Anja Røyne

Fysiker


3 kommentarer

Labdag med munnbind

Vanligvis rusler jeg rundt i vanlig tøy på labben, men noen aktiviteter krever ekstra utstyr, og i dag var en sånn dag.

Først gjorde vi noe jeg har gruet meg til kjempelenge, og det var å kløyve glimmer.

De fleste har vel lekt med kråkesølv. Det er et slags flakete mineral som man finner i stein noen steder. Kråkesølv, eller glimmer, består faktisk av flak, eller lag, helt ned på atomnivå. Om man bare starter med store stykker, kan man, om man er forsiktig nok, trekke disse lagene fra hverandre og få store stykker som er helt atomært flate. Det er både tøft og nyttig.

Glimmerflak henger og venter på å bli dratt i. Klesklypen tok jeg med hjemmefra.

Glimmerflak henger og venter på å bli dratt i. Klesklypen tok jeg med hjemmefra.

Dessverre er det også ganske vanskelig, og det krever tålmodighet og mye flaks. Så i dag har vi kløyvd og kløyvd og kløyvd. Jeg var pessimistisk og hadde satt av tre dager til herligheten, men det klarte seg heldigvis med tre timer.

Disse glimmerflakene som skal være atomært flate må selvfølgelig også være rene. Derfor må all bearbeidingen skje inne i en spesiell arbeidsbenk der luften strømmer ned og ut etter først å ha passert gjennom et partikkelfilter.

Kløyvingen gjør at det løsner massevis av ørsmå glimmerflak som så blir blåst ut på oss. For å beskytte oss mot disse må vi bruke vernebriller og ansiktsmaske med partikkelfilter (som er klam og ubehagelig og dessuten gir merker i ansiktet som man må gå rundt med etterpå, kjempekult). I tillegg må vi ha på hansker (for å ikke møkke til prøvene) og labfrakk for å ikke bli fulle av glimmerfnuss.

Når vi har greid å lage en stor nok og flat nok bit (2-3 tusendels millimeter), skjærer vi den løs med en glødende platinumtråd.

Dagens glimmerfangst, med platinum-glimmerskjæremaskin i bakgrunnen. Og saks.

Dagens glimmerfangst, med platinum-glimmerskjæremaskin i bakgrunnen. Og saks.

Etter at denne morsomme jobben var ferdig var det tid nok til å kaste i seg en sen lunsj før vi skulle opp til rentrommet for opplæring. Neste skritt er nemlig å ta med seg glimrene våre dit for å legge et 55 nanometer tykt lag med sølv oppå. Rentrom er seriøse greier, så da var det å trekke i heldekkende støvfri dress, spesielle sko med skotrekk, hårbind, munnbind og hansker. Jeg misunner ikke de som jobber i rentrom hver dag.

Rentrom-selfie

Rentrom-selfie


1 kommentar

Det blir fint på labben!

I september ryddet jeg, En hel lab skulle gjøres klar etter en 15-20 års bruk og settes klar til nye oppgaver. Vegg ble reparert, gammelt støv vasket ut og nå har vi begynt å fylle den opp med leketøy. Det er på tide med en oppdatering.

Hovedpersonen på labben blir en SFA2000, et Surface Forces Apparatus. Selve SFA2000 har enda ikke ankommet fra USA, men siden dette er et instrument det bare finnes noen få av rundt i verden er det ikke bare å bestille en dings og sette den på bordet. Under er noen av delene jeg har kjøpt og satt opp og begynt å teste:

– optisk dempet bord (det blanke) ble hentet fra kjelleren. Sterke karer hjalp til med flyttingen. En annen hjelpsom kar fra verkstedet hjalp meg med å trekke slange fra trykkluftuttaket på veggen for å koble til bordet. Dette må man ha for at ikke eksperimentet skal ødelegges av vibrasjoner.

– Den lille dingsen med rød nese bakerst til høyre på bordet er en lampe som skal gi hvitt og helt stabilt lys.

– Optisk ditt og datt på bordet ligger og venter på ditt og datt som ikke har kommet enda. Da skal jeg montere opp linsene mine og se om jeg klarer å fokusere lyset på riktig sted.

– Den mørkeblå «kassa» oppå et lite bord oppå bordet er et spektrometer, som man bruker til å splitte lyset i alle bølgelengdene sine. På baksiden sitter et veldig fancy kamera som er vannkjølt. Jeg koblet på vannledningene i dag (blå greier som går ned til vannsirkulatoren under det hvite bordet), men den ene koblingen lekker litt fortsatt, og det går jo ikke. Bordet til spektrometeret har verkstedet laget for meg.

– PCen er selvfølgelig kjøpt inn spesielt for formålet med et par spesielle kort i seg. På den ene skjermen kan man se signalet fra spektrometeret. I tillegg kommer jeg til å skrive en del programvare for å kjøre eksperimentet og analysere data.

– labfrakk nonsjalant slengt over stolryggen, såklart.

IMG_3778

Rett ovenfor bordet til SFA-en har vi satt en AFM, som er et Atomic Force Microscope. Den skal vi bruke til å avbilde overflater på nanoskala. Denne har ikke jeg kjøpt, men det var ingen som brukte den, så jeg hentet den opp fra kjelleren. Blytungt betongfundament + steinplate (for å unngå vibrasjoner) fant jeg på en annen lab.

Selve AFM-en er liten og nett (den røde og svarte lille sylinderen), men den har en kontrollboks (hvit greie under benken) som er ganske stor.

IMG_3779

Mikroskop er også fint å ha. Dette fant jeg i 4. etasje, det ble kjøpt til et annet prosjekt for mange år siden og var nå stort sett ubrukt. Her er eksperiment in action (det står IKKE RØR på den grønne lappen, veldig viktig). Kameraet på mikroskopet er programmert til å ta bilder med jevne mellomrom, som man så kan sette sammen til en film.

IMG_3780

Her har vi kjemibenken, med pH-og ioneprobe som er koblet til datamaskin, presis labvekt, et nytt rørestativ og ymse annet stæsj.

Stolen er visst litt skral.

IMG_3781

I dette hjørnet har vi fått inn en LAF, altså en Laminar Airflow Bench. Da den ble levert var jeg ganske engstelig for om den skulle komme seg inn gjennom døren. Det gikk såvidt, men ikke uten at jeg måtte mobilisere folk for å flytte noen enorme skap fra gangen på veldig kort varsel. Nå står den der og går nok ingen steder med det første.

LAF-benken trekker inn luft gjennom et partikkelfilter i toppen og slipper den ned i luftstrøm uten turbulens, slik at ingen støvkorn fra utsiden kan bli trukket inn i arbeidsbenken. Denne skal vi bruke til å jobbe med veldig rene ting, både for å gjøre klar overflater til SFA-eksperimenter, og til å lage mikrofluidikk-celler som brukes på labbene i kjelleren. Den er ikke helt klar ennå, for verkstedet skal montere en spin-coater og en varmeplate med avtrekk i den ene enden.

IMG_3782

Det som er ekstra hyggelig er at det ikke bare er meg på labben lengre. Nå er vi fire stykker som er inn og ut og driver med ymse ting her. Ikke bare er det trivelig med folk, men det gjør jo også at ting blir gjort både fortere og bedre enn om jeg skulle ha drevet med alt helt selv. I morgen kommer en rørlegger som skal legge opp rør til nitrogen. Det er ofte kjekt å kunne blåse litt med nitrogen så det skal vi kunne gjøre fire forskjellige steder i rommet.

Se så fint det blir!

IMG_3783


Legg igjen en kommentar

P4 i morgen!

Godt nyttår kjære blogglesere!

Nå er det slutt på ferie og tilbake til striskjorta og havrelefsa igjen. For min del har de første to dagene tilbake på jobb bestått i møter for å legge planer for nye og pågående prosjekter, og til å forberede to presentasjoner: en til oppstartsmøtet i sement-nettverksprosjektet vårt på torsdag, og den andre til geologikonferanse i Stavanger på mandag. (Av en eller annen grunn blir jeg bare mer og mer nervøs og usikker før sånne konferanser. Er det fordi jeg ikke synes jeg kan komme unna med å «bare» være ung og uerfaren lenger? Akk.)

Det som det er morsomst å fortelle skrive om på bloggen er imidlertid mitt besøk i P4-studio i dag. Det var første gang jeg har vært i et radiostudio og snakket i sånn fin mikrofon med skjerm foran (jeg slapp øretelefonene, selv om det hadde sett enda kulere ut). Tema var «hvorfor får man elektrisk hår», og jeg synes begynner å bli dreven i hårfysikk nå etter diverse andre spørsmål fra media.

Dette skal bli sendt på radiofrokosten i morgen (litt over 7, så dere kan sitte klare) og vi gjorde opptak. Vi sa «god morgen» flere ganger. Etter å ha snakket om hår en stund kom vi inn på annen morsom fysikk som herdet glass, vannoverflater, vann i verdensrommet og til og med subkritisk sprekkvekst, som jeg aldri hadde trodd jeg skulle få lov til å fortelle om på radio. Det ble gjort opptak men jeg aner ikke om eller når det eventuelt vil bli sendt.

Det er alltid gøy å snakke på radio, mye fordi programlederne er så hyggelige og virker så interesserte i det jeg har å si (det er nok en viktig del av programlederjobben). Allikevel er det ikke til å unngå at man sitter igjen med en følelse av hva var det egentlig jeg sa nå? For eksempel kunne jeg plutselig ikke huske om hår blir positivt eller negativt ladet når man tar av seg lua. Jeg er sikker på at noen av de som hører på i morgen kommer til å himle med øynene og tenke herregud vet hun ikke det en gang, fysikere nå til dags og kanskje til og med skrive mail om det til P4. Heldigvis er dette harmløse greier, og ti minutter etter er alt glemt. Og kollegene hører det sikkert ikke, for de er vel ikke våkne så tidlig.

Statisk hår. Bilde: Torben Worm/"Electric hair"/Flickr/Cc license

Statisk hår. Bilde: Torben Worm/«Electric hair»/Flickr/Cc license


Legg igjen en kommentar

Det er umulig å stresse mens man løser ligninger.

IMG_3721.JPG

Eller kan det ha vært omvendt? Er det umulig å løse ligninger når man stresser?

Nja. Jeg vil påstå at et realt diffusjonsproblem er vel så bra som både sudoku og internettsjakk for å finne roen i førjulsstria. Vel å merke om man vet å stoppe i tide, før man blir frustrert og får lyst til å rive i stykker papirene.

Jeg finner løsningen i morgen, det er jeg sikker på.


Legg igjen en kommentar

Nå blir det is!

IMG_3708.JPGOg ikke bare på vannet (selv om det er fantastisk nok igjen, jeg har nye skøyter jeg ikke har fått prøvd ennå) men også i labben! Vi går fikk vi nemlig den gledelige nyheten om at et av de fem nye «endringsmiljøene» som fakultetet skal gi penger til de neste årene er EarthFlows. Dette er et samarbeid mellom flere av mine gode kolleger fra Physics of Geological Processes, samt noen nye fra matematisk institutt og andre deler av geofag, og det beskrives slik på fakultetets hjemmeside:

Prosjektet handler om å lære mer om grenseoverflaten mellom væske og fast stoff som for eksempel jord – i ulike geologiske prosesser på jorda. Det er snakk om vann i alle former, gasser rundt jorda, magma, isbreer, stein med mere. I arbeidet tas blant annet i bruk satellittdata, bølgedata, samt studier at erosjonslinjer.

Min del av det hele er i et prosjekt der vi skal ansette en stipendiat til å studere frostsprengning – altså hvordan det kan ha seg at is åpner sprekker i stein. Dette er selvfølgelig viktig her i Norge, men forbløffende dårlig forstått. Jeg synes is er kjempekult og har lenge hatt lyst på en unnskyldning til til å jobbe med det. Og nå har jeg det! Hipp hurra! Følg med alle vordende issprengningsdoktorer, en gang på nyåret blir det mulig å søke jobb på dette fine prosjektet.

IMG_3710.JPG


Legg igjen en kommentar

Førjulstid og tidsklemme. Og eggeskall

Førjulsstemning på Bllindern

Førjulsstemning på Blindern

Selv om jeg er glad i å kunne jobbe korte dager og være fleksibel og ha hjemmekontor og gå lunsjturer i skogen, så er det ikke alltid at jeg klarer å finne den fine balansen mellom antall oppgaver og mengde med tilgjengelig tid til å gjøre dem på. I høst har jeg ofte havnet litt bakpå, og når barna blir syke, og jeg blir syk, og prosjekter forsinkes og utstyr fusker og det plutselig snart er jul, så blir det ikke mye tid til bloggskriving, for å si det sånn.

Helt knallhard på prioriteringene klarer jeg allikevel ikke å være. I dag har jeg tatt meg tid til både å være med på Abels tårn og til å høre på en av mine favorittjournalister, nemlig Eivind Nicolai Lauritsen i Aftenposten Viten, som besøkte oss på Kondenserte Fasers Fysikk for å snakke om forskning i media. For meg er disse formidlingsaktivitetene i media egentlig bare kos, og noe jeg stort sett bruker «fritiden» min på (det vil si at jeg gjør forberedelser og skriving hjemme på kvelden og i helgene, men alternativet hadde kanskje vært å gjøre jobb-jobb i denne tiden; hva som skal regnes som arbeidstid og fritid er ikke alltid så lett å definere). Allikevel tenker jeg at det kan være noe av det viktigste jeg gjør, og at det, som Eivind på sitt iherdigste formante oss om i dag, er en del av vår samfunnsplikt, rett og slett.

I Abels tårn i dag snakket jeg om hønseegg, som kanskje høres litt rart ut for en fysiker, men det er faktisk nært knyttet til det jeg jobber med til daglig. Eggeskallet er laget av kalsiumkarbonat, som er det samme som du finner i mange typer skjell, koraller, kritt, kalkstein og marmor, og som det pumpes opp olje fra på Ekkofisk-feltet i nordsjøen. Dessuten: om vi kan forstå fullt ut de imponerende prosessene som høna benytter seg av for å bygge et eggeskall i løpet av 15 timer, og hvordan andre organismer lager sine skall og skjeletter, kan det gjøre oss i stand til å lage bedre og sterkere materialer. I ett av mine forskningsprosjekter prøver vi å få mikroorganismer til å hjelpe oss til å lage sement av kalsiumkarbonat, noe som vi håper kan bli bedre for miljøet enn dagens sementproduksjon.

Det er jo koselig i desember, da.

Det er jo koselig i desember, da.

Nå er klokka snart ni om kvelden og jeg har brukt tiden min på å blogge istedenfor å skrive på artikkelen som skal være ferdig så snart som bare mulig. Prioriteringer, prioriteringer.

God helg!


3 kommentarer

De fordømte reviewerne

Jeg angret bittert på å ha sjekket eposten rett før jeg skulle legge meg da jeg åpnet denne beskjeden:

Dear Ms. Røyne:

Thank you for submitting the manuscript (…) to Geophysical Research Letters. Based on the review(s), and my own evaluation of the manuscript, I have determined that this article requires substantial revision; therefore I cannot accept this version of the manuscript for publication (please see Editorial Policies for major revisions at http://www.agu.org/pubs/pdf/Editorial_GRL.pdf).

Fra å være klar til å krype til køys ble jeg våken, sur og lei. Dette har jeg jobbet med i månedsvis og så er det bare dritt. Hvorfor driver jeg egentlig med dette? Kan jeg ikke bare få meg en annen, enkel jobb? Eller i det minste en jobb der man ikke skal være så fordømt fremragende hele tiden, for det er jeg jo tydeligvis ikke.

Jeg sendte beskjed til medforfatterne mine:

Well, this didn’t go all that well. The second reviewer has pretty much misunderstood the entire method we use, and is just asking for a lot of clarifications to be made in the text, which is no problem. But reviewer 1 is asking for lots of new experiments to be done. This would of course be nice, but I don’t see how I would be able to do them

Neste morgen bestemte jeg meg for å lese eposten og reviewene igjen, og klarte å legge merke til vendinger som «The reviewers found promise in the manuscript and indicated that they would like to see a revised manuscript eventually published» og «This is interesting and nice work». Er det håp?

Min danske medforfatter reddet dagen med en liste over hvordan vi helt fint skal klare å besvare kritikken, og kommentaren «we are not the only ones facing bad reviews», vedlagt følgende video, som jeg er nødt til å dele. Jeg må beklage til de av dere som enten ikke er forskere eller er så fremragende at dere ikke er vant til å få slike beskjeder, det kan hende dere ikke vil le like mye av dette som meg.


Legg igjen en kommentar

Her døde dinosaurene

Højerup kirke, med krittklippen i bakgrunnen. Askelaget fra k-t grensen ligger omtrent halvveis opp på klippeveggen, der det er dannet et overheng på grunn av den hardere bergarten ovenfor.

Stevns Klint. Højerup kirke, bygd av lokal kritt på 1200-tallet, med krittklippen i bakgrunnen. Kirken var egentlig litt større, men en del av kirken og litt av kirkegården raste utfor klippen i 1928 på grunn av erosjon. Askelaget fra k-t grensen ligger omtrent halvveis opp på klippeveggen, der det er dannet et overheng på grunn av den hardere bergarten ovenfor.

I dag har jeg stått på en dansk strand og sett på hvit stein. Det var sol og nydelig. Og lærerikt.

Stevns Klint, en times tid sør for København, kan man se en del av den enorme formasjonen av kritt som ligger under mye av nordeuropa og nordsjøen. Denne ble dannet for melllom 60 og 70 millioner år siden (sånn omtrent), i et grunt, næringsfattig hav der små alger med skjell av kalsiumkarbonat dalte ned mot havbunnen. Krittet, sånn som du skriver med på tavlen med, består av millioner på millioner av disse små algeskallene, som du kan få plass til hundre stykker av på bredden av et hårstrå. Nå er krittlaget noen steder nesten to kilometer tykt.

Når man står nede på stranden er det lett å se at den øverste halvdelen av krittlaget her er anderledes enn den nederste.  Det øverste delen stikker lengre ut, mens den nederste skråner innover så det dannes et overheng. Når vi kommer nærmere finner vi også ut at det nederste laget er så mykt at du kan skrape i det med neglen, mens det øverste er betydelig hardere. Det er derfor den nederste delen er mer erodert enn den øverste.

Sikkerhetsbevisste vitenskapsfolk titter på kritt og iridiumrik leire.

Sikkerhetsbevisste vitenskapsfolk titter på kritt kalkstein og iridiumrik leire.

Mellom de to tykke lagene av kritt er et tynt, tynt lag av mørk brun eller grå leire. Den ble dannet for 66 millioner år siden. Den inneholder unormalt mye iridium. Dette er et element som det finnes mye av i asteroider og meteoritter, men nesten ikke på jordas overflate.

For 66 millioner år siden landet en omtrent 60 km stor asteroide i nærheten av det som i dag er kysten av Mexico. Nedslaget fikk en enorm mengde materiale, både fra asteroiden selv og fra bakken der den landet, til å bli slynget høyt opp i atmosfæren. Der ble det bredt ut over hele jorda som et mørkt teppe. Materialet som etterhvert falt ned på jorda kan vi i dag finne igjen som et mørkt bånd på steder som Stevns Klint.

Og så kan vi se at etter dette laget med utenomjordisk iridium, er mesteparten av de artene som levde på jorda før, borte.

Blant annet dinosaurene.

Her døde dinosaurene.

Her døde dinosaurene.

I havet som senere ble til Danmark var det fortsatt rolige forhold, og algene fortsatte å dale til bunnen og bygge seg opp til store kalklag. Men dyrelivet forandret seg. Og på en eller annen måte gjorde dette også at krittet over dette skillet, som kalles kritt-tertiær-grensen, er sterkt nok til å bygge kirker av, mens krittet under smuldrer opp mellom fingrene dine. Akkurat hva som gir denne forskjellen er det ingen som vet.

Nå må jeg for ordens skyld si (så jeg kan ha mitt på det tørre) at det fortsatt finnes andre hypoteser som kan forklare hvorfor dinosaurene døde ut. Det er vanskelig å konkludere for sikkert om noe som skjedde for 66 millioner år siden.

 

Rettelse, 2. november: Min kollega har gjort meg oppmerksom på at det øvre laget, som altså er sterkt nok til å bygge hus av, burde kalles kalkstein og ikke kritt. Det tror jeg nok er riktig. 


2 kommentarer

Krystallmagi

I dag har mye av tiden på jobb gått med på å diskutere hvorfor krystaller oppfører seg slik de gjør. Krystaller er fantastiske saker, og vi har flere stipendiater i gruppen som prøver å forstå dem enda litt bedre, både med datasimuleringer og med eksperimenter der vi ser krystaller som vokser i små mikrokanaler i et mikroskop.

Jeg har også nettopp vært nordpå og truffets årets første nysnø. Som en forsmak til den kalde, fine tida, og som et glimt inn i krystallenes magiske verden, vil jeg derfor dele denne nydelige snøflak-filmen med dere.

Tenk at det er dette som foregår inne i skyene.


4 kommentarer

Jeg rydder og gjør i stand

Sted med potensial.

Her blir det bra.

Jeg har i løpet av de siste månedene bestilt utstyr for omtrent 1,5 millioner kroner (og har fortsatt nesten en halv million igjen på budsjettet). Når disse tingene etterhvert begynner å dukke opp må de ha et sted å bo, og derfor holder jeg nå på med å klargjøre min nye, flotte (den blir flott) lab. I dag har jeg og en labkollega ryddet ut absolutt alt som hadde hopet seg opp i denne labben i løpet av de siste, tja, minst 15 årene.

Enkelte ting er litt morsomme å finne. Som: En slags veldig stor bærbar printer, fra 1994, tilsynelatende ubrukt. Består av to meterlange armer som på en eller annen måte skal bevege seg og et slags pennholder på en programmert måte, for å tegne mønstre på et ark. Nå er dette litt utdatert. Vi lurer på om vi skal legge den ut på ebay. Kanskje man kunne bruke den til kunst? Noen som har lyst på?

Eller hva med en kaffekopp med centimeterstore krystaller av en ukjent substans i bunn? Noe fargeløst som jeg er temmelig sikker på at ikke er sukker:
IMG_3526IMG_3527

Nå skal rommet vaskes og skures fra topp til tå, og forhåpentligvis får jeg fikset opp en gammel vannskade så jeg slipper å få biter av murpuss i eksperimentene mine, og så er det bare å sette i gang med å flytte inn utstyr. Jeg har flere esker som står og venter på å bli åpnet. Det blir stas! Hoveddelen av instrumentet blir levert rundt jul, og da håper jeg at alt annet står klart.

De siste dagene har det også dukket opp penger til å ansette ikke bare en, men to doktorgradsstipendiater som skal jobbe med det nye utstyret sammen med meg. Hurra! Så en annen viktig ting jeg må få til de neste ukene er å månedene er å få tak i to dyktige personer til stillingene. Jeg har hørt det ikke er lett. Tips om engasjerte, tålmodige, nysgjerrige og hyggelige kandidater mottas med takk.