Men noen ganger er det ikke annet å gjøre enn å se NRK Super i sofaen.
Jeg prøver å fokusere på kosen og ikke frustrasjonen over hva jeg går glipp av. Disputaser er det mest høytidelige som foregår på instituttet og noe jeg prioriterer høyt. Heldigvis skal jeg klare å få med meg festlighetene i kveld.
Den nyslåtte doktor (jeg regner med at han er det nå) heter Ole Ivar, og han har studert permanent CO2-lagring i stein. Hurra fra sofaen!
Jeg angret bittert på å ha sjekket eposten rett før jeg skulle legge meg da jeg åpnet denne beskjeden:
Dear Ms. Røyne:
Thank you for submitting the manuscript (…) to Geophysical Research Letters. Based on the review(s), and my own evaluation of the manuscript, I have determined that this article requires substantial revision; therefore I cannot accept this version of the manuscript for publication (please see Editorial Policies for major revisions at http://www.agu.org/pubs/pdf/Editorial_GRL.pdf).
Fra å være klar til å krype til køys ble jeg våken, sur og lei. Dette har jeg jobbet med i månedsvis og så er det bare dritt. Hvorfor driver jeg egentlig med dette? Kan jeg ikke bare få meg en annen, enkel jobb? Eller i det minste en jobb der man ikke skal være så fordømt fremragende hele tiden, for det er jeg jo tydeligvis ikke.
Jeg sendte beskjed til medforfatterne mine:
Well, this didn’t go all that well. The second reviewer has pretty much misunderstood the entire method we use, and is just asking for a lot of clarifications to be made in the text, which is no problem. But reviewer 1 is asking for lots of new experiments to be done. This would of course be nice, but I don’t see how I would be able to do them
Neste morgen bestemte jeg meg for å lese eposten og reviewene igjen, og klarte å legge merke til vendinger som «The reviewers found promise in the manuscript and indicated that they would like to see a revised manuscript eventually published» og «This is interesting and nice work». Er det håp?
Min danske medforfatter reddet dagen med en liste over hvordan vi helt fint skal klare å besvare kritikken, og kommentaren «we are not the only ones facing bad reviews», vedlagt følgende video, som jeg er nødt til å dele. Jeg må beklage til de av dere som enten ikke er forskere eller er så fremragende at dere ikke er vant til å få slike beskjeder, det kan hende dere ikke vil le like mye av dette som meg.
På labben har jeg en vakuumklokke. Den er noe sånt som 20 cm i diameter og omtrent like høy. Jeg kan koble en pumpe til den og suge ut all lufta. I naturfagstimene kan man bruke vakuumklokker til å gjøre kule triks, som å knyte igjen tilsynelatende tomme ballonger (eller latexhansker) og se dem blåse seg opp når lufta rundt forsvinner.
Vakuumklokka er konstruert av tykt glass og er rund for å lettere kunne stå imot trykket av lufta på utsiden, når den ikke har noe luft på innsiden som kan trykke imot.
I videoen under kan du se verdens største vakuumkammer. Det er fantastisk. Og så kan du se hva som som skjer når en bowlingkule og en fjær faller ved siden av hverandre, uten luftmotstand. Du vet sikkert hvordan det kommer til å gå, men det er fantastisk allikevel.
Videoen er produsert av BBC og ble delt på I Fucking Love Science i dag.
Anja Røyne 