Anja Røyne

Fysiker


av Legg igjen en kommentar

Tenketoget, vitenskap på skinner og snart også på TV

Tidligere i høst var jeg med på noe ganske sprøtt og veldig kult, nemlig en forelesningsrekke for skoleelever fra Elvebakken som ble holdt på toget mellom Oslo og Trondheim. Det hele ble filmet av NRK Skole i samarbeid med en fantastisk gjeng med medie-elever, og i dag dukker det jommen opp på NRK2.

Jeg syntes det var utrolig vanskelig å snakke foran kameraer mens toget kjørte og bråkte, og blir fylt av angst av tanken på å se meg selv på skjermen. Men jeg må allikevel anbefale dere å skru på NRK2 sånn cirka halv ti i kveld (eller gå inn på tv.nrk.no senere) for å se foredragene til Gaute Einevoll, Kaja Nordengen, Anders Kvellestad og resten av denne fantastiske gjengen som jeg fikk kjøre tog med. Tema: Mennesket, naturen, fortid, fremtid, hvem er vi, hva vet vi egentlig, og hvordan vet vi det. Så det burde passe bra for å koble av fra julemaset en liten stund.0MAbKaht0rior6rGh7CbgwybcsZXD11QixpwhujEMOUw


av 1 kommentar

Marengsfysikk

Det er på tide med litt kjøkkenvitenskap. Er det egentlig noen som lager marengs til jul? Uansett så fikk jeg lyst til å skrive om hva som skjer med disse eggehvitene når de bankes opp og stekes.

Eggehvite består av proteiner, det vet vi. Egentlig består de stort sett av eggehviter og vann. Proteiner er lange molekyler, omtrent som perlekjeder laget av aminosyrer. Utsiden av disse aminosyre-perlene er sånn at noen områder elsker å være i kontakt med vann, og noen ikke kan fordra det. Inne i egget som kommer ut fra høna ligger hvert protein krøllet sammen med de vannelskende områdene ytterst og de vannhatende områdene godt gjemt inne i midten. Siden hvert protein er krøllet sammen til en ball, er det lett for proteinene å skli forbi hverandre. Derfor er eggehviten flytende.

Så skiller vi hviten fra plommen (det er gøy) og følger oppskriften der det står «pisk hvitene stive». Når vi rører kraftig i eggehviten skjer det to ting: Vi strekker på proteinballene, og vi blander ørsmå luftbobler inn i vannet.

Når et protein blir strukket ut i vann blir det skikkelig misfornøyd. Alle de vannhatende områdene higer etter å legge seg inntil noe som ikke er vann. Dette kan løses med å finne et annet utstrukket protein å koble seg sammen med. Men når det finnes luftbobler i røra, går det også an å krølle seg rundt en av dem. Ahh – så mye bedre. Etterhvert som du rører, består ikke eggehviten av vann med proteinballer i lengre. Den forandrer seg til et nettverk av luftbobler og proteinkjeder som er koblet sammen med hverandre. Da sklir ikke ting så lett forbi hverandre lengre, og du har pisket hvitene stive, rett og slett.

Så rører man inn sukker og eventuelt andre gode ting (forsiktig, så ikke protein-luft-strukturen blir ødelagt), legger det på et brett og setter det i ovnen. Når den piskede eggehviten blir varm utvider alle de fangede luftboblene seg littegrann slik at strukturen vokser. Men enda viktigere er det at vannet i eggehviten fordamper. Dampen kan ganske lett komme seg inn i luftboblene, mens det er vanskeligere å komme seg ut i lufta i stekeovnen. Derfor blir luftboblene fylt av masse damp og vokser og blir skikkelig store, og proteinstrukturen tørker og blir hard i denne formen.

Ta brettet ut av ovnen, og voilà – marengs.

8141226774_bc3279fb03_o

Bilde: Receta no44/Flickr/CC license

En vanskeligere fetter av marengsen er suffléen. Her er de piskede eggehvitene blandet med masse andre godsaker, slik at det fort kan skje at det hele kollapser.

For en stund siden fikk vi et foredrag på jobben om matvitenskap, eller molekylær gastronomi, som kanskje er en slags nerde-versjon av emnet, av Erik Fooladi ved Høgskulen i Volda. Da lærte jeg noe nytt om sufflé som jeg gjerne vil bringe videre:

Et husmortriks sier er at når du tar suffléen ut av ovnen skal du ikke sette den forsiktig ned på benken, men du skal slippe den ned fra 20 (?) centimeters høyde. Det høres skummelt ut, men virker det? Visstnok, ja. Her er forklaringen: Suffléen holdes oppe av masse små luftbobler. Når den avkjøles, krymper luften inne i alle boblene. Dette skaper et undertrykk og suffléen suges sammen og blir flat og kjip (jeg kan skrive under på at dette kan skje). Men: Om du først har gitt suffléen en trøkk, har det oppstått mange mikroskopiske sprekker i strukturen. Når luften avkjøles er det mulig for luft fra utsiden å strømme inn i boblene, slik at det aldri blir skikkelig undertrykk. Og da holder suffléen seg fin og stor.

Jeg har ikke prøvd selv, for det er skjelden jeg finner på noen grunn  til å lage sufflé. Har du noen erfaring med dette, så si gjerne fra!


av 5 kommentarer

Hva hvis? Nerd på norsk.

Jeg har hørt at damer som skriver blogg kan få tilsendt gratis sminke og sånn. Det gjør ikke jeg! Merkelig nok. Men her for en stund siden fikk jeg faktisk en hyggelig mail med spørsmål om jeg kanskje muligens kunne godta å få tilsendt noe gratis. Det ble jeg litt skeptisk til, helt til jeg så hva det var: Bok!

Morgenstund med fin bok.

Morgenstund med fin bok.

Denne boka hadde jeg nemlig sett før, dog ikke på norsk. En gang jeg deltok på Abels Tårn hadde paneldeltaker Amir Hammami med seg denne boka, storfornøyd fordi den inneholdt svaret på spørsmålet han var blitt stilt, og han snakket veldig varmt om den.

Så jeg sa JATAKK! og fikk boka i posten, og siden det har jeg kost meg med å lese svarene på ting som «Finnes det nok energi til å flytte verdens nåværende befolkning vekk fra overflaten?» (kanskje, men vi ville nok ødelegge planeten vår i prosessen) og «Hva ville skjedd hvis alle på jorden stod så tett de kunne og hoppet, og alle landet på bakken samtidig?» (hoppingen gjør ingenting, men det ville bli et svare strev å få folk tilbake på plass etterpå og sannsynligvis ville de fleste sivilisasjoner gå under).

Som seg hør og bør når jeg har fått noe gratis kommer nå litt REKLAME (nå er dere advart):

Det som er bra med denne boka er nemlig at forfatteren er mindre lat enn meg. Noen ganger har jeg vært på Abels Tårn for å svare på spørsmål av typen «kan vi lage en evighetsmaskin hvis vi gjør sånn og sånn og sånn» eller «hvor fort må vi flakse med armene for å fly», og så har jeg svart

NEI, DET GÅR IKKE. FOR SÅNN ER FYSIKKENS LOVER.

Da blir programleder litt skuffet, folk sender lange oppfølgingspørsmål og pappa klager på at jeg oppfører meg arrogant.

Men han fyren her (som forresten også har en veldig kul nerde-tegneserie på nett), han regner ut alt. Og litt til. Det er veldig morsomt (om man er av typen som synes sånt er morsomt, du vet vel allerede om du er det eller ikke) og man kan også ende opp med å lære nye ting.

For eksempel: På spørsmålet «Hvis alle mennesker på jorden siktet med en laserpeker på månen samtidig, ville den skifte farge?» ville jeg være fristet til å svare NEI. Men nå vet jeg at om man dekket Asia med megawatt-lasere (sånne har blitt utviklet av det amerikanske forsvarsdepartementet for å ødelegge raketter i luften, men jeg tror ikke de kom helt i mål) så ville man ha klart å lyse opp hele månen. Og jeg har svaret på ha slags lasere vi måtte ha brukt for å fordampe hele månen (men jeg sier det ikke, bæda).

Altså: Løp og kjøp (takk for bok, send gjerne fler).


av Legg igjen en kommentar

Ispels-nytt

is

Det er den tiden av året igjen. For to år siden skrev jeg et blogginnlegg om ispels, som er et femomen som de færreste har lagt merke til, men som kan dukke opp på en grein nær deg når kuldegradene kommer snikende. Det ser ut som hvitt tynt hår, omtrent som mugg, men det er is. Veldig kult.

Og nå kan jeg altså dele en forskningsnyhet om ispels. Den kom i sommer, men da passet det ikke så bra å snakke om is. Artikkelen Evidence of biological shaping of hair ice ble publisert i Biogeosciences. Forfatterne har studert ispels som dukker opp og forsvinner fra grener over en periode på to år (for et koselig prosjekt!), og påpeker en viktig ting: Det er rart at disse lange hårene ikke smelter sammen og blir til større krystaller, når de er inntil hverandre over lang. Det pleier nemlig krystaller å gjøre når de er veldig små, inntil hverandre og dessuten ikke så langt fra smeltepunktet sitt.

Jeg vil anbefale alle å lese artikkelen (den er åpent tilgjengelig) for å se hvilke fine eksperimentener disse forskerne gjorde for å komme til bunns i saken. Jeg skal nøye meg med å hoppe til konklusjonene:

  1. Ispels dannes fordi vannet som er stengt inne i de små hulrommene i greina ikke klarer å fryse, men det fryser når det kommer ut i lufta. Frysingen gjør at vannet suges ut av greina og «håret» vokser. Dette var som jeg trodde, og jeg er glad for å se at jeg ikke tok helt feil. Men, dette er ikke hele historien, for
  2. Ispelsen dannes bare om det er en bestemt sopp til stede. Ha! Så det er nesten som mugg. Soppen lager nemlig et stoff som blander seg inn i isen og gjør at iskrystallene ikke smelter sammen. Det er en krystallisjonsbrems. Når iskrystallen først er dannet, så gjør dette sopp-stoffet at krystallen ikke klarer å forandre på overflaten sin før den til slutt smelter eller fordamper og forsvinner.

Det er faktisk nesten uhørt i naturen å lage så lange krystaller. De kan være 10 000 ganger lengre enn de er brede. Det er ikke umulig at materialforskere vil prøve å fra nytte av disse soppstoffene, eller noe som ligner, til å kontrollere formen på andre typer krystaller. Dermed ble noe som var et koselig naturfenomen plutselig high-tech. Et nydelig eksempel på at det lønner seg å være nysgjerrig uten å bry seg så mye om hvor man ender opp til slutt.


av Legg igjen en kommentar

Fint glass

Er ikke denne fin?IMG_4572
Det er utrolig kult å få ting laget. Hos oss har vi noe så flott som en glassblåser. Jeg gikk til ham og sa at jeg trengte en slags flaske, som jeg kunne koble til en vakuumpumpe for å få lufta ut av vannet, og så skulle jeg kunne tømme vann ut gjennom en tut som skulle være så stor. Og så fikk jeg den fine der. Ny favoritt på labben!


av 2 kommentarer

Lukten av regn

Det har regnet litt for mye de siste dagene, men du vet hva jeg mener: Lukten som oppstår etter en ettermiddagsskur på en ellers solfylt dag. Det lukter sommer og varm asfalt. Kan dette forklares vitenskapelig?[/caption]

Nyheten dukket opp en dag i januar, men jeg ville spare historien til det ble sommer. Nå passer det bra.

Eksperimentet er nydelig, av den typen som alltid gir meg lyst til å jobbe med dråper og høyhastighetskameraer. To forskere ved MIT har sluppet vanndråper ned på tørre overflater som ikke er helt glatte, men er fulle av ørsmå hull eller porer, sånn som jord er. I studiet har de brukt både tørr jord og enklere porøse materialer.

Når dråpen treffer overflaten, er det en del luft som ikke rekker å unnslippe til sidene. Den blir fanget under dråpen, der den deler seg opp i flere små bobler. Boblene sitter fast i underlaget. Når vannet i dråpen trenger nedover i jorda, presses luft opp fra jorda til boblene, slik at disse vokser. I mellomtiden kommer overflaten på dråpen lengre og lengre ned, siden vannet forsvinner ned i underlaget. Når toppen av en boble er på høyde med overflaten av dråpen, sprekker boblen, og på samme måte som mye energi frigjøres når en ballong sprekker (BANG!) så fører boblesprekkingen til at ørsmå vanndråper slynges opp i lufta. Disse dråpene er så små at de ikke faller ned, men blir hengende i lufta.

Disse bittesmå vanndråpene består ikke bare av det vannet som falt ned på jorda i utgangspunktet. Luktstoffer som svevde rundt i lufta inne i jorda kan klistre seg fast på vanndråpene og bli med dem på ferden. Når du får en eller flere av disse mikrodråpene i nesa, merker du tilstedeværelsen av oljen petrichor, som lukter som regn på en solvarm bakke.

I artikkelen sin påpeker MIT-forskerne at denne prosessen, der regn får materiale fra bakken til å bli slynget opp i lufta, der det blir hengende en god stund, også kan få virus til å spre seg i lufta (ikke så hyggelig). Det har frem til nå ikke vært så lett å forklare hvorfor man ofte finner slike aerosoler, altså små partikler i atmosfæren, som inneholder mikroorganismer eller andre saker som hører til i jorda. Nå viser det seg at disse kan ha bli dannet i regnvær.

Forskerne jobbet seg systematisk gjennom en rekke forskjellige overflater og dråpehastigheter, og konkluderte med at aerosoler kan dannes i «lett til moderat regnvær» på jord som er mer finkornet enn sand og dessuten ganske hardpakket. MIT har laget en fin film om eksperimentet, bare se her:


av 1 kommentar

Lyn og torden: Kan skyene virkelig gnisse inntil hverandre?

Det har vel egentlig ikke vært så mye tordenvær hittil i sommer, men jeg har tenkt på torden allikevel.

For en stund siden spurte min sønn (8 år) om hvorfor det blir tordenvær. Jeg svarte at det var fordi det hadde blitt mye flere elektroner i skyen enn på bakken, eller omvendt, og så hoppet elektronene mellom skyen og bakken når de fikk sjansen. Vips så ble det et lyn.

«Men hvorfor har det blitt så mange ekstra elektroner i skyen?»

«Jeg vet ikke helt, men det er vel noe sånn som at skyene gnisser inntil hverandre, omtrent som når man gnir en ballong mot håret og så henger den fast i taket.»

«Men mamma. Skyene kan vel ikke gnisse inntil hverandre.»

Nei du, her i huset har vi tydeligvis snakket såpass mye om skyer at det er helt opplagt at man ikke kan ta en sky og gni den inntil en annen. De består jo bare av massevis av små vanndråper begge to. Som er så små at de ikke faller ned. Og det er masse plass mellom dem.

Så hvorfor blir det egentlig tordenvær?

Heldigvis, tenkte jeg, så har det hengt et oppslag fra realfagsbiblioteket inne på do på fysisk institutt i hele sommer med reklame for en bok som heter An Introduction to Lightening. Jeg lastet den ned og tenkte jeg skulle få svaret. Her står det massevis om hvordan lynene oppstår når det er store ladningsforskjeller mellom overflater (anbefales for den som vet å kose seg med ligninger), men ingenting om hvorfor disse ladningsforskjellene (altså det at det er overskudd på elektroner et sted i forhold til et annet sted) oppstår.

Et enkelt google-søk forteller at «this is not yet well understood».

Da er Google Scholar neste stopp. Det ser ut som om man begynner å få ganske god greie på hva som skjer i tordenskyene, for artiklene fra de aller seneste årene ser mest på spesifikke forskjeller mellom ulike typer tordenskyer.

Tydeligvis er det ikke helt riktig å tenke seg at to skyer gnir seg inntil hverandre. Det som skjer er at inne i en enkelt tordensky er det mye bevegelse. I enkelte områder strømmer lufta fort oppover, og når temperaturen er under null vil det dannes ørsmå iskrystaller og etterhvert også større haglkorn. Når de små iskrystallene kræsjer med haglkornene har elektroner en tendens til å hoppe over på haglkornene (men de kan også hoppe den andre veien, det kommer an på temperatur og luftfuktighet og slikt). Uansett, mange iskrystaller kolliderer med mange haglkorn, og de ender opp med å få forskjellig ladning. Iskrystallene er så små at de farer oppover i luftstrømmen. Haglkornene er tunge og treige, så de blir værende der de er, eller synker langsomt nedover. Og vips, så ble den nederste delen av skyen negativt ladet, og den øverste positivt ladet.

Siden luftstrømmene inne i slike skyer kan være ganske kompliserte, får man stort sett ikke en sky som bare er positiv øverst og negativ nederst, men man vil få områder med forskjellig ladning. Desto mer ladning man kan hope opp i ett avgrenset område, desto større sjanse for å lage et skikkelig kraftig lyn og tordenbrak.

Altså, kort oppsummert: For å lage en tordensky må man ha

  • temperatur under frysepunktet i skyen
  • luft som strømmer fort oppover
  • små og store ispartikler som kræsjer med hverandre.

Men: Man kan få lyn av skyer som ikke er laget av is også. I vulkanskyer, for eksempel. Dette er nok også noe man ikke har en fullgod forklaring på (ennå), men vi kan jo gjette at det har noe med sterke luftstrømmer og kollisjoner mellom store og små askepartikler å gjøre.


av Legg igjen en kommentar

Mennesket som geologisk drivkraft

Her er det geologiske kretsløpet:

Stein blir til når sedimenter blir begravet og utsatt for høye trykk og temperaturer. Platetektonikk og vulkanisme presser stein opp til jordas overflate. Her blir steinen forvitret (kjemisk endret i møte med vann) og erodert (slitt ned) av vann, vind og is. Erodert materiale transporteres (av vann, vind og is) til havbunnen der det med tiden blir begravet og igjen blir til stein. Og så videre.

De geologiske drivkreftene som opererer på jordas overflate er altså vann, vind og is.

Og mennesker.

Her kommer noen tall

Det er vanskelig å finne de riktige tallene når man skal få med seg alt som skjer på jorda, men i følge Hooke (1994) frakter elvene 14 milliarder tonn løsmasser til havene hvert år.

Til sammenligning flytter mennesker hvert år 30 milliarder tonn (dette er også data fra 1994) løsmasser rundt på jordoverflaten for å bygge veier og bygninger og for å drive gruver.

30 milliarder tonn er mengden av løsmasser som folk flytter på med vilje. I tillegg fører jordbruk til en enorm økning i erosjon. I 2007 beregnet Wilkinson og McElroy at elvene frakter 21 milliarder tonn “naturlig” sediment (altså et høyere overslag en Hooke, men 21 er fortsatt mindre enn 30) og 75 milliarder tonn “menneskeskapt” sediment som skyldes jordbruk.

Om vi skulle samle sammen alle løsmassene som mennesker har flyttet på i løpet av de siste 5000 år, ville vi kunne bygge en fjellkjede som er 4000 meter høy, 40 kilometer bred og 100 kilometer lang.

Fortsetter den menneskelige aktiviteten å øke i samme takt som nå, vil vi kunne doble størrelsen av denne fjellkjeden på bare 100 år.

Mountaintop removal mining, West Virginia. Bilde: Dennis Dimick/Flickr/CC license

Mountaintop removal mining, West Virginia. Bilde: Dennis Dimick/Flickr/CC license

Menneskenes tidsalder på den geologiske skalaen

Mennesker står altså for en betydelig større del av utformingen av jordoverflaten enn hva naturlige prosesser gjør, i dag. Slike tall er noe av grunnen til at en rekke forskere mener at vi nå er inne i en ny geologisk tidsalder, som de vil kalle Anthropocene. Diskusjonen pågår fortsatt om hvilken geologisk signatur som skal markere overgangen fra Holocene: Sporene av radioaktivt nedfall etter prøvesprengningene på 50-tallet? De økte CO2-nivåene i atmosfæren da jordbruket tok fart i Europa rundt år 900? Eller hva med det store fallet i globalt CO2-nivå i starten av 1600-tallet, som skyldes skogvekst etter at nærmere 50 millioner amerikanske bønder døde etter at europeerne ankom?


av 3 kommentarer

Elektrisitet fra fottrinn

I dag kom jeg over en nyhet på et sted som jeg trodde formidlet forskningsnyheter, men som jeg nå er blitt betydelig mer skeptisk til. Historien er om et selskap ved navn Pavengen som har lansert et crowdfunding-prosjekt (altså de vil at vanlige folk skal gi dem penger) for å utvikle sitt prosjekt, som er en type fliser som genererer elektrisitet når man går på dem.

Det høres jo flott ut. Gå gjør vi jo uansett, og tenk på all den energien som går til spille hver gang vi tråkker ned. 

Men – stopp opp her. Vi går faktisk ikke rundt og sløser med energi for hvert fotsteg. Når foten settes i bakken virker det en kraft mellom foten og underlaget. Den fører til at foten løftes opp i neste steg.

Om man skal bruke «noe av denne energien» til å generere elektrisitet, så må folk faktisk bruke MER energi i hvert tråkk. Jo mer energi man skal ha ut av hvert steg, desto mer vil det føles som å gå i sand. Tungt.

Pavengen skriver at de er i stand til å generere i gjennomsnitt 7 watt energi per fotsteg. 

Dette høres litt rart ut. Energi måles i joule, ikke watt. Watt er et mål på hvor mye energi man genererer per sekund. De de isåfall mener, får man tro, er at om folk trår kontinuerlig på underlaget i sånn omtrent vanlig gangfrekvens, så blir gjennomsnittlig elektrisitetsgenerasjon 7 joule per sekund.

Er dette rimelig? Etter litt leting på internettet fant jeg heldigvis noen som hadde gjort en skikkelig analyse av problemet. Det viser seg at en øvre grense for hvilken effekt man kan forvente å få ut av en (voksen) person som går, uten at denne personen skal bli så irritert over det myke underlaget at hen begynner å trå på en rar og energisparende måte, er omtrent 13 watt. Dette er mekanisk energi, som man så må konvertere til elektrisitet, og i praksis finnes det ikke noen veldig effektiv måte å gjøre dette på. Det beste folk så ut til å mene at de skulle greie da artikkelen ble skrevet for 10 år siden var 1 watt per sko, som vi kan gange opp til 2 watt per person som går på Pavengens underlag.

Om du går på dette underlaget i en time vil du ha generert 2 watt-timer, som sånn omtrent tilsvarer energien i ett AA-batteri.

Så hva kan vi bruke energien fra dette gåkraftverket til? Det kan være greit å sammenligne med hvor mye effekt, altså hvor mange Watt, en del vanlige elektriske dingser bruker. Her er en oversikt over hvor mange personer som må gå kontinuerlig for å drive en del vanlige apparater, med tall tatt fra denne oversikten:

  • elektrisk klokke: en person
  • stereoanlegg: 12 personer
  • «vanlig» 60 watt lyspære lampe: 30 personer (men «bare» 5 personer for å drive en tilsvarende LED-lampe)
  • kjøleskap: 80 personer
  • støvsuger: 500 personer
  • oppvaskmaskin: 1000 personer

Om premisset er at folk skal bruke muskelkraft til å generere elektrisiteten vi skal bruke, kunne vi muligens ha gjort det mer effektivt? Hva med å plassere en spinningsykkel et sted langs denne gangveien, og be folk ta seg en tråkk på vei til jobb? Siden de da lett ville kunne generere 60 watt, ville de bidra med samme mengde energi til batteriene som på ett minutt som de ville ha gjort med en halvtimes gange.

Vi er nødt til å finne miljøvennlige måter å generere elektrisitet på, det er sant. Men er dette måten å gjøre det på? Nei, nei og atter nei! Dette monner ingen ting.

I følge nyhetssaken har selskapet allerede

installed their flooring under a small soccer pitch, a small walkway at Heathrow airport, Federation Square in Australia and multiple other small venues.

De har altså greid å selge inn konseptet sitt til store og seriøse aktører som kan skryte av at de er miljøvennlige. Og, fantastisk nok sier de at de har

 designs worked out for systems able to generate megawatts of power—entranceways to office buildings come to mind, or larger parts of airports—anywhere a lot of people walk over long periods of time.

Megawatt – det er altså millioner av watt. Om hver person genererer 2 watt, kan du selvfølgelig generere en milllion watt av en halv million mennesker. Men det var da fryktelig mange. 

Dette minner litt om saken om «Grønt Norge», der Waleed Ahmed og Flemming Bordoy lurte til seg massevis av penger ved å påstå at de hadde funnet opp en solcelledrevet iPhone-lader som kunne lade under vanlig innelys. Du skal ikke ha så veldig mye fysikkutdannelse før du forstår at dette er tull, men de greide allikevel å drive det langt.

Om du hører at din kommune eller arbeidsplass har tenkt å installere Pavengen-gulv for å være miljøvennlige så er det fint om du sier fra at det er tull.


av 2 kommentarer

Den smarteste måten å komme seg på jobb

Siste tilskudd til familiens utvalg av elektrisk drevne fremkomstmidler er en sykkel som fjerner både oppoverbakker og motvind.

I friskt driv forbi trafikken opp bakkene fra Carl Berner. Med en hånd på styret for å ta bilde mens jeg sykler. Derfor er hastigheten 10 km/t istedenfor over 20. Da jeg var vel hjemme hadde jeg rundet 200 km.

I friskt driv forbi trafikken opp bakkene fra Carl Berner. Med en hånd på styret for å ta bilde mens jeg sykler. Derfor er hastigheten 10 km/t istedenfor over 20. Da jeg var vel hjemme hadde jeg rundet 200 km. Den rare svaret og røde dingsen foran fikk jeg satt på ekstra, til å feste kurv på.

Elsykkel er en glimrende ide på så mange måter:

Det er gøy og avslappende. Ser du han som sliter seg oppover foran meg? Jeg passerer ham snart. Akkurat som jeg kjører forbi alle andre. Det er faktisk veldig gøy, og dessuten avslappende på den måten som det alltid er avslappende å se folk jobbe når man slipper å slite selv. Jeg sykler med senkede skuldre og rolig pust, om jeg ikke skulle få lyst til å trene litt og skru ned på motoren, da.

Det går fort. Jeg bruker ganske mye mindre tid enn når jeg sykler på vanlig sykkel, fordi hastigheten ligger på rundt 25 km/t (dette er den høyeste hastigheten motoren vil hjelpe til ved) veldig store deler av turen. Dette gjør også at det tar mindre tid enn å ta t-bane på jobb. Det tar så definitivt kortere tid enn å kjøre til og fra jobb mesteparten av døgnet, for jeg suser glatt forbi køen.

Det er fleksibelt. Jeg slipper å tenke på når t-banen går eller når det er mest rushtrafikk, jeg er ikke påvirket av feil på signalanlegg og sånne morsomme ting. Jeg bare hopper på sykkelen når jeg er klar til å dra hjem, og suser hjem.

Terskelen for å sykle blir veldig lav. Jeg kunne selvfølgelig ha greid å sykle de 12 kilometrene til og fra jobb hver dag. Allikevel gjør jeg det ikke, og dette har skyldtes både at det tar litt lang tid, og at det er ordentlig slitsomt med mange høydemetre. Noen ganger har jeg virkelig måttet manne meg opp og kjøpt noe ekstra mat på slutten av dagen for å orke å sykle opp bakkene hjem og hente to barn i barnehagen. Nå blir jeg bare glad av tanken på sykkelturen hjem. En fredag syklet jeg liksågodt tvers over byen for å besøke venner på kvelden (19 km hver vei) etter å ha syklet til og fra jobb (12 km hver vei), altså over seks mil på en dag. Det ville aldri ha falt meg inn uten elsykkel.

Tenketid. Når den ikke brukes på t-banen er turen til og fra jobb kanskje den mest produktive tiden på dagen. Spesielt hjemturen. Da virker det ofte som om problemer jeg har slitt med hele dagen finner en løsning helt av seg selv. Da jeg bodde nærmere sentrum syklet eller gikk jeg alltid på jobb, og jeg har virkelig savnet denne tenketiden mens jeg har bodd i t-baneavstand. Nå har det ordnet seg.

I tillegg til alle disse opplagte fordelene for meg, har elsykler (i likhet med vanlige sykler) noen store samfunnsmessige fordeler:

Det tar lite plass. Tenk at byene våre er innredet til de grader etter de store, bråkete, illeluktende og farlige bilene. Det henger ikke på greip. Selvfølgelig skulle det ha vært sånn at gående og syklende hadde prioritet, og så kunne vi ha gitt bilene mulighet der det passet. Hver person som sykler er en person som ikke sitter i en bil og tar opp masse plass i byrommet.

Det er bra for folkehelsa. En elsykkel er ikke en moped. Man er nødt til å trå for å komme seg fremover. En halvtime tråkking, selv om det ikke er med høy intensitet, er en halvtime i bevegelse som man ikke ville hatt om man satt på en t-bane eller i en bil.

Det er en smart bruk av energi. Vi er nødt til å innrette samfunnet vårt slik at vi bruker energi når vi trenger den, men ikke ellers; og at vi bruker den riktige energien til de riktige tingene. Elsykkelen drives for en stor del av motorkraft (kjemisk energi fra maten jeg har spist, som jeg trengte å få forbrent uansett), og kobler bare inn den elektriske motoren når personen som sykler trenger litt ekstra hjelp. Denne elektriske energien blir tilført batteriet fra strømnettet, ved ganske lav ladehastighet (for batteriet er ikke så stort at man trenger noen superlading), og gjerne om natten. Stort smartere blir det ikke.