Men noen ganger er det ikke annet å gjøre enn å se NRK Super i sofaen.
Jeg prøver å fokusere på kosen og ikke frustrasjonen over hva jeg går glipp av. Disputaser er det mest høytidelige som foregår på instituttet og noe jeg prioriterer høyt. Heldigvis skal jeg klare å få med meg festlighetene i kveld.
Den nyslåtte doktor (jeg regner med at han er det nå) heter Ole Ivar, og han har studert permanent CO2-lagring i stein. Hurra fra sofaen!
Jeg angret bittert på å ha sjekket eposten rett før jeg skulle legge meg da jeg åpnet denne beskjeden:
Dear Ms. Røyne:
Thank you for submitting the manuscript (…) to Geophysical Research Letters. Based on the review(s), and my own evaluation of the manuscript, I have determined that this article requires substantial revision; therefore I cannot accept this version of the manuscript for publication (please see Editorial Policies for major revisions at http://www.agu.org/pubs/pdf/Editorial_GRL.pdf).
Fra å være klar til å krype til køys ble jeg våken, sur og lei. Dette har jeg jobbet med i månedsvis og så er det bare dritt. Hvorfor driver jeg egentlig med dette? Kan jeg ikke bare få meg en annen, enkel jobb? Eller i det minste en jobb der man ikke skal være så fordømt fremragende hele tiden, for det er jeg jo tydeligvis ikke.
Jeg sendte beskjed til medforfatterne mine:
Well, this didn’t go all that well. The second reviewer has pretty much misunderstood the entire method we use, and is just asking for a lot of clarifications to be made in the text, which is no problem. But reviewer 1 is asking for lots of new experiments to be done. This would of course be nice, but I don’t see how I would be able to do them
Neste morgen bestemte jeg meg for å lese eposten og reviewene igjen, og klarte å legge merke til vendinger som «The reviewers found promise in the manuscript and indicated that they would like to see a revised manuscript eventually published» og «This is interesting and nice work». Er det håp?
Min danske medforfatter reddet dagen med en liste over hvordan vi helt fint skal klare å besvare kritikken, og kommentaren «we are not the only ones facing bad reviews», vedlagt følgende video, som jeg er nødt til å dele. Jeg må beklage til de av dere som enten ikke er forskere eller er så fremragende at dere ikke er vant til å få slike beskjeder, det kan hende dere ikke vil le like mye av dette som meg.
På labben har jeg en vakuumklokke. Den er noe sånt som 20 cm i diameter og omtrent like høy. Jeg kan koble en pumpe til den og suge ut all lufta. I naturfagstimene kan man bruke vakuumklokker til å gjøre kule triks, som å knyte igjen tilsynelatende tomme ballonger (eller latexhansker) og se dem blåse seg opp når lufta rundt forsvinner.
Vakuumklokka er konstruert av tykt glass og er rund for å lettere kunne stå imot trykket av lufta på utsiden, når den ikke har noe luft på innsiden som kan trykke imot.
I videoen under kan du se verdens største vakuumkammer. Det er fantastisk. Og så kan du se hva som som skjer når en bowlingkule og en fjær faller ved siden av hverandre, uten luftmotstand. Du vet sikkert hvordan det kommer til å gå, men det er fantastisk allikevel.
Videoen er produsert av BBC og ble delt på I Fucking Love Science i dag.
Stevns Klint. Højerup kirke, bygd av lokal kritt på 1200-tallet, med krittklippen i bakgrunnen. Kirken var egentlig litt større, men en del av kirken og litt av kirkegården raste utfor klippen i 1928 på grunn av erosjon. Askelaget fra k-t grensen ligger omtrent halvveis opp på klippeveggen, der det er dannet et overheng på grunn av den hardere bergarten ovenfor.
I dag har jeg stått på en dansk strand og sett på hvit stein. Det var sol og nydelig. Og lærerikt.
På Stevns Klint, en times tid sør for København, kan man se en del av den enorme formasjonen av kritt som ligger under mye av nordeuropa og nordsjøen. Denne ble dannet for melllom 60 og 70 millioner år siden (sånn omtrent), i et grunt, næringsfattig hav der små alger med skjell av kalsiumkarbonat dalte ned mot havbunnen. Krittet, sånn som du skriver med på tavlen med, består av millioner på millioner av disse små algeskallene, som du kan få plass til hundre stykker av på bredden av et hårstrå. Nå er krittlaget noen steder nesten to kilometer tykt.
Når man står nede på stranden er det lett å se at den øverste halvdelen av krittlaget her er anderledes enn den nederste. Det øverste delen stikker lengre ut, mens den nederste skråner innover så det dannes et overheng. Når vi kommer nærmere finner vi også ut at det nederste laget er så mykt at du kan skrape i det med neglen, mens det øverste er betydelig hardere. Det er derfor den nederste delen er mer erodert enn den øverste.
Sikkerhetsbevisste vitenskapsfolk titter på kritt kalkstein og iridiumrik leire.
Mellom de to tykke lagene av kritt er et tynt, tynt lag av mørk brun eller grå leire. Den ble dannet for 66 millioner år siden. Den inneholder unormalt mye iridium. Dette er et element som det finnes mye av i asteroider og meteoritter, men nesten ikke på jordas overflate.
For 66 millioner år siden landet en omtrent 60 km stor asteroide i nærheten av det som i dag er kysten av Mexico. Nedslaget fikk en enorm mengde materiale, både fra asteroiden selv og fra bakken der den landet, til å bli slynget høyt opp i atmosfæren. Der ble det bredt ut over hele jorda som et mørkt teppe. Materialet som etterhvert falt ned på jorda kan vi i dag finne igjen som et mørkt bånd på steder som Stevns Klint.
Og så kan vi se at etter dette laget med utenomjordisk iridium, er mesteparten av de artene som levde på jorda før, borte.
Blant annet dinosaurene.
Her døde dinosaurene.
I havet som senere ble til Danmark var det fortsatt rolige forhold, og algene fortsatte å dale til bunnen og bygge seg opp til store kalklag. Men dyrelivet forandret seg. Og på en eller annen måte gjorde dette også at krittet over dette skillet, som kalles kritt-tertiær-grensen, er sterkt nok til å bygge kirker av, mens krittet under smuldrer opp mellom fingrene dine. Akkurat hva som gir denne forskjellen er det ingen som vet.
Nå må jeg for ordens skyld si (så jeg kan ha mitt på det tørre) at det fortsatt finnes andre hypoteser som kan forklare hvorfor dinosaurene døde ut. Det er vanskelig å konkludere for sikkert om noe som skjedde for 66 millioner år siden.
Rettelse, 2. november: Min kollega har gjort meg oppmerksom på at det øvre laget, som altså er sterkt nok til å bygge hus av, burde kalles kalkstein og ikke kritt. Det tror jeg nok er riktig.
Det er nok sant at det finnes en blogg for alt og litt til. Da jeg googlet noe om forvitring til et konferanseinnlegg jeg skal holde havnet jeg plutselig på denne helt fantastiske bloggen, Geokittehs, som handler om – katter og geologi. De av dere som har litt innsikt i geologiske fenomener vil helt sikkert få lyst til å se på disse innleggene:
Ferris Mewler and Rolly Demonstrate Ophiolite Tectonics
Om dere ikke skjønte bæret av titlene over, må dere allikevel gå inn på bloggen for å se søte kattebilder. Katter er jo en essensiell del av internettet.
Jeg vil ikke stjele bilder fra andres blogger, så her kommer en søt Creative Commons-katt.
Bilde: Jimmy B/«somebody else’s cat»/Flickr/CC license
Bilde: Scott Robinson/«Solar Mosaic»/Flickr/CC license
Nå som høsten er over oss med regn og korte dager virker det kanskje opplagt at solceller ikke er noe som hører hjemme her i landet. Men ting er ikke alltid som man først skulle tro. Torsdag kom forskning.no med følgende gladnyhet om solceller i Norge:
De fungerer mye bedre enn man skulle tro!
Dette er konklusjonen fra forskere ved norges grønneste og hyggeligste universitet, nemlig NMBU. Kort fortalt viser studien til Martin Andersen og Espen Olsen at solcellene de har satt opp på Ås har levert 10-20% mer strøm enn det man har beregnet at de skulle gjøre. Om man så legger til at Ås mottar like mye solinnstråling i løpet av et år som det sentrale deler av Tyskland gjør (som man heller ikke ville ha gjettet på, siden vi ligger lengre mot nord), og husker at Tyskland faktisk greide å dekke halvparten av sitt elektrisitetsbehov ved hjelp av solceller en dag i sommer, så virker kanskje ikke det solcellepanelet på taket så dumt allikevel.
Det er ikke helt klart hvorfor solcellene gjør det bedre enn ventet, men forskerne har to hovedhypoteser:
1. Lav temperatur. Jo varmere solceller blir, desto mindre strøm greier de å produsere. Derfor er kjøling en kritisk del av designen av et solcelleanlegg, spesielt dersom man ønsker å bruke speil til å konsentrere sollyset inn på solcellene. Som masterstudent i Sydney jobbet jeg med å utvikle en kjøleenhet til nettop slike solceller, så jeg blir alltid glad når jeg leser om solceller og temperatur. I Norge har vi det ofte kaldt, og om vinteren er det ofte slik at dagene med klarvær og sol er de aller kaldeste. Hvis det i tillegg er vind, og det er det jo ofte her til lands, vil solcellene avkjøles enda mer effektivt. Så selv om solcellene ikke får like mange timer med sol på seg som i ved sydligere breddegrader, så kan de greie å omdanne mer av den solen som skinner på dem til elektrisitet.
2. Regn. Ja, faktisk: Regn kan være en fordel for solcellene. Om det aldri regner, vil det bygge seg opp støv på overflaten deres, og dette vil skygge for sollyset. Om det regner kraftig nok til at vann renner nedover solcellepanelene vil dette ta med seg støvet vekk. Dersom man i tillegg hadde gjort overflaten til panelene superhydrofob, ville enhver vanndråpe som lander på dem trille nedover og plukke med seg støvet på veien.
Solcellepaneler på taket av huset vårt har lenge stått på min ønskeliste, og disse nyhetene gjør det jo ikke akkurat mindre aktuelt. Og tenk så mange tak som bare ligger der og bader i sol til ingen nytte. Jeg gleder meg til hvert hus er sitt eget lille kraftverk.
Dette er dagen for storstilt jubel, for alle norske forskere og vitenskapsinteresserte! En norsk nobelpris er neimen ikke hverdagskost. I dag ble det altså kjent at May-Britt og Edvard Moser, professorer i nevrovitenskap og ledere av Kavli Institute for Systems Neuroscience, blir tildelt Nobelprisen i medisin for 2014.
Ofte virker det som om disse nobelprisene blir tildelt eldre amerikanske menn, som gjorde noe fantastisk for lenge siden. Det er kult om man forstår hva de gjorde (de fleste gjør jo ikke det), men kan ganske lett glemmes.
Men denne prisen er flott på mange måter:
– den går til noen som er norske, og forsker på et norsk universitet. Vi har alle kunne følge dem på Ekko, Newton og Schrødingers katt, så det føles som om vi kjenner dem litt.
– de er unge (51 og 52 år), i den forstand at de har lenge igjen av karrieren sin. Dette er altså ikke en pris bare for noe som skjedde for lenge siden, det er for noe som foregår nå. Og derfor er det en fantastisk annerkjennelse av forskermiljøet de to har bygget opp i Trondheim.
– jeg må vel få ta med at en av dem er kvinne? Det at de er et ektepar som jobber sammen på en så glødende måte er kult i seg selv. Og de har barn og et slags familieliv.
Som norske nobelprisvinnere blir Moser og Moser del av en kort og eksklusiv liste, som vi godt kan ta oss plass til her.
Nobelprisen i medisin: ingen tidligere
Nobelprisen i fysikk: Ivar Giæver, 1973
Nobelprisen i kjemi: Lars Onsager, 1968; Odd Hassel, 1969 (to norske på rad!)
Nobelprisen i økonomi: Ragnar Frisch, 1969; Trygve Haavelmo, 1989; Finn E. Kydland, 2004
Nobelprisen i literatur: Bjørnstjerne Bjørnson, 1903; Knut Hamsun, 1920; Sigrid Undser, 1928
Nobels fredspris: Christian Lange, 1921; Fridtjof Nansen, 1922
Bare en tidligere kvinne, altså. Og av realistene var det bare Odd Hassel som faktisk jobbet i Norge.
Faktisk så er ikke 51 år utrolig ungt i Nobel-sammenheng. Jeg måtte ta en titt på statistikken, og her er den (statistikk og grafer fra den offisielle nobelpris-siden):
Fysikerne er de yngste! I morgen utropes vinnerne av nobelprisen i fysikk, og det blir jo stas, selv om det blir vanskelig å slå dagens opptur.
I min jakt på statistikk kom jeg forresten over en annen interessant sak, nemlig sammenhengen mellom melkeinntak og antall nobelprisvinnere per innbygger. Herlig bruk av data.
I dag har mye av tiden på jobb gått med på å diskutere hvorfor krystaller oppfører seg slik de gjør. Krystaller er fantastiske saker, og vi har flere stipendiater i gruppen som prøver å forstå dem enda litt bedre, både med datasimuleringer og med eksperimenter der vi ser krystaller som vokser i små mikrokanaler i et mikroskop.
Jeg har også nettopp vært nordpå og truffets årets første nysnø. Som en forsmak til den kalde, fine tida, og som et glimt inn i krystallenes magiske verden, vil jeg derfor dele denne nydelige snøflak-filmen med dere.
Tenk at det er dette som foregår inne i skyene.
Her blir det bra.
Jeg har i løpet av de siste månedene bestilt utstyr for omtrent 1,5 millioner kroner (og har fortsatt nesten en halv million igjen på budsjettet). Når disse tingene etterhvert begynner å dukke opp må de ha et sted å bo, og derfor holder jeg nå på med å klargjøre min nye, flotte (den blir flott) lab. I dag har jeg og en labkollega ryddet ut absolutt alt som hadde hopet seg opp i denne labben i løpet av de siste, tja, minst 15 årene.
Enkelte ting er litt morsomme å finne. Som: En slags veldig stor bærbar printer, fra 1994, tilsynelatende ubrukt. Består av to meterlange armer som på en eller annen måte skal bevege seg og et slags pennholder på en programmert måte, for å tegne mønstre på et ark. Nå er dette litt utdatert. Vi lurer på om vi skal legge den ut på ebay. Kanskje man kunne bruke den til kunst? Noen som har lyst på?
Eller hva med en kaffekopp med centimeterstore krystaller av en ukjent substans i bunn? Noe fargeløst som jeg er temmelig sikker på at ikke er sukker:
Nå skal rommet vaskes og skures fra topp til tå, og forhåpentligvis får jeg fikset opp en gammel vannskade så jeg slipper å få biter av murpuss i eksperimentene mine, og så er det bare å sette i gang med å flytte inn utstyr. Jeg har flere esker som står og venter på å bli åpnet. Det blir stas! Hoveddelen av instrumentet blir levert rundt jul, og da håper jeg at alt annet står klart.
De siste dagene har det også dukket opp penger til å ansette ikke bare en, men to doktorgradsstipendiater som skal jobbe med det nye utstyret sammen med meg. Hurra! Så en annen viktig ting jeg må få til de neste ukene er å månedene er å få tak i to dyktige personer til stillingene. Jeg har hørt det ikke er lett. Tips om engasjerte, tålmodige, nysgjerrige og hyggelige kandidater mottas med takk.
Jeg må si, det er en del ting som går veien for tiden. Artikler ferdigstilles og publiseres. Søknader innvilges. Samarbeid etableres, muligheter åpnes for å gjøre mer av akkurat det jeg har lyst til å gjøre.
Og det er fantastisk! Men hver gang jeg når frem med noe og folk har tro på det jeg gjør, sitter det en djevel bak øret mitt og gnåler:
Du er ikke flink, du er bare overbevisende.
Du har lurt folk til å tro på deg.
Nå blir du snart avslørt.
Alle rundt deg er dyktige. Du har bare flaks.
Jeg trodde helt ærlig at jeg var den eneste som tenkte på denne måten, helt til jeg en dag tilfeldigvis kom over dette innlegget om det som på engelsk kalles for The Impostor Syndrome – på norsk: bedragersyndromet. Her er det en kvinnelig amerikansk professor som beskriver akkurat de samme tankene. Og da jeg først ble gjort oppmerksom på denne betegnelsen, så jeg at det er skrevet en hel masse om det, for eksempel på Wikipedia. Her kan jeg lese at
The term «impostor syndrome» first appeared in an article written by Pauline R. Clance and Suzanne A. Imes who observed many high-achieving women tended to believe they were not intelligent, and that they were over-evaluated by others.
…Despite external evidence of their competence, those with the syndrome remain convinced that they are frauds and do not deserve the success they have achieved. Proof of success is dismissed as luck, timing, or as a result of deceiving others into thinking they are more intelligent and competent than they believe themselves to be.
Ved Caltech (prestisjefylt amerikansk universitet) har de skrevet en hel side om fenomenet på sin rådgiverside, med tips til hvordan man skal hanskes med saken. Men jeg har altså ikke funnet noe som helst om dette på norsk, så nå tenkte jeg det kunne være på tide.
Jeg skulle nemlig ønske at noen hadde fortalt meg om dette for lenge siden. Bare det å huske på at sånn tenker nesten alle andre også når disse tankene dukker opp, fjerner i grunn nesten hele problemet. Og det ergrer meg noe inmari å tenke på alle de som ikke gjør de fantastiske tingene som de kunne ha gjort, fordi de tror de ikke er bra nok.
Er det noen som kjenner seg igjen? (å nei, ikke si at det bare var meg allikevel)
Anja Røyne 