Anja Røyne

Fysiker


Legg igjen en kommentar

Strålende forskningsnytt om solceller i Norge

Bilde: Scott Robinson/"Solar Mosaic"/Flickr/CC license

Bilde: Scott Robinson/«Solar Mosaic»/Flickr/CC license

Nå som høsten er over oss med regn og korte dager virker det kanskje opplagt at solceller ikke er noe som hører hjemme her i landet. Men ting er ikke alltid som man først skulle tro. Torsdag kom forskning.no med følgende gladnyhet om solceller i Norge:

De fungerer mye bedre enn man skulle tro!

Dette er konklusjonen fra forskere ved norges grønneste og hyggeligste universitet, nemlig NMBU. Kort fortalt viser studien til Martin Andersen og Espen Olsen at solcellene de har satt opp på Ås har levert 10-20% mer strøm enn det man har beregnet at de skulle gjøre. Om man så legger til at Ås mottar like mye solinnstråling i løpet av et år som det sentrale deler av Tyskland gjør (som man heller ikke ville ha gjettet på, siden vi ligger lengre mot nord), og husker at Tyskland faktisk greide å dekke halvparten av sitt elektrisitetsbehov ved hjelp av solceller en dag i sommer, så virker kanskje ikke det solcellepanelet på taket så dumt allikevel.

Det er ikke helt klart hvorfor solcellene gjør det bedre enn ventet, men forskerne har to hovedhypoteser:

1. Lav temperatur. Jo varmere solceller blir, desto mindre strøm greier de å produsere. Derfor er kjøling en kritisk del av designen av et solcelleanlegg, spesielt dersom man ønsker å bruke speil til å konsentrere sollyset inn på solcellene. Som masterstudent i Sydney jobbet jeg med å utvikle en kjøleenhet til nettop slike solceller, så jeg blir alltid glad når jeg leser om solceller og temperatur. I Norge har vi det ofte kaldt, og om vinteren er det ofte slik at dagene med klarvær og sol er de aller kaldeste. Hvis det i tillegg er vind, og det er det jo ofte her til lands, vil solcellene avkjøles enda mer effektivt. Så selv om solcellene ikke får like mange timer med sol på seg som i ved sydligere breddegrader, så kan de greie å omdanne mer av den solen som skinner på dem til elektrisitet.

2. Regn. Ja, faktisk: Regn kan være en fordel for solcellene. Om det aldri regner, vil det bygge seg opp støv på overflaten deres, og dette vil skygge for sollyset. Om det regner kraftig nok til at vann renner nedover solcellepanelene vil dette ta med seg støvet vekk. Dersom man i tillegg hadde gjort overflaten til panelene superhydrofob, ville enhver vanndråpe som lander på dem trille nedover og plukke med seg støvet på veien.

Solcellepaneler på taket av huset vårt har lenge stått på min ønskeliste, og disse nyhetene gjør det jo ikke akkurat mindre aktuelt. Og tenk så mange tak som bare ligger der og bader i sol til ingen nytte. Jeg gleder meg til hvert hus er sitt eget lille kraftverk.


1 kommentar

Gladhistorie om forskning som lever videre

I blant får jeg automatisk genererte eposter fra akademiske forlag om at noen har sitert en av mine publikasjoner. Det er hyggelig av flere grunner: En ting er at antall siteringer er en av de tingene man bruker for å fortelle at man er en god forsker (sånn at man kan få penger til å forske videre). I tillegg gir det en god følelse å vite at noen faktisk har lest det man har brukt så lang tid på å skrive, og funnet det såpass interessant at de velger å bruke det som en stor eller liten del av det de bygger sitt eget arbeid på.

Her om dagen kom et slikt varsel som jeg ble ekstra glad for.

Screenshot 2014-08-09 21.14.23
For omlag ti år siden bodde jeg i Sydney og jobbet med mastergraden min. Resultatet ble et forslag til en dings som skulle brukes til å kjøle ned solceller som blir truffet av lys fra hundrevis av små speil. Dingsen min var basert på det som på engelsk kalles impinging jets, som består i at man spruter vannet i tynne stråler med høyt trykk ned mot flaten man vil avkjøle. Denne metoden gir spesielt effektiv varmeutveksling mellom vannet og den varme overflaten.

Denne dingsen brukte jeg ganske mange arbeidstimer på. På slutten av arbeidsdagene syklet jeg hjem til Bondi Beach og kastet meg i bølgene. Ah, det var tider.

Denne dingsen brukte jeg ganske mange arbeidstimer på. På slutten av arbeidsdagene syklet jeg hjem til Bondi Beach. Ah, det var tider.

Jeg skrev i artikkelen min at de to metodene som ville egne seg best for å avkjøle en plate med solceller som får så mye lys på seg er 1) jet-metoden, og 2) mikrokanaler, som er en teknikk som er ganske vanlig i kjøling i for eksempel datamaskiner og andre steder der man har liten plass. Og nå viser det seg altså at en gruppe med franske og spanske forskere har tatt dette et skritt videre og laget en kombinert jet- og mikrokanal-basert kjøledings for solcellekjøling som de har testet i et utendørs testsystem og fått gode resultater. Kanskje dette dukker opp i et stort solkraftverk en dag?

I forskningen bygger man sten på sten, og det kan gå uhyggelig tregt. Alle mastergradstudenter, doktorgradstudenter og andre forskere har nok kjent på følelsen av å gjøre noe som kanskje ikke fører noen steds hen. Derfor er det ekstra hyggelig å oppdage at noen har tatt opp tråden flere år senere, og faktisk hatt nytte av det man har gjort. Disse fine overraskelsene dukker opp jevnt og trutt når man har vært i bransjen noen år.

(og moralen er, kjære masterstudent om du leser dette: Sørg for at resultatene fra masteroppgaven din blir publisert som en ordentlig artikkel! Ellers er sjansen utrolig mye mindre for at andre får nytte av arbeidet ditt.)