, vannoverflater, vann i verdensrommet og til og med subkritisk sprekkvekst, som jeg aldri hadde trodd jeg skulle få lov til å fortelle om på radio. Det ble gjort opptak men jeg aner ikke om eller når det eventuelt vil bli sendt.

Det er alltid gøy å snakke på radio, mye fordi programlederne er så hyggelige og virker så interesserte i det jeg har å si (det er nok en viktig del av programlederjobben). Allikevel er det ikke til å unngå at man sitter igjen med en følelse av hva var det egentlig jeg sa nå? For eksempel kunne jeg plutselig ikke huske om hår blir positivt eller negativt ladet når man tar av seg lua. Jeg er sikker på at noen av de som hører på i morgen kommer til å himle med øynene og tenke herregud vet hun ikke det en gang, fysikere nå til dags og kanskje til og med skrive mail om det til P4. Heldigvis er dette harmløse greier, og ti minutter etter er alt glemt. Og kollegene hører det sikkert ikke, for de er vel ikke våkne så tidlig.

Statisk hår. Bilde: Torben Worm/"Electric hair"/Flickr/Cc license

Statisk hår. Bilde: Torben Worm/«Electric hair»/Flickr/Cc license


Legg igjen en kommentar

Det er umulig å stresse mens man løser ligninger.

IMG_3721.JPG

Eller kan det ha vært omvendt? Er det umulig å løse ligninger når man stresser?

Nja. Jeg vil påstå at et realt diffusjonsproblem er vel så bra som både sudoku og internettsjakk for å finne roen i førjulsstria. Vel å merke om man vet å stoppe i tide, før man blir frustrert og får lyst til å rive i stykker papirene.

Jeg finner løsningen i morgen, det er jeg sikker på.