Anja Røyne

Fysiker


Legg igjen en kommentar

Observasjoner i kulda

Jeg var litt bekymret før jul, men heldigvis kom vinteren i siste liten. Nå har vi en gnistrende hvit jul. I juleferien er det tid til å roe seg ned, være ute og ake akkurat så lenge som man vil, lese julehefter og til å legge merke til og undre seg over små og store ting som skjer. Jeg har for eksempel sett dette i løpet av de siste dagene:

1. Perlemorskyer

Da sola var på vei ned på bittelille julaften så det plutselig ut som om noen hadde sølt olje på himmelen. Skyene lyste i et vakkert pastell-aktig mønster. Dette er perlemorskyer, som er skyer laget av iskrystaller istedenfor vanndråper. I følge Store Norske Leksikon kan de dannes om vinteren, 20-30 km oppe i stratosfæren, og dette skjer såpass sjeldent at det kan gå flere år mellom hver observasjon. Jeg husker at foreldrene mine viste meg perlemorskyer en gang da jeg var liten. De var bittesmå i forhold til dette. Jeg tok mange bilder av dem, og bildene jeg fikk med hjem fra fotobutikken noen uker senere viste en mørk himmel med en lysende flekk på. Kanskje barna mine kommer til å huske denne himmelen om 20 år.

Perlemorskyer over Oslo den 22. desember 2014.

Perlemorskyer over Oslo den 22. desember 2014.

2. Det ble for kaldt for julebrusen

Julaften var det trangt i kjøleskapet, så vi satte drikken ut på trappa. En stakkars julebrus ble stående igjen over natta. Da morgenen kom var ikke flasken mye tess lengre.

bilde 2

Når temperaturen blir lav nok vil etterhvert det som er flytende få lyst til å bli til fast stoff. Rent vann fryser ved null grader, om det får muligheten. Brus inneholder mye sukker og vil derfor fryse ved litt lavere temperatur, akkurat som saltvann gjør det. Når brusen fryser vil det dannes krystaller av ren vann-is. Sukkeret og hva det nå er av annet som finnes i brusen vil bli værende i det flytende vannet, som derfor blir mer og mer konsentrert etterhvert som det dannes mer is. For å fryse alt må temperaturen bli veldig lav.

Is tar mer plass enn vann, så inne i en tett glassflaske blir det fort egentlig ikke plass til å lage mer is. Om det er kaldt nok så synes imidlertid vannet at det er kjipere å bli værende i flytende form enn å skvise seg inn mellom isen og flaska og dytte flaskeveggene utover.

I natt var det tydeligvis kaldt nok (et sted under minus ti) både til å fryse sukker- og CO2-holdig vann og til å sprenge istykker en glassflaske. Om jeg skal dømme fra sprekkmønstret på flaska, så ser det ut som om trykket er blitt konsentrert under toppen av etiketten foran, helt til flasken brast og det forgrenet seg en rekke sprekker ut fra dette punktet. To av grenene omsluttet flasken helt slik at tuten og «skulderen» til flaska brakk av i to separate deler.

Det var en, så ble det tre.

Det var en, så ble det tre.

bilde 3

3. Tryllestøv i lufta

Da vi var ute og akte i dag var det fortsatt kaldt. Rundt minus ti. Akebakken vår ledet ned til en skålformet idrettsplass som er bygd oppå et igjenfylt tjern. Her er det fuktig og ofte tåkete.

I dag var det strålende sol og ikke tåke. Men det var noe i lufta allikevel. I bunnen av bakken glitret det i iskrystaller som svevde rundt oss i lufta. Det var veldig pent.

Merkelig nok så kan jeg ikke huske å ha sett dette fenomenet før. Kanskje jeg bare ikke har lagt merke til det? Ti minus er tross alt ikke så fryktelig kaldt. Var det en spesiell kombinasjon av fuktighet nede i gropa, akkurat riktig temperatur og lav sol som gjordet det mulig?

Google fortalte meg etter litt leting at dette fenomenet kalles Diamond Dust på engelsk. Det er en form for iståke, men den er ikke tjukk og ugjennomsiktig som tåke pleier å være. Jeg har ikke klart å finne et ordentlig ord for det på norsk. Noen som vet? Jeg greide heller ikke ta noe bilde, så jeg setter inn et spektakulert et som jeg fant på internettet.

"Sun spot" in ice crystals in the Grand Canyon of the Yellowstone/Jim Peaco/Flickr/CC license

«Sun spot» in ice crystals in the Grand Canyon of the Yellowstone/Jim Peaco/Flickr/CC license


Legg igjen en kommentar

Det er umulig å stresse mens man løser ligninger.

IMG_3721.JPG

Eller kan det ha vært omvendt? Er det umulig å løse ligninger når man stresser?

Nja. Jeg vil påstå at et realt diffusjonsproblem er vel så bra som både sudoku og internettsjakk for å finne roen i førjulsstria. Vel å merke om man vet å stoppe i tide, før man blir frustrert og får lyst til å rive i stykker papirene.

Jeg finner løsningen i morgen, det er jeg sikker på.


Legg igjen en kommentar

Nå blir det is!

IMG_3708.JPGOg ikke bare på vannet (selv om det er fantastisk nok igjen, jeg har nye skøyter jeg ikke har fått prøvd ennå) men også i labben! Vi går fikk vi nemlig den gledelige nyheten om at et av de fem nye «endringsmiljøene» som fakultetet skal gi penger til de neste årene er EarthFlows. Dette er et samarbeid mellom flere av mine gode kolleger fra Physics of Geological Processes, samt noen nye fra matematisk institutt og andre deler av geofag, og det beskrives slik på fakultetets hjemmeside:

Prosjektet handler om å lære mer om grenseoverflaten mellom væske og fast stoff som for eksempel jord – i ulike geologiske prosesser på jorda. Det er snakk om vann i alle former, gasser rundt jorda, magma, isbreer, stein med mere. I arbeidet tas blant annet i bruk satellittdata, bølgedata, samt studier at erosjonslinjer.

Min del av det hele er i et prosjekt der vi skal ansette en stipendiat til å studere frostsprengning – altså hvordan det kan ha seg at is åpner sprekker i stein. Dette er selvfølgelig viktig her i Norge, men forbløffende dårlig forstått. Jeg synes is er kjempekult og har lenge hatt lyst på en unnskyldning til til å jobbe med det. Og nå har jeg det! Hipp hurra! Følg med alle vordende issprengningsdoktorer, en gang på nyåret blir det mulig å søke jobb på dette fine prosjektet.

IMG_3710.JPG


Legg igjen en kommentar

Førjulstid og tidsklemme. Og eggeskall

Førjulsstemning på Bllindern

Førjulsstemning på Blindern

Selv om jeg er glad i å kunne jobbe korte dager og være fleksibel og ha hjemmekontor og gå lunsjturer i skogen, så er det ikke alltid at jeg klarer å finne den fine balansen mellom antall oppgaver og mengde med tilgjengelig tid til å gjøre dem på. I høst har jeg ofte havnet litt bakpå, og når barna blir syke, og jeg blir syk, og prosjekter forsinkes og utstyr fusker og det plutselig snart er jul, så blir det ikke mye tid til bloggskriving, for å si det sånn.

Helt knallhard på prioriteringene klarer jeg allikevel ikke å være. I dag har jeg tatt meg tid til både å være med på Abels tårn og til å høre på en av mine favorittjournalister, nemlig Eivind Nicolai Lauritsen i Aftenposten Viten, som besøkte oss på Kondenserte Fasers Fysikk for å snakke om forskning i media. For meg er disse formidlingsaktivitetene i media egentlig bare kos, og noe jeg stort sett bruker «fritiden» min på (det vil si at jeg gjør forberedelser og skriving hjemme på kvelden og i helgene, men alternativet hadde kanskje vært å gjøre jobb-jobb i denne tiden; hva som skal regnes som arbeidstid og fritid er ikke alltid så lett å definere). Allikevel tenker jeg at det kan være noe av det viktigste jeg gjør, og at det, som Eivind på sitt iherdigste formante oss om i dag, er en del av vår samfunnsplikt, rett og slett.

I Abels tårn i dag snakket jeg om hønseegg, som kanskje høres litt rart ut for en fysiker, men det er faktisk nært knyttet til det jeg jobber med til daglig. Eggeskallet er laget av kalsiumkarbonat, som er det samme som du finner i mange typer skjell, koraller, kritt, kalkstein og marmor, og som det pumpes opp olje fra på Ekkofisk-feltet i nordsjøen. Dessuten: om vi kan forstå fullt ut de imponerende prosessene som høna benytter seg av for å bygge et eggeskall i løpet av 15 timer, og hvordan andre organismer lager sine skall og skjeletter, kan det gjøre oss i stand til å lage bedre og sterkere materialer. I ett av mine forskningsprosjekter prøver vi å få mikroorganismer til å hjelpe oss til å lage sement av kalsiumkarbonat, noe som vi håper kan bli bedre for miljøet enn dagens sementproduksjon.

Det er jo koselig i desember, da.

Det er jo koselig i desember, da.

Nå er klokka snart ni om kvelden og jeg har brukt tiden min på å blogge istedenfor å skrive på artikkelen som skal være ferdig så snart som bare mulig. Prioriteringer, prioriteringer.

God helg!