Etter at den såkalte akademia-avtalen mellom Statoil og en rekke norske universiteter og andre forskningsinstitusjoner ble signert i fjor, har debatten rast om omfanget av petroleumsforskning ved norske universiteter. Kan oljeforskningen ved universitetene gjøre at vi forlenger vår oljeavhengighet, istedenfor å bruke den intellektuelle kapasiteten vår til å forske frem de alternative teknologiene vi helt klart kommer til å trenge?

Debatten førte til at Universitetet i Bergen i januar bad den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) om å «gjennomgå dei ulike problemstillingane, vurdere dei ulike perspektiva og eventuelt kome med råd til universitet og andre forskningsinstitusjonar om forskning på petroleum og ulike teknologiar for utvinning av petroleum er forskningsetisk forsvarleg«.

Mens dette pågikk ble jeg bedt om å ta en sentral rolle i en søknad om et stort prosjekt – for petroleumsforskning. Jeg syntes dette var kjempevanskelig. Grunnen til at jeg overhode begynte med realfag var jo at jeg ville redde verden. Ikke fordi jeg ville ta opp mer olje.

På den annen side: Når denne oljen først skal opp (og i dette tilfellet er det snakk om såkalte «ukonvensjonelle» kilder, der teknologiutfordringene er ekstra store), har vi som fagpersoner kanskje et ansvar for å gjøre den forskningen som skal til for at det skjer på en mest mulig forsvarlig måte? At jeg bestemmer meg for at jeg ikke vil være med, vil ganske sikkert ikke følge til at det pumpes opp mindre olje.

Jeg gikk med på et kompromiss, der en del av beskrivelsen ble endret fra «økt utvinning» til «bærekraftig utvinning». Om pengene noen gang blir innvilget får jeg bestemme meg for om jeg egentlig syntes at dette var greit.

I dag kom uttalelsen fra komitéen. Og nå har vi det fra høyeste hold: Det er ikke grei skuring å kjøre på med all den petroleumsforskning man kan klare å få penger til.

NENT mener at universitetene reflekterer alt for lite over sin samfunnsoppgave i dette spørsmålet:

Hva er de sentrale kunnskapsutfordringer vi står overfor, og hvordan skal vi møte dem? Bidrar universitetene samlet sett til en videreutvikling av dagens samfunn, eller er den en konstruktiv aktør i å vri utviklingen? Hva slags plass skal forskning som er med på å forlenge oljealderen ha på forskningsinstitusjonene? Binder samarbeidet med petroleumsnæringen i for stor grad opp intellektuell kapasitet og kompetanse over tid? Bidrar petroleumsfinansiert forskning til en legitimering av at en omstilling ikke haster?

NENT peker også på at Norge har forpliktet seg til togradersmålet. For å nå dette er store, radikale endringer nødvendige, og de må skje raskt. I denne forbindelse stiller NENT spørsmålet om samarbeidet mellom forskningsinstitusjonene og petroleumsnæringen vil være til hinder for en omstilling til fornybar energi, eller om samarbeidet kan være en del av omstillingsprosessen. De sier videre at NENT mener at en oppfylling av målsetningen om bærekraft krever en energiomstilling og kunnskapsutvikling. Det tilligger forskningsbevilgende myndigheter og forskningsinstitusjonene et ansvar i denne sammenhengen, og universitetene har et særlig ansvar i kraft av sin rolle som kunnskapsbærer.

Kort oppsummert konkluderer NENT at petroleumsforskning er etisk uforsvarlig dersom det fører til at togradersmålet ikke nåes. Dette er jo såpass lite konkret at alle har mulighet til å fortsette i sine sedvanlige spor. Jeg er spent på om universitetene nå vil ta oppfordringen om en mer aktiv tilnærming til problemstillingen.

For meg er det to spørsmål her, og begge er vanskelige. Det første er: Hva skal vi forske på? i betydningen forskerne i Norge, betalt av skattebetalere og norsk industri. Det andre: Hva skal jeg forske på? Når jeg prøver å finne svaret, ser jeg samtidig for meg hva jeg skal svare på dette spørsmålet om 30 år:

Hva gjorde du?