I dag var minstejenta syk, så jeg ble hjemme. Jeg trengte ikke si fra til noen. Jeg velger ofte å jobbe hjemme uansett, og i dag fikk jeg gjort unna litt arbeid før hun våknet, og litt på kvelden. I tillegg hadde jeg et møte midt på dagen. Vi er tre som sitter på forskjellige steder i Oslo, og to på hver sin plass i Trondheim, og pleier å møtes på Google Hangouts.

Jeg sovnet nesten før møtet, men ikke lillebærta som akkurat var blitt frisk igjen. Jeg satte henne ved siden av meg ved bordet med Dora The Explorer på Netflix, logget på Hangouts og gav beskjed om at jeg skulle være rimelig til stede ved møtet. Det fungerte utmerket. Jeg fikk med meg alt som ble sagt, og måtte bare skru av mikrofonen et par ganger da Dora begynte å bli kjedelig. Jeg vil si jeg fikk oppnådd 90% av det jeg ville gjort om jeg faktisk var på jobb den timen. Og ungen var fornøyd (ellers hadde det jo ikke gått).

Jeg har stort sett få møter, og legger dem alltid til etter 10 om jeg kan, sånn at jeg ikke trenger å stresse når det å få tre barn ut om morgenen ikke går helt på skinner. Jeg jobber litt ekstra i perioder, men kan ta vinterferie med god samvittighet.

Jeg kan ikke tenke meg noe annet yrke som skulle være bedre tilpasset småbarnsforeldre.

Som kvinne i akademia hender det at jeg funderer på dette med kvinner i akademia. Det er for få av oss. Temaet ble bragt på bane igjen etter lørdagens oppslag i Morgenbladet, der fysikkstipendiat-og-rosablogger Sunniva Rose og tre kvinnelige realfagsprofessorer i 50, 60 og 70-årene diskuterer:

Det snakkes mye om jenter og realfag. Om vi vil ha best mulig forskning, må vi hente talentene fra hele befolkningen, ikke bare den mannlige halvdelen. Derfor vil vi at realfag skal være et attraktivt valg for jenter.

Når man gang på gang får høre at man er en del av en utsatt gruppe, er det fort gjort å begynne å føle seg sårbar og overveldet av problemene som kommer til å dukke opp i fremtiden. Og når man leser artikkelen i Morgenbladet, er det ingen tvil om at generasjonene før oss har overvunnet mange hindringer. Men nå? Som jeg ser det, gjenstår egentlig bare to bremseklosser:

Kritisk Masse eller En Av Gjengen

Som en kvinne blant mange menn er man ikke en av gjengen. Ikke på samme måte som gutta. Det trenger ikke være negativt, men for noen, og i noen faser av livet, kan det være det. Derfor tar det tid å snu kjønnsfordelingen i et miljø. Jeg tror vi er på vei. Om jeg ser meg rundt på fysikk, er det få kvinner over meg, men en god del ved siden av og under meg. I løpet av få år vil det bli lettere for jenter å finne gode kvinnelige rollemodeller i realfagene.

Midlertidigheten

Bare et fåtall av de som får doktorgrad vil noen gang ende opp som professor. Et liv som forsker starter i midlertidige stillinger, og mange er vel over 40 før de får en fast ansettelse. Midlertidige kontrakter gjør det vanskelig å planlegge fremtiden og å få boliglån.

Dette gjelder både kvinner og menn. Men jeg tror det er lettere å takle den usikre tilværelsen om man er en av gjengen. Man føler støtte fra sine likemenn, og kan gjenkjenne seg i sine overordnede. For en kvinne som henter mesteparten av sin støtte utenfor den akademiske verdenen, kan det bli vanskeligere å se verdien i år etter år med usikkerhet.

Men… 

Det kommer selvfølgelig an på sjefen, og på gruppa man er i. Ukultur og mannssjåvinistiske drittsekker finnes i alle bransjer. Det gjelder å velge riktig sjef, og riktig arbeidsplass. La de bakstreberske miljøene dø ut av seg selv.

Nå er det vår tur!

Jeg nyter en fantastisk priveligert tilværelse, og for den står jeg i gjeld til tøffe damer som har banet vei. Nå gjenstår det bare å fullføre. Om vi bare vil, kan vi få denne kvinneandelen langt nok opp til at det å velge realfag blir et like aktuelt valg for min datters venninner som for min sønns venner.

Skal vi liksom være den generasjonen som ikke tåler litt motgang? Det er da for søren ikke meningen at ting skal være greit hele tiden! Det passer aldri å få barn. Det passer aldri å flytte, det passer aldri å få kjæreste, eller bli skilt, eller å bli syk. Livet er upraktisk. Men det er ikke så mye mer upraktisk for oss kvinnelige akademikere enn for alle andre.

Sånn! Der er det sagt. Jeg gir meg ikke så lett! Kom igjen, dere!