Jeg må si, det er en del ting som går veien for tiden. Artikler ferdigstilles og publiseres. Søknader innvilges. Samarbeid etableres, muligheter åpnes for å gjøre mer av akkurat det jeg har lyst til å gjøre.

Og det er fantastisk! Men hver gang jeg når frem med noe og folk har tro på det jeg gjør, sitter det en djevel bak øret mitt og gnåler:

 

Du er ikke flink, du er bare overbevisende. 

Du har lurt folk til å tro på deg. 

Nå blir du snart avslørt. 

Alle rundt deg er dyktige. Du har bare flaks. 

 

Jeg trodde helt ærlig at jeg var den eneste som tenkte på denne måten, helt til jeg en dag tilfeldigvis kom over dette innlegget om det som på engelsk kalles for The Impostor Syndrome – på norsk: bedragersyndromet. Her er det en kvinnelig amerikansk professor som beskriver akkurat de samme tankene. Og da jeg først ble gjort oppmerksom på denne betegnelsen, så jeg at det er skrevet en hel masse om det, for eksempel på Wikipedia. Her kan jeg lese at

The term «impostor syndrome» first appeared in an article written by Pauline R. Clance and Suzanne A. Imes who observed many high-achieving women tended to believe they were not intelligent, and that they were over-evaluated by others.

…Despite external evidence of their competence, those with the syndrome remain convinced that they are frauds and do not deserve the success they have achieved. Proof of success is dismissed as luck, timing, or as a result of deceiving others into thinking they are more intelligent and competent than they believe themselves to be.

Ved Caltech (prestisjefylt amerikansk universitet) har de skrevet en hel side om fenomenet på sin rådgiverside, med tips til hvordan man skal hanskes med saken. Men jeg har altså ikke funnet noe som helst om dette på norsk, så nå tenkte jeg det kunne være på tide.

Jeg skulle nemlig ønske at noen hadde fortalt meg om dette for lenge siden. Bare det å huske på at sånn tenker nesten alle andre også når disse tankene dukker opp, fjerner i grunn nesten hele problemet. Og det ergrer meg noe inmari å tenke på alle de som ikke gjør de fantastiske tingene som de kunne ha gjort, fordi de tror de ikke er bra nok.

Er det noen som kjenner seg igjen? (å nei, ikke si at det bare var meg allikevel)