Anja Røyne

Fysiker


Legg igjen en kommentar

Bloggen er ett år!

Hipp hurra!

Til å ha startet som et ikke spesielt veldefinert prosjekt synes jeg bloggen har vokst seg til en riktig så kjekk ettåring. Heldigvis er den betraktelig mindre bestemt og oppmerksomhetskrevende enn den andre ettåringen i familien (som snart blir to). Jeg tenker jeg fortsetter en stund til.

Det jeg ikke hadde sett for meg da jeg startet var at bloggen har åpnet opp en helt ny verden for meg som vitenskapsformidler i media, noe som har fått meg til å lære mye nytt om fysikk, og ikke minst har satt meg i kontakt med mange interessante mennesker jeg ikke ellers ville ha møtt, og åpnet opp noen nye forskningsmuligheter.

Fireworks Composite

Litt statistikk, som kanskje kan være nyttig for andre som tenker seg å starte vitenskapsblogg:

22633 visninger. Rekorden er 1256 visninger, den 8. juli 2013, da det var linket til bloggen direkte fra en sak på db.no (om vaskenøtter, av alle ting).

Stort sett mellom 50 og 100 visninger per dag. Ingen dager på null. Faktisk. (Tenk om så mange hadde lest de vitenskapelige artiklene mine!! Da hadde jeg vært berømt, da.)

Mest populære saker:

  • Hvor gammel er jorda og hvordan ble den dannet? 1172 treff. Ulike varianter av «hvordan ble jorda til» er noen av de vanligste søkene som leder folk inn på siden min. Det er tydeligvis en mangel på gode norske forklaringer på jordas opprinnelse der ute på nettet.
  • Fryser varmtvann fortere enn kaldtvann? 657 treff. Her tror jeg det var twitter-effekten som slo inn.
  • Forskning som konkurranseidrett, 650 treff. Her ble det en ganske interessant diskusjon i kommentarfeltet, som jeg har fortsatt ved passende anledninger. Det er interessant hvor splittet folk er i synet på hvor mye man egentlig skal jobbe for å være «bra» eller «best».

Vanligste henvisere:

  • Søkemotorer, 5497 treff
  • Facebook, 3005 treff. Det synes jeg egentlig er en ganske stor andel, og det tallet liker jeg godt, fordi det er folk som følger bloggen på Facebook eller klikker på en sak fordi en av vennene deres har likt den.
  • Twitter, 866 treff. Jeg tvitrer noen ganger om innleggene mine, og det gir nesten aldri mer enn en håndfull lesere. Men et par ganger har det blitt retweetet av noen med mange følgere, som igjen har gitt mange lesere på akkurat den saken.
  • Sakene der jeg har vært intervjuet om diverse såperelaterte ting på klikk.no har til sammen gitt over 700 treff (i følge wordpress sin statistikk, men jeg tror det må være mer). Til sammenligning har 41 stykker klikket seg videre fra sakene mine på aftenposten.no. Det sier noe om at linker inne i en tekst er utrolig mye mer effektive enn linker i faktabokser på siden.

I året som kommer skal jeg i gang med mye spennende. Jeg skal bygge opp en helt ny lab for å finne ut hva som skjer i de aller minste mellomrommene mellom ting. Og jeg skal lede en gruppe av fantastisk flinke folk som skal finne ut hvordan man kan samarbeide med naturen for å lage sement som er bedre for miljøet.

Blir du med videre? Gleder meg!


1 kommentar

Om egg og katedraler

20140422-225152.jpgI påsken skal egg males. Dette slo an blant barna mine, så jeg endte opp med å blåse ut innmaten i ganske mange egg. Når man skal blåse ut av eggene må man lage et lite hull i den ene enden og et litt større hull i den andre enden.

Jeg fant ut at trikset var å skrape med en spiss kniv til jeg fikk et lite hull. Så roterte jeg kniven sakte slik at kantene på hullet ble skrapt større og større. Men noen ganger ble jeg utålmodig og begynte å pirke i hullet. Med en gang jeg fikk knivspissen innenfor kanten av hullet slik at jeg dyttet skallet utover, sprakk det av store biter.

Egg er altså ganske genialt konstruert. De skal tåle å bli dyttet rundt og bli ligget på, men samtidig skal de være skjøre nok til at en svak liten kylling skal kunne krafse seg ut når tiden er inne.

Eggeskall er laget av byggeklosser av kalsiumkarbonat. Det er det samme som kritt består av. Byggeklossene er limt sammen av proteiner. Ingen av disse ingrediensene er spesielt sterke. Det er konstruksjonen som gjør egget sterkt.

Kuppelen i Peterskirken. Bilde: Attila Terbócs/Wikimedia Commons

Kuppelen i Peterskirken. Bilde: Attila Terbócs/Wikimedia Commons

Siden vi snakker om påsken, kan vi ta en tur til Roma. Peterskirken har en av verdens mest kjente kupler. Om du klatrer på en kuppel, eller går over en buet bro, får du elementene i utsiden av konstruksjonen til å bli klemt mot hverandre. Det får dem egentlig bare til å sitte enda bedre sammen. For å ødelegge egget, eller kuppelen, må man klemme så hardt at noen av byggeklossene på innsiden av skallet blir strukket fra hverandre. Da oppstår det en sprekk på innsiden som beveger seg ut gjennom skallet. Knus.

Men om du står på innsiden av en kuppel, og dytter, blir alle byggeklossene skjøvet fra hverandre. Det skal nesten ingen kraft til for å få det lette eggeskallet til å sprekke opp fra innsiden.

Hakk hakke hakk, egget det sprakk, og en liten kylling ut av det spratt.


Legg igjen en kommentar

Glass som knuser og eksploderer

Det har vært stille på bloggen i det siste, fordi kveldene har gått med på å forberede foredraget mitt til Pecha Kucha på torsdag. Men nå som det er overstått, og påskefreden har senket seg, er det på tide å komme tilbake til et spørsmål jeg har fått på Facebook-siden til bloggen:

Hei! 
Jeg har et spørsmål om hvorfor vannglasset mitt knuste i går. 
Jeg vasket komfyren og oppå en av platene stod en tomt glass, og uheldig som jeg var så hadde jeg klart å skru på platen som dette glasset stod på. La merke til at platen ble rød(keramikktopp) og tok glasset av platen med microfiber-klut(tørr)… så gikk det knapt 1min før glasset lå i tusen biter. Hva skjedde når jeg tok glasset fra den varme flaten til en kald?

Hilsen Kjetil

Ja, hvorfor har glass det med å knuse når det forandrer temperatur?

De fleste stoffer har det med å utvide seg når de blir varmere. Når glasset er kaldt, står molekylene ganske rolig inntil hverandre mens de holder hverandre i hendene. (De har vel litt flere hender enn oss. For de lager ikke bare lange rekker, men et stort nettverk). Når glasset varmes opp, får molekylene mer og mer fart på seg. De holder seg fortsatt fast i hverandre, men fordi de lager så mye baluba så blir det mer plass mellom dem. Derfor tar hele glasset mer plass.

Om man varmer opp eller kjøler ned glasset sakte og forsiktig, går det stort sett greit. Men om du setter et varmt glass på en kald overflate, vil molekylene nederst i glasset trekke seg veldig fort mot hverandre. Glasset nederst krymper, mens det øverste ikke har rukket å gjøre det ennå. Det blir som om du skulle klemme veldig, veldig hardt rundt den nederste delen av glasset. Om det finnes en ørende liten defekt et sted, det kan være nok med en nærmest usynlig liten ripe, så kan molekylene akkurat her bli trukket så mye i hver sin retning at de ikke klarer å stå imot. Om de slipper taket, blir det vanskeligere for naboene å holde seg fast i hverandre. Så slipper de taket, og de ved siden av, og de ved siden av, og vips er glasset sprukket.

Men glasset til Kjetil nøyde seg ikke bare med å sprekke. Det gikk i tusen biter. Hvorfor det?

Mye av det glasset vi bruker på kjøkkenet er herdet for å gjøre det mindre enkelt å knuse det. For å herde glass varmer man det opp etter at det er ferdig formet, før det kjøles ned ganske raskt, slik at det ytterste laget av glasset blir kaldt mens innsiden fortsatt er nesten flytende. De kalde atomene i det ytterste laget holder seg godt fast i hverandre. Når innsiden til slutt kjølner, vil de innerste atomene også prøve å komme nærmere hverandre, men de ytterste har allerede stivnet og har ikke så lyst til å flytte på seg. Resultatet blir at atomene inni glasset haler og drar i de ytterste atomene, slik at de blir klemt mot hverandre. Om du gir det herdede glasset et slag, blir de ytterste atomene bare klemt enda mer inntil hverandre. Sånt blir det ikke så lett sprekker av. Men om glasset blir slått hardt nok, eller det får en ripe, får plutselig de innerste atomene en mulighet til å dra naboene sine i den retningen de vil. Alle spenningene i glasset får plutselig en mulighet til å bli frigjort, og vips så ligger glasset der, i tusen knas.

Ekstremversjonen av herdet glass får du om du drypper flytende glass ned i vannet. Det størknede glasset kalles Prins Ruperts dråpe. Fordi glasset var varmt og flytende i midten da utsiden størknet, er det bygget opp ekstremt store spenninger i glasset. Det gjør det nærmest umulig å knuse dråpen ved å slå på den, men du kan få det hele til å eksplodere på en spektakulær måte ved å vrikke litt på «halen» til dråpen. Som et alternativ til påskekrimmen vil jeg anbefale denne videoen, der du kan se det hele i sakte film:


1 kommentar

Labfrustrasjoner

Jeg har lurt på om det bare er sånn at jeg skriver om forskningen min når det går bra, og på den måten lager et litt feilaktig inntrykk av hvordan det er å være forsker. For veldig ofte går det rett vest. I dag, for eksempel:

Jeg hadde planlagt en lang dag og kveld med eksperimenter på AFM-en på tannlegehøgskolen. Booket instrumentet, laget saltløsninger forrige uke, bestilt nye prober fra England, pakket sammen utstyret mitt i går og troppet opp med matpakke og godt mot i dag tidlig. Gruet meg litt til en lang dag med mye pirkearbeid, men gledet meg også veldig til å finne ut hvordan systemet mitt kom til å oppføre seg.

Her er utdrag fra labjournalen:

0942 installerer kantilever (dette skulle ha tatt 10 minutter)

1120 hadde problemer med fotodetektoren. Fikk hjelp fra Øystein og Jonas – fungerer nå

(så fikk jeg installert kantileveren, gjorde klar prøven, og gikk til lunsj – heldigvis med godt selskap! – før jeg skulle ta fatt på den mest pirkete oppgaven).

1249 har problemer med å få lim til å feste seg på kantileveren. Sklir av! Prøver den korte

1257 sliter fortsatt… kan jeg ha fått noe på kantileveren som gjør at ikke limet fester seg? Eller er limet anderledes? Prøver å bytte kantilever. Bytter limdråpe også. Eller prøver å bare bytte lim først. Jeg brukte kanskje en gammel sprøytespiss i sted. 

1308 Det hjalp med en gang! Fikk sannsynligvis noe i limet fra den gamle sprøytespissen. 

1323 (nå er jeg der jeg skulle ha vært klokka 11) Partikkel ser ut til å sitte fast. Prøver en FR i luft. 

og nå gikk det faktisk tilsynelatende bra, jeg fikk gjort siste steg før jeg kunne starte målingene. Og da….

bilde

Arg, arg. Fotodiode-problemet fra starten av dagen kom tilbake og ingen kunne forstå hvordan det skulle fikses. Jeg måtte pakke sammen og luske hjem. Krysse fingrene og håpe at problemet løses snart.

Se det positive i det. Jeg kom hjem tidlig. Fikk hentet barn. En uventet rolig kveld. Og jeg kunne tross alt gi meg klokka 14, det kunne ha tatt enda flere timer før jeg skjønte at det ikke ville gå veien. Eller det kunne ha vært mange dagers arbeid som gikk i vasken.

Men, altså. Søren heller.