I dag var minstejenta syk, så jeg ble hjemme. Jeg trengte ikke si fra til noen. Jeg velger ofte å jobbe hjemme uansett, og i dag fikk jeg gjort unna litt arbeid før hun våknet, og litt på kvelden. I tillegg hadde jeg et møte midt på dagen. Vi er tre som sitter på forskjellige steder i Oslo, og to på hver sin plass i Trondheim, og pleier å møtes på Google Hangouts.

Arbeidsplassen min i dag. Jeg prioriterer jobb fremfor rydding. Jeg liker jobben min MYE bedre enn jeg liker rydding.
Jeg sovnet nesten før møtet, men ikke lillebærta som akkurat var blitt frisk igjen. Jeg satte henne ved siden av meg ved bordet med Dora The Explorer på Netflix, logget på Hangouts og gav beskjed om at jeg skulle være rimelig til stede ved møtet. Det fungerte utmerket. Jeg fikk med meg alt som ble sagt, og måtte bare skru av mikrofonen et par ganger da Dora begynte å bli kjedelig. Jeg vil si jeg fikk oppnådd 90% av det jeg ville gjort om jeg faktisk var på jobb den timen. Og ungen var fornøyd (ellers hadde det jo ikke gått).
Jeg har stort sett få møter, og legger dem alltid til etter 10 om jeg kan, sånn at jeg ikke trenger å stresse når det å få tre barn ut om morgenen ikke går helt på skinner. Jeg jobber litt ekstra i perioder, men kan ta vinterferie med god samvittighet.
Jeg kan ikke tenke meg noe annet yrke som skulle være bedre tilpasset småbarnsforeldre.
Som kvinne i akademia hender det at jeg funderer på dette med kvinner i akademia. Det er for få av oss. Temaet ble bragt på bane igjen etter lørdagens oppslag i Morgenbladet, der fysikkstipendiat-og-rosablogger Sunniva Rose og tre kvinnelige realfagsprofessorer i 50, 60 og 70-årene diskuterer:
Det snakkes mye om jenter og realfag. Om vi vil ha best mulig forskning, må vi hente talentene fra hele befolkningen, ikke bare den mannlige halvdelen. Derfor vil vi at realfag skal være et attraktivt valg for jenter.
Når man gang på gang får høre at man er en del av en utsatt gruppe, er det fort gjort å begynne å føle seg sårbar og overveldet av problemene som kommer til å dukke opp i fremtiden. Og når man leser artikkelen i Morgenbladet, er det ingen tvil om at generasjonene før oss har overvunnet mange hindringer. Men nå? Som jeg ser det, gjenstår egentlig bare to bremseklosser:
Kritisk Masse eller En Av Gjengen
Som en kvinne blant mange menn er man ikke en av gjengen. Ikke på samme måte som gutta. Det trenger ikke være negativt, men for noen, og i noen faser av livet, kan det være det. Derfor tar det tid å snu kjønnsfordelingen i et miljø. Jeg tror vi er på vei. Om jeg ser meg rundt på fysikk, er det få kvinner over meg, men en god del ved siden av og under meg. I løpet av få år vil det bli lettere for jenter å finne gode kvinnelige rollemodeller i realfagene.
Midlertidigheten
Bare et fåtall av de som får doktorgrad vil noen gang ende opp som professor. Et liv som forsker starter i midlertidige stillinger, og mange er vel over 40 før de får en fast ansettelse. Midlertidige kontrakter gjør det vanskelig å planlegge fremtiden og å få boliglån.
Dette gjelder både kvinner og menn. Men jeg tror det er lettere å takle den usikre tilværelsen om man er en av gjengen. Man føler støtte fra sine likemenn, og kan gjenkjenne seg i sine overordnede. For en kvinne som henter mesteparten av sin støtte utenfor den akademiske verdenen, kan det bli vanskeligere å se verdien i år etter år med usikkerhet.
Men…
Det kommer selvfølgelig an på sjefen, og på gruppa man er i. Ukultur og mannssjåvinistiske drittsekker finnes i alle bransjer. Det gjelder å velge riktig sjef, og riktig arbeidsplass. La de bakstreberske miljøene dø ut av seg selv.
Nå er det vår tur!
Jeg nyter en fantastisk priveligert tilværelse, og for den står jeg i gjeld til tøffe damer som har banet vei. Nå gjenstår det bare å fullføre. Om vi bare vil, kan vi få denne kvinneandelen langt nok opp til at det å velge realfag blir et like aktuelt valg for min datters venninner som for min sønns venner.
Skal vi liksom være den generasjonen som ikke tåler litt motgang? Det er da for søren ikke meningen at ting skal være greit hele tiden! Det passer aldri å få barn. Det passer aldri å flytte, det passer aldri å få kjæreste, eller bli skilt, eller å bli syk. Livet er upraktisk. Men det er ikke så mye mer upraktisk for oss kvinnelige akademikere enn for alle andre.
Sånn! Der er det sagt. Jeg gir meg ikke så lett! Kom igjen, dere!
25. februar 2014, kl. 09:05
Fint innlegg! Jeg liker det med ikke å skulle gi seg så lett. Her på økonomi er det få kvinner utenom stipendiatene (Postdoc: 1. Førsteammanuensis: 2. Professor: 2).
25. februar 2014, kl. 09:32
Takk! Du gir deg vel ikke så lett, du heller? 🙂
1. mars 2014, kl. 08:48
Fint innlegg, her og i Morgenbladet! Det er viktig at vi kvinner i akademia engasjerer oss. Vi finnes, selv om vi ikke synes så godt i offentligheten.
Også tror jeg vel at vi kanskje bør ta noen lærdommer av Universitas’ artikkel om kvinnespråk og sånn:
http://universitas.no/kronikk/59198/du-kjonner/hl:spr%E5k
😉
Ps, i min gruppe på geofag er det tre professorer, hvorav én kvinne; én mannlig postdoc og tre stipendiater, hvorav to kvinner, altså 50-50.
1. mars 2014, kl. 19:51
Ja det finnes noen lærdommer å ta om hvordan vi fremstår. Men vi skal også vokte oss for å trekke den slutningen at «kvinner snakker ikke som menn, derfor har de ikke nådd toppen, derfor må de begynne å snakke som menn». Dette handler også om hvilke forventninger man har til folk i visse posisjoner. Når vi er vant til at professorer er menn, forventer vi at alle professorer skal oppføre seg som menn mens kvinnene stikker seg ut. Når kjønnsfordelingen vil også «kvinners språk» høre naturlig til i det miljøet. Håper jeg.
Og derfor er det også viktig at vi kvinner i akademia synes, som du sier. Håper å høre mer til deg!
17. mars 2014, kl. 12:53
Uansett alla variabler så er du den ballaste av di alla uansett kjönn.
«Kör hårt bruden!», som vi säger i Sverige.
19. mars 2014, kl. 21:16
🙂 Alltid verdifullt med svensk perspektiv på tingene.
Tilbaketråkk: I majoritet! | Fysikk og Fascinasjon
22. januar 2015, kl. 09:57
Hei Anja! Du skriver at du ikke kan tenke deg noe annet yrke som skulle være bedre tilpasset småbarnsforeldre. Men du tar postdocen din i Norge og du tok kanskje doktorgraden her også? Jeg er i ferd med å fullføre bachelorgraden og skal deretter videre på master, og tenker derfor mye på den fremtidige forskningskarrieren. For slik jeg har forstått det er det vanlig (og anbefalt) å måtte ta doktorgraden og postdocene i utlandet, spesielt innen mitt fagfelt (astrofysikk) hvor det norske miljøet er veldig lite. Og et slikt karriereløp passer ikke spesielt godt overens med å skulle ha et privatliv ved siden av. Jeg fikk meg samboer i fjor og er i overkant spent på hvordan karrieren og privatlivet skal la seg forene fremover. Har du noen erfaringer/råd å komme med på det området?
Forøvrig syns jeg det er litt stas å komme på forelesning å innse at jeg er én av veldig få jenter som er tilstede. Da føler jeg meg litt «bad ass» 😉 Men det burde absolutt være flere jenter der! På masterlesesalen hos Astrofysikk hvor jeg sitter er vi 3 jenter og 13 gutter, så der har det ikke skjedd noen utvikling ennå …
22. januar 2015, kl. 22:14
Hei Maria!
Først må jeg få si at jeg synes du har en fantastisk fin blogg!
Og så til spørsmålet. Min hverdag som postdoc er kjempefint tilpasset småbarnstilværelsen, akkurat nå. Det å bygge en karriere som forsker er ikke enkelt for noen. Det er sant at man burde reise utenlands. Jeg løste det med å ta mastergraden ute (sammen med mannen min, den gang samboer, som også tok master), og ved at jeg har reist ut mens mannen min har hatt pappapermisjon. Jeg tror det viktigste med å være utenlands er å bli kjent med andre fagmiljøer og å jobbe og publisere sammen med andre enn dem man kjenner i Oslo. Det burde være mulig å få til uten å oppholde seg i utlandet i flere år.
Jeg tenker at selv om man gjør alt det noen måtte mene er taktisk og riktig for å bygge en forskerkarriere, så er sjansene fortsatt temmelig små for å få akkurat den professorstillingen man måtte gå og ønske seg. For de fleste må karrieren ta en annen vending på et eller annet tidspunkt. Derfor synes jeg det er best å ordne seg sånn at man gjør ting man har glede av underveis. Fortsett med å være aktiv og åpen og en positiv berikelse for miljøet rundt deg, så vil det sikkert også dukke opp noen gode muligheter som du kan få til å passe overens med både fagkarrieren og resten av livet ditt.
Er det mange kvinnelige professorer på astrofysikk forresten? Det skader ikke å sikte høyt, det kan jo hende du treffer.
23. januar 2015, kl. 15:44
Hei Anja!
Tusen takk for lang og hyggelig respons 🙂 Det er kjempefint å høre om dine erfaringer og løsninger. Mitt fremtidssyn bærer nok preg av at jeg ikke aner noe om hvordan ting egentlig fungerer i praksis for en forsker. F.eks. hvis jeg tar doktorgrad/post.doc. i utlandet, kan jeg gjøre mye av arbeidet hjemme i Norge eller krever det at jeg er fysisk tilstede på den gitte institusjonen til enhver tid? Det spørs om studieveilederen her på instituttet kan bidra noe særlig med slike spørsmål, så da blir det å huke tak i forskere som kanskje har vært gjennom det selv og håpe at de kan dele sine erfaringer 🙂
Når det gjelder kvinnelige professorer hos astrofysikk har vi faktisk bare en Professor II, så der er det absolutt rom for forbedringer! Går du med professorambisjoner?
23. januar 2015, kl. 21:45
Om ikke annet så blir sikkert ting litt klarere når du holder på med masteroppgaven, for da kommer du litt mer på innsiden av fagmiljøet. Og det er veldig gode muligheter for å ta deler av doktorgradsarbeidet i utlandet. Besøker du en god gruppe som du liker å jobbe sammen med så blir et enklere å holde kontakten med dem videre.
Jeg blir gjerne professor jeg, men sjansene er nok temmelig mikroskopiske for at det skal åpne seg en stilling i mitt fagområde i Oslo innen rimelig tid. Så jeg skal ha det gøy så lenge det varer, og finner sikkert på noe annet som er spennende etterpå 🙂