Hurra, endelig en grundig og god norsk innføring i kjernekraft! For kan det være lurt å bygge kjernekraftverk i Norge? Skal vi setter i gang prosessen for å få bygget dem med en gang? Eller er kanskje kjernekraft så problematisk, og dessuten dyrt og unødvendig når vi allerede har vannkraften, at det aldri skal bygges her til lands?

Debatten om kjernekraft i Norge kan være både forvirrende, frustrerende og polariserende. Derfor er det så deilig at Kjernekraftutvalget nå har levert en bred gjennomgang og vurdering av ulike sider ved en eventuell framtidig etablering av kjernekraft i Norge (som det står i mandatet). Jeg har lest alle de nesten 500 sidene og vil kanskje ikke anbefale alle å gjøre det samme, men for dem som lurer på noe rundt kjernekraft vil jeg absolutt anbefale rapporten som et oppslagsverk.

De fleste er enige om fakta

Kjernekraft er verken spesielt mystisk eller magisk. Det er en veletablert teknologi, med fordeler og ulemper som all annen teknologi. Her er noen åpenbare fordeler:

• Kjernekraftverk gir mye kraft (elektrisitet og varme) uten å bruke store landområder
• Et kjernekraftverk i drift gir hverken lokal luftforurensing eller klimagassutslipp
• Kjernekraften er heller ikke avhengig av værforholdene og er derfor en stabil og pålitelig kilde til kraft
• Selv om det har skjedd noen få, store ulykker ved kjernekraft, er sikkerheten ved kjernekraftverk i dag svært god.

Inntrykket mitt er at så godt som alle er enige i disse fordelene, uansett hva de måtte mene om kjernekraft i Norge. Det samme gjelder noen åpenbare utfordringer:

• Et kjernekraftverk er en stor og komplisert konstruksjon, som dermed er dyrt å etablere.
• Det radioaktive avfallet fra kjernekraften kan ikke destrueres, det må håndteres og oppbevares trygt i uoverskuelig fremtid.
• At sikkerheten ved kjernekraftverk i dag er svært god skyldes at det er etablert et omfattende, internasjonalt avtaleverk som må følges. Dette er helt nødvendig, men bidrar også til store kostnader.

Dette er det nok heller ingen som er uenige i. At det finnes ulemper er jo ingen grunn i seg selv til å være mot kjernekraft – alle former for industri og kraftproduksjon har ulemper ved seg.

Uenigheter om fremtiden

Hvor mye kraft vil vi i Norge ha behov for i fremtiden? Kommer utviklingen av små, modulære kjernekraftverk til å gjøre kostnadene mye lavere enn i dag, og hvor raskt vil det i så fall skje? Kommer det til å satses så mye på kjernekraft i andre land at det blir umulig å få tak i den arbeidskraften de krever? Hvor høye er strømprisene om 20, 30 eller 50 år?

Ingen kjenner fremtiden, men vi kan alle tro noe om hva fremtiden vil bringe. Fagfolk kan i tillegg bygge datamodeller basert på det vi vet eller tror vi vet om utviklingen så langt, og bruke dem til å si noe om hva de mener virker mest sannsynlig at kommer til å skje de neste årene.

Slike datamodeller er nyttige for å ha noe håndfast å diskutere. Men de tar ofte feil. Denne uka ble det for eksempel publisert en artikkel i Energy Research & Social Science som sammeligner hva modellene fra det internasjonale energibyrået (IEA) har sagt om fremtidig utbygging av kjernekraft med hva som faktisk har blitt bygget ut. Resultatet er ganske nedslående: helt siden 1980-tallet har IEA sett vekst rett rundt hjørnet, men så langt har den ikke vist seg i praksis. Til sammenligning har IEA konsekvent spådd langsom utbygging av sol- og vindkraft, mens veksten i virkeligheten har vært langt større, som vi ser i figuren nedenfor.

Når debatten går friskt om hvorvidt kjernekraftutvalget har tatt rett eller feil i ulike saker, så er mitt inntrykk at det ofte bunner i ulike tolkninger av slike scenarioer og hva fremtiden vil bringe. Noen ganger kan det høres ut som uenigheter om fakta. Men vi har ingen fakta om fremtiden.

Ulike roller

Som dosent ved universitetet er min rolle å prøve å forstå verden slik den er, og å formidle denne forståelsen til andre, samtidig som jeg hele tiden skal gjøre det jeg kan for å unngå å trekke konklusjoner basert på svake antakelser. Resultatet blir mye «på den ene siden, på den andre siden». Kanskje kommer de små, billige kraftverkene rett rundt hjørnet og Norge kan ta del i en blomstrende industriell utvikling i Europa basert på ren, billig strøm. Eller kanskje ikke. Jeg kan være med på å belyse hva som er mulig, og hva som helt sikkert ikke er mulig (for fysikken setter noen absolutte grenser), men det er ikke min jobb å velge det ene eller det andre.

Om jeg hadde vært politiker, så kunne jeg ikke ha brukt all tiden min på å tenke på den ene og den andre siden. På et tidspunkt ville jeg være nødt til å finne ut hva jeg tror er riktig, og så gå for det. Ta en beslutning. Og om jeg jobbet i en organisasjon eller et selskap som hadde som formål å etablere kjernekraftverk i Norge, så måtte jeg ta et valg om å tro på at dette var den beste løsningen for fremtiden.

Ingen av disse rollene er riktige eller feil. De trengs, sammen med mange flere. Kunnskap i seg selv endrer ingenting, men kunnskap er nødvendig for å kunne ta kloke beslutninger. En god grunn for å ha Norske Offentlige Utredninger. Og universiteter.