Jeg må si, det er en del ting som går veien for tiden. Artikler ferdigstilles og publiseres. Søknader innvilges. Samarbeid etableres, muligheter åpnes for å gjøre mer av akkurat det jeg har lyst til å gjøre.
Og det er fantastisk! Men hver gang jeg når frem med noe og folk har tro på det jeg gjør, sitter det en djevel bak øret mitt og gnåler:
Du er ikke flink, du er bare overbevisende.
Du har lurt folk til å tro på deg.
Nå blir du snart avslørt.
Alle rundt deg er dyktige. Du har bare flaks.
Jeg trodde helt ærlig at jeg var den eneste som tenkte på denne måten, helt til jeg en dag tilfeldigvis kom over dette innlegget om det som på engelsk kalles for The Impostor Syndrome – på norsk: bedragersyndromet. Her er det en kvinnelig amerikansk professor som beskriver akkurat de samme tankene. Og da jeg først ble gjort oppmerksom på denne betegnelsen, så jeg at det er skrevet en hel masse om det, for eksempel på Wikipedia. Her kan jeg lese at
The term «impostor syndrome» first appeared in an article written by Pauline R. Clance and Suzanne A. Imes who observed many high-achieving women tended to believe they were not intelligent, and that they were over-evaluated by others.
…Despite external evidence of their competence, those with the syndrome remain convinced that they are frauds and do not deserve the success they have achieved. Proof of success is dismissed as luck, timing, or as a result of deceiving others into thinking they are more intelligent and competent than they believe themselves to be.
Ved Caltech (prestisjefylt amerikansk universitet) har de skrevet en hel side om fenomenet på sin rådgiverside, med tips til hvordan man skal hanskes med saken. Men jeg har altså ikke funnet noe som helst om dette på norsk, så nå tenkte jeg det kunne være på tide.
Jeg skulle nemlig ønske at noen hadde fortalt meg om dette for lenge siden. Bare det å huske på at sånn tenker nesten alle andre også når disse tankene dukker opp, fjerner i grunn nesten hele problemet. Og det ergrer meg noe inmari å tenke på alle de som ikke gjør de fantastiske tingene som de kunne ha gjort, fordi de tror de ikke er bra nok.
Er det noen som kjenner seg igjen? (å nei, ikke si at det bare var meg allikevel)
9. september 2014, kl. 06:01
Fint at du tar på deg oppgaven å
Leste akkurat denne artikkelen http://www.hbv.no/aktuelt/lar-av-hbvs-superstudent-article125527-6683.html
Tenkte at det må være noe av det samme:
«- Jeg pleier å fleipe med at jeg en dag vil bli avslørt: Jeg er egentlig ikke smart – jeg har bare veldig god studieteknikk, sier Lena til avisa.»
Hun fikk A på alle eksamener, bortsett fra en… Selv om hun «fleiper» med det, så kommer det jo fra et sted…
Jeg kjenner det også godt igjen, både tankene om at jeg har lurt noen og det å oppdage at jeg kanskje ikke trenger å høre på de… At de ikke stemmer… Det er veldig godt. Men min erfaring er at man må oppdage det gang på gang på gang…
At rådgivningstjenesten til Caltech har skrevet om dette betyr nok helt sikkert at det er veldig mange studenter der som har dette problemet. Det er også første gangen jeg leser at dette er et like stort problem for kvinner som for menn. Det synes jeg er hyggelig, for da føler jeg meg litt mindre som den eneste (mannen)…
Det finnes sikkert mange måter å takle bedragersyndromet på, men min erfaring er at noe som fungerer veldig bra er Acem-meditasjon. Jeg er også fysiker og ganske skeptisk av natur, spesielt til sånne alternative greier, men Acem-meditasjonen er veldig nøktern og godt planta på jorda. For meg er det et slags laboratorium hvor jeg kan trene på å la disse tankene bare være der uten å høre på de. Det er veldig tilfredstillende. Og jeg tror definitivt at jeg gjør litt mer av de fantastisike tingene som jeg kanskje ikke hadde gjort hvis jeg ikke mediterte… Så nå kan du ergre deg litt mindre…
9. september 2014, kl. 06:02
Fint at du tar på deg oppgaven å skrive om dette på norsk… (litt kjapp i avtrekkeren)
9. september 2014, kl. 08:23
Åh, det er ikke bare deg, det er i hvert fall meg også!
9. september 2014, kl. 15:10
Fantastisk at du skriver om dette! Tusen takk! Og jeg kjenner meg alt for godt igjen, desverre. Jeg tenker det når jeg får jobbtilbud og når jeg skal prate med veilederne mine om masteroppgaven. Jeg tenker at jeg tror de angrer på at de sa ja til å veilede meg til masteroppgaven. Helt utrolig fæle tanker å ha!
9. september 2014, kl. 16:49
Tjenna Anja. Längesen sist. Och nej du er ikke ensom. lägg även till lite extrem kverulantism, nyfikenhet å dumhet på detta bedragarsyndrom så har du mej.
Tack än en gång för internets bästa hemsida
9. september 2014, kl. 17:13
Hei!
Du er absolutt ikke aleine om dette syndromet. Jeg trur følelsen av egentlig å være dum og dårlig, samt frykten for å bli avslørt er ganske vanlig, kanskje spesielt blant høyt (og ny-) utdanna her vesten.
Det er godt mulig at dette syndromet først og fremst rammer kvinner, men jeg kan personlig underskrive på at det også kan ramme oss menn.
9. september 2014, kl. 18:35
Du er ikke alene å tenke slik!!!
9. september 2014, kl. 21:33
Takk for kommentarer dere! Og igjen godt å høre at det ikke bare er meg 🙂 Så nå som vi alle skjønner at det bare er tull, kan vi kaste disse tankene over bord. Ikke sant?
Tilbaketråkk: Jeg kan og jeg får det til | Lines blogg
11. september 2014, kl. 05:58
Nej de funkar inte så lilla gumman.
13. september 2014, kl. 09:06
God dag Anja. Hörde på dej igår på Abels tårn. Ja vet inte om det har noe med mitt yrke å göra men ja blev för första gången väldigt förvirrad av dina utläggningar. Ska ta å lyssna igenom programmet på nytt i löpet av helga i stillhet. Gillar du förresten å vara med i expertpanelet? Det höres ut som dere koser er noe veldig.
17. september 2014, kl. 20:23
Det var da ergerlig at jeg var forvirrende. Men på den annen side er det kanskje imponerende at du ikke har blitt forvirret før nå. Var det sentrifugalkraften? Og fant du ut av det?
Du har helt rett i at vi koser oss, Abels tårn er alltid morro å være med på. Supre folk i panelet og kjempeflink gjeng fra Ekko.
18. september 2014, kl. 10:08
Nja ja tycker du er nog så strukturet. Men för ett år sen så sa du att centrifugalkraften inte existerar. på Abels Tårn. Hmmm detta må ryddes opp i. Min lilla värld fallt ju sammen ifjol i och med den upplysningen. Jag driver nämligen med sidovognspeedway å där är «centrifugalkraften» påtagande.
Keep on forsking!
18. september 2014, kl. 10:25
Hvorvidt sentrifugalkraften eksisterer eller ikke kommer an på om du vil operere med en verden som roterer, og gjøre alle beregninger ut i fra dette, eller «glemme» rotasjonen og beregne ting ut i fra at du står i ro på bakken, som jo er sånn vi vanligvis opplever verden. Da må man kompensere med å legge inn sentrifugalkraften som en «fiktiv» kraft. Det blir det samme om du sitter i en karusell og lukker øynene: Da kunne du kanskje narret deg selv til å tro at du satt i ro, men at en sterk kraft slengte deg ut til siden. I virkeligheten er det veggen på karusellvognen som presser deg inn mot midten av den sirkelen du beveger deg rundt i.
Det var muligens ikke så mye mindre forvirrende, men kanskje litt?
21. september 2014, kl. 12:39
Hmmm jo tack det klarade ju upp hela problemställningen…
Har du ellers noen idé om vad som kan vara lurt å forska på inom speedwaysporten för att köra snabbare. Å då menar jag inte mer träning. Hade vart kul å få din kvalitativa mening.
Keep on rockin
12. november 2016, kl. 00:18
Ja, kjenner meg sååååå igjen 😜 Så dette var veldig deilig å lese , tusen takk 😄
15. november 2016, kl. 11:08
Takk for det 🙂
Tilbaketråkk: Bedragersyndromet og tre svartkledde menn | Tirsdag morgen
23. juni 2018, kl. 16:58
Jeg var på et studentseminar denne uka. Seminaret oste av bedragersyndromet. Masterstudentene, PhD-ene, professorene — _alle_ har en viss grad av det. Jo lenger opp i akademia man kommer, jo mer vanlig er det. Studentene unnskyldte seg fordi de ikke kunne nok (hallo! Du har levert en master! Du kan masse!), professorene unnskyldte seg fordi vi ikke var oppdatert på i fagfeltet til andre professorenes studenter.
Høyere utdanning handler om å bygge kunnskap. Men vi burde også bygge selvtillitt sammen med kunnskapsbyggingen! Studenter kan mye, men relativt sett føler de at de kan mindre og mindre når kunnskapsmengden avdekkes for dem.
Leserinnlegget «En legedatters bekjennelser» i BT fikk meg til å reflektere over jobb, fritid og balansen mellom jobb og fritid.
https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/8wK3K2/En-legedatters-bekjennelser?r=3&code=1d00e69223b3d6be9d0d585ac5f267960f27b7b84988ecfd15c5edec6fc64642#c311146
Poster en revidert versjon av kommentaren min her — kanskje det er til nytte for noen av bloggleserene dine.
Mange akademikere har valgt å leve livet gjennom jobben. Mange av oss elsker jobben vår, og har varierte og spennende oppgaver. Da vi valgte studie, og valgte å fortsette studiene, valgte vi også et liv der vi bruker mye tid på jobben. Det kan det være mange grunner til: sjefene og kollegaene våre har høye forventninger til oss og gir oss mange oppgaver, vi har høye forventninger til oss selv og tar på oss mange oppgaver, vi har ikke samvittighet til å ikke innfri forventningene, vi tror at alle andre er flinkere enn oss, og så videre og så videre.
Slitne akademikere og praktikere kan spørre seg:
Hva er motivasjonen min; kommer den innenfra, eller ønsker jeg å innfri ytre forventninger?
Det skal bli godt å bli ferdig med arbeidspresset fra innspurten i doktorgraden! Men hva om det aldri blir mindre å gjøre?
Hvordan finner jeg balansen mellom jobb og fritid?
Hvem har ansvar for å skjerme meg fra et arbeidspress jeg ikke er komfortabel med?
Hvis det ansvaret ligger hos meg, hvordan kan jeg skjerme meg fra arbeidspresset?
Hvordan kan jeg komme meg over bedragersyndromet* og endelig være fornøyd med jobben jeg gjør?
Se også http://www.lederskapsbloggen.no/2018/imposter-syndrome-nar-du-foler-deg-som-en-bedrager-pa-arbeidsplassen/
10. august 2018, kl. 09:14
Takk for gode tanker! Jeg kjenner meg godt igjen i det at man føler at man kan mindre og mindre etterhvert som man lærer…