Anja Røyne

Fysiker

Forfatter-arkiver: anjaroyne


av 14 kommentarer

Panikk!

Denne uka skriver jeg fra Goldschmidt-konferansen i geokjemi, i Firenze.

Jeg visste det skulle komme, men ble like fullt satt ut.

I går var jeg på ualminnelig mange elendige foredrag. I dag har jeg sett veldig mange gode. Det har, som forventet, ført meg til stadiet

HJELP!!! ALLE ER SÅ UTROLIG SMARTE!!! JEG KAN INGENTING!!! PRESENTASJONEN MIN ER DEN VERSTE AV ALLE!!!

som gir meg veldig lyst til å grave meg ned i et hull, eller til å gjøre om på hele presentasjonen min. Det gjør det helt umulig å gjøre det man bør gjøre på et sånt sted, nemlig å ta kontakt med folk, introdusere seg på en selvsikker måte og stille masse glupe spørsmål.

What to do, what to do?

Jeg vil:

– lage en helt ny presentasjon, med masse formler og vanskelige diagrammer, så alle kan se at jeg også er smart.

– alternativt prøve å glemme hele konferansen, sette meg på cafe og spise is og lese bok, på en eller annen måte få sove i natt, og utsette hele problemet til i morgen.

Jeg bør:

– ikke lage en ny presentasjon (fordi den jeg lagde på forhånd faktisk er nøye gjennomtenkt, og i denne panikktilstanden er det lite trolig at jeg skal få til noe bedre).

– ikke fylle på med flere formler og vanskelige diagrammer, fordi ingen kommer til å skjønne noe av det, og hva er poenget da.

– øve et par ganger på presentasjonen jeg har, overbevise meg selv om at det går bra, gå tilbake med hodet hevet, og snakke med folk.

Dette vet jeg jo egentlig:

– DETTE SKJER ALLE (jeg vet ikke helt om det er sant, men jeg er ganske sikker på at det gjelder flere enn meg).

– folk høres selvfølgelig ekstra smarte ut når de snakker om et fagfelt som jeg ikke er ekspert på. Om de hører på meg vil ikke mine ting virke opplagt for dem.

– og hva er det verste som kan skje? Om jeg gir konferansens dårligste foredrag, har jeg kastet bort et kvarter av folks tid. Men det er jo ikke all verden. De vil glemme det i mengden av andre dårlige foredrag.

I morgen halv ti er det uansett overstått. Nå skal jeg slutte å bruke opp tid på blogging, og heller ta frem foredraget mitt. Detta går greit.


av 2 kommentarer

Hvor gammel er jorda og hvordan ble den dannet?

Denne uka skriver jeg fra Goldschmidt-konferansen i geokjemi, i Firenze.

Jorda. Bilde fra Wikimedia Commons.

Jorda. Bilde fra Wikimedia Commons.


Hvor gammel er jorda, og hvordan ble den dannet? Litt av noen spørsmål. Det er en sånne ting som man kanskje tror at noen vet svaret på allerede. Men, som vanlig i vitenskapen, er det ofte forbløffende hvor mye det gjenstår å finne ut. I dag gav Rickard Carlson, som er professor ved Department of Terrestrial Magnetism (imponerende navn) ved Carnegie, en slags oppsummering av hva man har funnet ut i det siste.

Det startet med en eksplosjon

For eksempel: Først var det jo bare masse støv. Ikke sånt støv som du har under sofaen. Mer som enkeltmolekyler. En supernovaeksplosjon «i nærheten» sendte ut en trykkbølge som dyttet dette støvet nok sammen til at det begynte å klumpe seg og henge seg sammen. Man har funnet noe materiale som stammer fra denne supernovaen.

Det ble ganske raskt (av typen ikke mange hundre millioner år) dannet små (noen hundre kilometer diameter) planetbarn. Når planetbarna har blitt så store begynner innsiden å smelte og det dannes en fast skorpe på utsiden. Noen stoffer forsvinner innover mot midten, og noen liker seg best på utsiden. Så kræsjet flere av disse planetbarna sammen og etterhvert ble jorda vår dannet.

Hva er inni jorda?

En av tingene vi faktisk ikke vet er hva jorda består av. Det er sant! Vi har ingen måte å egentlig finne ut av hva som gjemmer seg inne i midten av jorda. Forskere gjør sine beste gjetninger, putter det inn i modellene sine, og ser om de får svar som stemmer med virkeligheten. Hvor mye radioaktive stoffer har vi for eksempel inne i jorda, og hvor mye varme produserer de? Slike spørsmål kan man kanskje få et bedre svar på om man vet mer om hva som dannet jorda i utgangspunktet. Derfor jobber mange forskere for å finne ut hvordan de små planetbarna så ut før de kom sammen og lagde jorda.

Jordas alder

Når det gjelder hvor gammel jorda er, så er ikke det et helt enkelt spørsmål å svare på. Den vokste jo litt etter litt på begynnelsen, når flere og flere planetbarn klumpet seg sammen. Det er 4.4 milliarder år siden jorda truffet av den foreløpig siste enorme gjenstanden fra rommet. Massen som ble slynget ut etter denne kollisjonen, klumpet seg sammen og ble til månen vår. Siden jorda ikke har forandret seg like dramatisk etter det, kan man godt si at det var da jorda som vi kjenner den ble til. Det var ikke så lenge etter denne kollisjonen at vi fikk flytende vann. And the rest is history.


av Legg igjen en kommentar

Sprekker betongen? Prøv mikrober!

Denne uka skriver jeg fra Goldschmidt-konferansen i geokjemi, i Firenze. 

Sprukken betong kan man finne hvor som helst.

Sprukken betong kan man finne hvor som helst.

Betong er et særskilt nyttig materiale som brukes i det meste av bygninger. Problemer er bare at det har en lei tendens til å sprekke opp.

I mylderet av grusomme presentasjoner i dag (åååå hvorfor kan ikke folk bare snakke tydelig??!! Noen av disse menneskene kunne likeså godt ha sunget en sang eller vist en tegnefilm, så mye får man med seg av det de skal presentere)  fant jeg en perle. Det var doktorgradsstipendiaten Tingting Zhu fra universitetet i Toronto som fortalte en vakker historie om noen ørsmå nyttige skapninger.

En ting forskere har jobbet med i noen år er å bruke bakterier til å lage krystaller inne i sprekker i betong. Bakteriene gjør omtrent det samme som koralldyr når de bygger korallrevene sine. Det har vært et problem at disse bakteriene, i tillegg til å tette sprekker, produserer noen stoffer som ikke er så bra for miljøet.

Tingting og kollegene hennes har funnet en type mikrober som bruker CO2 og sollys til å bygge krystaller laget av kalsium, karbon og oksygen. Når man bruker elektronmikroskop til å se på disse krystallene ser de ut som vakre blomster. Uheldigvis er ikke arbeidet til Tingting publisert ennå, så hun kunne ikke la meg legge ut blomsterbildene hennes på nett. Så du må bare se for deg en bakterie, en slags tjukk liten pølse, og at ut i fra den bakterien vokser en blomst med tykke kronblader.

Etterhvert som blomsten vokser blir bakterien fullstendig dekket i det harde blomstermaterialet og den dør. Sprekken fylles av miniatyr-blomst-gravsteiner.

I første omgang har Tingting funnet ut at mikrobene hennes greier å leve og lage krystaller i de samme kjemiske omgivelsene som de vil møte inne i betongsprekker, og de klarer å bygge harde lag på betongblokker i labben. Neste skritt er å finne ut hvordan dette skal gjøres utendørs og på større skala.

Så om du har sprekker i betongen din, om noen år, kan du kanskje bestille en mikrobebehandling. Et firma kommer og sprayer først mikrober, så kalkholdig vann på betongen, og så får mikrobene jobbe og reparere det som skal repareres. I samme slengen blir du kvitt litt CO2 og får dannet oksygen. Alle tiders.


av Legg igjen en kommentar

Konferanseliv = fulltidsnerding

20130825-220558.jpgI dag snek jeg meg ut før barna hadde stått opp og reiste avgårde til Firenze. Her skal jeg være neddykket i geokjemi i en hel uke.

20130825-220459.jpg

Forvitret peridotitt i søyle på en ellers fin bygning

Konferansen starter egentlig ikke før i morgen så jeg hadde muligheten til å slappe av litt da jeg kom fram. Jeg ruslet meg en tur i byen og så mange fine bygninger. En av dem var bygget av hvit, før og grønn stein og det stod mange turister rundt og tok bilde av den.

Jeg benyttet sjansen til å lete etter noe forvitret bygningsstein som jeg kunne ta bilde av til presentasjonen min. Som jeg stod der og stirret intenst på det styggeste hjørnet av bygningen, overhørte jeg noen amerikanere ved siden av meg som diskuterte hva slags peridotitt den grønne steinen kunne være.

Ikke bare meg som er på konferanse, nei.

Senere fikk jeg med meg slutten av en bli kjent-happening (ost, vin og tre tusen mennesker som mingler) i konferanselokalet. Jeg rakk å føle meg helt og totalt lost før jeg faktisk traff noen jeg kjente. Disse fikk jeg med meg på å spise pizza ute på en fortausrestaurant – akk, for et liv.

20130825-220523.jpg

Olli tar i bruk serviett og glass for å forklare modellen sin. Om det ikke er opplagt: Glassene er olivin, serviettene er talk med nano-oliviner, og han viser med fingrene hvor vannet flytter seg.

Pizzaspisingen ble akkompagnert av en detaljert forklaring om selv-lokaliserende porositetsgenererende reaksjoner som finner sted når serpentin dehydrerer til olivin via talk i subduksjonssoner.

Jess! Det er ikke ofte jeg bruker og hører så mange vanskelige ord i løpet av en middag. Jeg tror ikke så mye mer enn ti personer i verden forstår alt dette her.

(Her er kortversjonen: Midt i havet kommer lava opp fra jordas indre og størkner. Steinene som først blir dannet reagerer etterhvert med vann og det dannes krystaller som inneholder hydrogen og oksygen. Siden man dytter inn ekstra molekyler, vokser steinen. Nå går det noen millioner år, og plutselig befinner den samme steinen seg et sted der havbunnen kræsjer med et kontinent. På stillehavssiden av Sør-Amerika, for eksempel. Havbunnen dyttes ned under kontinentet og nedover i jordas indre. Når den har blitt dyttet tilstrekkelig langt ned, er trykket blitt så stort at vannet ikke greier å holde seg inne i steinen lenger. Da blir det dannet flytende vann og man får tilbake den steinen man startet med, sånn omtrent. Men dette vannet som dannes inne i steinen inne i jorda må jo komme seg ut på en eller annen måte. Olli og Timm forklarte meg i dag at de har funnet de kanalene som dannes inne i steinen når dette skjer. Vannet kommer seg ut gjennom disse kanalene. Enkelt og greit.)


av 12 kommentarer

Forskning som konkurranseidrett

Må man jobbe ti timer om dagen for å henge med i forskningsfronten?

I gårsdagens Klassekampen var det portrettintervju med en internasjonalt anerkjent norsk forsker. Avisen biter seg merke i at han har ansatt au pair:

20130818-202715.jpg
Personen som portretteres er den klassisk forskeren, besatt av sitt fag, han har dedikert livet sitt til det, som han sier.
20130818-131727.jpg
En sånn forsker er ikke jeg. Jeg er en del av en flerbarnsfamilie, uten au pair. Jeg har ikke vaskehjelp en gang. Jeg er helt enig i at det ofte er vanskelig å levere særlig mer enn sju timer arbeid om dagen. Jeg er ofte hjemme når barna er syke.

Det er jo en slags oppfatning i akademia om at man skal jobbe mye. Man skal leve og ånde for faget. Vitenskapelig ansatte på universitetet har såkalt «særskilt uavhengig» arbeidstid, eller hvordan det nå er det er formulert i kontrakten. Underforstått: man får ikke overtidsbetalt, men man jobber selvfølgelig mye mer enn normert arbeidstid, fordi man synes det er så gøy.

Jeg er dypt imponert over dem som klarer å leve på den måten. Selv er jeg rett og slett for lat! Jeg orker ikke tenke og tenke og tenke på fysikk ti timer om dagen. Så mange tanker klarer jeg ikke produsere ut i fra ingenting. Jeg vil leke med barna mine, lage mat, løpe en tur i skogen, spille musikk, være sammen med mannen min. Blogge, kanskje. Så jeg ser på de rundt meg som jobber tre ganger så mye som det jeg gjør og tenker at disse menneskene, de har jommen fortjent den faste stillingen, eller de prosjektmidlene, når den tid kommer.

Men så ser jeg jo, innimellom, at noen av de som jeg trodde var overmennesker ikke er det allikevel. Plutselig har det gått for langt. Noen blir sykmeldt i flere måneder. Det er jo ikke noe å trakte etter.

Det merkelige er at jeg ikke alltid føler det som om jeg henger så langt etter, heller. Jeg ble jo ferdig med doktorgraden på normert tid, to foreldrepermisjoner trukket fra. Jeg har jo fått de prosjektmidlene jeg har søkt om. Jeg får jo publisert i gode tidsskrifter. Ikke OL-gull, men godt nok, synes jeg.

Men man kan jo ikke leve sånn som jeg gjør og henge med i forskningsfronten. Jeg lurer på hvor denne forskningsfronten er og hvordan det er å være der. Jeg er der jo ikke. Slitsomt, skulle jeg tro, men sikkert utrolig berikende.

Jeg vet ikke, men jeg tror at forskningsfronten er et sted som er befolket av de som driver med forskning som konkurranseidrett på elitenivå. Man får poeng etter antall publikasjoner i Science og Nature, utnevnelser i vitenskapsakademier og foreninger, prosjektmidler og antall siteringer, og man kan sammenligne seg med hverandre.

En evigvarende konkurranse, som krever beinhardt arbeid og stor innsats. En flott hobby! «Jeg jobber som forsker, og jeg elsker å konkurrere, så det gjør jeg på fulltid», kunne man si. Men kan man være en god forsker og velge å drive med andre hobbyer istedenfor?

Ja! Håper jeg.

Den dagen kommer kanskje, tidligst om tre år, da jeg må finne meg en ny jobb fordi jeg ikke fulgte med i forskningsfronten. Men jeg fikk i det minste lekt med barna mine.


av 1 kommentar

Jeg så en regnbue

regnbue

Lyset skinner på en rotete haug med vanndråper og produserer en perfekt regnbue. Det er en av de tingene som bare virker magisk. Hvordan kan alle disse regndråpene samarbeide om å lage noe så fint?

Hvordan solstrålene treffer jorda

Lyset fra sola kan ikke sammenlignes med lyset fra en lampe. Se for deg sola med solstrålene ut til alle kanter, som på en barnetegning. Om sola er så stor som en appelsin, så er jorda et knappenålshode, femten meter unna. Den lille jorda greier ikke fange opp mer enn en enkelt av barnetegning-solstrålene. Altså går alt lyset som treffer jorda går i akkurat samme retning, i motsetning til lampelyset som brer seg utover til alle kanter.

Hva som skjer i skyen

Du kan se regnbuen når du har sola i ryggen. Lyset fra sola skinner forbi deg og på lyser opp vanndråpene i en sky foran deg. Vanndråpene er runde som klinkekuler. Se for deg at sollyset består av massevis av stråler som beveger seg rett fram. Så konsentrerer du deg om en av disse strålene. Den går inn i skyen, og treffer en vanndråpe.

Treffer den langt ut på kanten, vil hele strålen reflekteres og sprette ut til siden.Som om dråpen var et speil.

Hvis den treffer akkurat midt på, vil noe av den sprette rett tilbake, mens resten fortsetter rett fram gjennom dråpen.

Om den derimot treffer ved siden av midten, men ikke for langt ut, vil noe av strålen reflekteres og noe vil fortsette inn i vannet. Den biten av strålen som fortsetter innover går i en litt annen retning enn den hadde opprinnelig.

Hvorfor lyset svinger

På barneskolen min tok de 17. mai seriøst. Jeg vet ikke om det var sånn over alt, men vi øvde ihvertfall, mye, før den store dagen. Vi gikk fire i bredden. Det var svinginga som var vanskeligst. Når en rekke med fire barn kom til en sving, måtte de som fikk yttersvingen gå fort, mens de innerste måtte bremse. Solstråla vi følger er egentlig en bølge. Bølgetoppene i luft ligger danner rette streker etter hverandre, akkurat som skolebarna i 17. mai-toget. Barn går saktere i vann enn i luft, og det gjør lyset også. Se for deg en rekke med skolebarn som kommer til en skråstilt bassengkant. Der skal de gå videre med vann til livet. Barna som kommer først ned i vannet begynner å gå saktere, mens de ytterste fortsetter med større fart en stund til. Dette gjør etterhvert at hele barnetoget svinger. Og akkurat det samme skjer med lysbølgen.

Det er forskjell på farger

Sollyset består av en enorm mengde bølger med forskjellig bølgelengde. En del av disse, som har omtrent halvparten av en tusendels millimeter mellom hver bølgetopp, utgjør det synlige lyset. Øynene og hjernen vår oversetter de forskjellige bølgelengdene i dette området til forskjellige farger. I luft og tomrom har de forskjellige fargene omtrent samme hastighet, men i vann bremses det blå lyset mer enn det røde. Derfor vil det blå lyset svinge litt mer. I noen vanndråper treffer solstrålen akkurat slik at den bøyes litt, treffer bakveggen i dråpa, blir reflektert fram igjen, og bøyes litt til på vei ut. Retningen lyset har når det kommer ut, på vei tilbake igjen fra skyen, avhenger av hvilken farge det har.

Hva du ser

Du ser regnbuen fordi lys treffer øynene dine. Sola står bak deg og sender strålene sine forbi deg og inn i regnværet. Alle strålene går i samme retning.

Den ytterste randen av regnbuen er blå. Hele den blå randen er i samme avstand til øynene dine. Blått lys som går inn i en dråpe, blir reflektert på bakveggen og kommer ut igjen får akkurat den vinkelen som gjør at den treffer øynene dine fra akkurat denne avstanden. Hadde du stått et stykke lengre bort, ville du kanskje ikke ha sett blått på denne plassen, men rødt. Hadde du vært oppe i et fly kunne du kanskje ha sett regnbuen som en hel sirkel.

Noen ganger ser du to regnbuer. Lyset kan nemlig også bli reflektert to ganger inni dråpen før det kommer ut igjen. Da blir det brutt mer, og det mister mer av intensiteten sin på veien. Derfor er denne buen lengre ut enn den første, og svakere. Tre refleksjoner gir en tredje regnbue, men denne er veldig svak og dannes så langt unna den første at den kommer i nærheten av sola – derfor kan man nesten aldri se den.

Din egen regnbue

Ingen kan se den samme regnbuen. Det er bare du som har øynene dine akkurat på den plassen som gjør at du kan se fargene akkurat der du ser dem. Men når forutsetningene er riktige kan mange mennesker se regnbuer på omtrent samme sted, så det gir mening å si ting som at «det var en nydelig regnbue over Ekebergåsen i kveld».

Oppskriften på magi

Verden er full av rot, men regndråper er runde, og sollyset går rett, og derfor har vi regnbuer til å glede oss over.


av 6 kommentarer

Surfe motstrøms på tidevannet

En sang på radioen satte meg tilbake til noen solfylte maidager for to år siden, da jeg satt og forberedte meg på disputas.

Det er nemlig sånn at når man skal få sin doktorgrad, så må man ikke bare forsvare selve avhandlingen. Man får også tildelt et emne som man skal forelese over, for å vise at man er en skikkelig vitenskapsperson som kan kunsten å forelese. Ti dager troppet jeg opp og fikk tildelt temaet

Tsunamis and tidal bores.

Eh, tenkte jeg. Jeg vet hva det første ordet betyr men aner ikke noe om det siste.

Heldigvis kunne min trofaste venn Google hjelpe meg. En tidal bore er en tidevannsbølge som beveger seg oppover en elv. Interessant nok ser det ut til at dette er det eneste bølgefenomenet som har navnet bore på engelsk, og i følge ordboka kommer det av det gammelnorske båra – bølge altså.

Bølge på Morecambe Bay i England. Foto: Wikimedia Commons

Bølge på Morecambe Bay i England. Foto: Wikimedia Commons

Forskjellen på flo og fjære varierer, som tidligere forklart, mye fra sted til sted på jorda. Noen steder kan det være flerfoldige meter. Om en elv munner ut i en traktformet bukt, der det innkommende tidevannet blir presset sammen fra sidene, kan det dannes en stor bølge som forplanter seg oppover i elva, altså mot strømmen.

Verdens høyeste flaumbåra, Quiantang-Dragen i Kina,  feires med en  stor festival når den er på sitt aller største i oktober. Denne bølgen kan bli opptil ni meter høy. Ni meter!! Flere menneskeliv har gått tapt opp gjennom årene når folk har blitt litt for nysgjerrige.

I sommer ble det satt rekord i langsurfing, da surfere nådde 29 kilometer oppover Petitcodiac river i Canada. I Amazonas når bølgen, kjent som Pororoca, så langt som 180 kilometer inn i landet.

På grunn av den store tidevannsforskjellen finnes det flere bårer i England og på vestkysten av Frankrike, der de kalles Mascaret. Tidligere var det faktisk en stor mascaret på Seinen. Den kunne bli over syv meter høy og reise 80 kilometer. Siden dette lagde mye krøll for skipsfarten fikk man endret på elvemunningen og gjort slutt på fenomenet. Litt synd. Jeg skulle gjerne ha reist til Frankrike for å se en syv meter høy bølge på en elv.

Og sangen? Den kan du høre her. Len deg tilbake og nyt.


av 6 kommentarer

Der! var sommeren over

og jeg er tilbake på blogg og ikke minst på jobb, etter å ha vært borte fra Blindern et helt år. Heldigvis er universitetet fortsatt sommerstille, så jeg får en myk start. Den første dagen har jeg brukt til å prøve å huske hva jeg driver med og til å lage lister over alt jeg har tenkt å gjøre. I morgen er det bare å begynne å krysse av.

Jeg er spent på hvordan det skal gå med bloggen nå som hverdagen starter opp for alvor. Sjonglering av jobb og tre barn, hvorav en bitteliten som skal i barnehagen for første gang og en som plutselig har blitt stor og skal begynne på skolen, kan fort gjøre at det som ikke er strengt tatt nødvendig blir prioritert ut på sidelinjen. Allikevel så har jeg en sterk ambisjon om å fortsette, ikke minst fordi

Jeg blir lest!

I dag, for eksempel, har 18 forskjellige mennesker vært inne og lest på bloggen min. En mandag på tampen av sommerferien, to uker etter at jeg la ut forrige innlegg. Det har vært lesere på bloggen hver eneste dag nesten siden begynnelsen. Den dagen det var linket til bloggen fra vaskenøttsaken på dagbladet.no hadde jeg 1256 treff. På en dag! Det er nok ingen fare for at jeg blir den nye bloggdronningen med det første, men det er overveldende nok for meg.

Jeg tvilte i det hele tatt på at noen ville lese bloggen da jeg startet den opp. Når jeg prøver å fortelle om hva jeg driver med på fest, for eksempel, har folk en lei tendens til å forsvinne for å få seg en ny drink eller gå på do. Derfor trodde jeg egentlig ikke at det jeg ville skrive om kom til å være spesielt interessant for noen. Der tok jeg feil! Det er veldig morsomt at andre kan ha glede av disse tingene som jeg har så mye glede av selv.

Jeg forstår ting bedre av å fortelle om dem med enkle ord

Man kan bli litt lurt når man bare snakker vitenskap med vitenskapsfolk. Det går an å bruke vanskelig ord på rett måte, uten at man egentlig forstår hva ordene betyr. Når jeg for eksempel vil forklare hva kapillærkrefter er uten å bruke faguttrykk, blir jeg nødt til å virkelig forstå hva jeg snakker om. Det er ikke alltid så lett. Men når jeg først har gjort det, så sitter det. Derfor gjør skrivingen meg til en bedre forsker.

Bloggen gir meg en unnskyldning til å finne ut av ting

Det er fint å gå tur i skogen. Men hvorfor har den steinen så fine striper i seg? Istedenfor å oppføre meg som folk og gå videre, kan jeg nå si vent litt, jeg må bare ta bilde av den der til bloggen min. Og snakke om det og tenke mer og lese om det når jeg kommer hjem. Verden blir rikere om man stiller hvorfor-spørsmålet litt oftere. Bare prøv.

Jeg har beveget meg ett skritt ut av Blindern-bobla

Nå har jeg vært på Blindern i åtte år, og inntil nylig har så godt som ingen andre enn mine nærmeste kolleger forstått noe av hva jeg gjør. Nå har jeg over hundre mennesker som følger bloggen på Facebook fordi jeg kan fortelle om ting de synes er interessant. Jeg har også begynt å følge vitenskapsformidlere i Norge og utlandet på Facebook og Twitter. Det har åpnet seg en hel verden av spennende saker og spennende mennesker. Når jeg sitter på kontoret mitt nå, er jeg ikke bare i en boble av særhet. Jeg har koblet meg til verden.


av 2 kommentarer

Oslos varmeste badevann

er Ulsrudvann! I dag, for eksempel: 22 grader, mot maksimalt 21 alle andre steder, i følge yr.no. Vi har vært strategiske nok til å bosette oss rett i nærheten, noe vi kan nyte godt av i disse dager.

Men hvorfor er egentlig Ulsrudvann ekstra varmt? Dette har jeg lurt på i blant, når jeg har svømt omkring der. Så til ære for denne deilige julidagen vil jeg lansere mine hypoteser, som kanskje holder mål og kanskje ikke:

1. Det er ikke så mye vann å varme opp. Jeg tror ikke vannet er så dypt. Ikke over alt, i det minste. Akkurat som det tar mer tid å nå kokepunktet når vannkokeren er full enn når du bare lager en kopp, må sola skinne lengre på et dypt vann for at det skal komme opp i en god badetemperatur.

2. Det er et ganske lite vann. Det gjør at mye av vannet er i nærheten av bredden, i motsetning til midt utpå. Her er det enda grunnere, og sola når helt ned og kan varme opp bunnen, som igjen varmer opp vannet nedenfra.

3. Gode solforhold. Det er ingen høye åser eller bergvegger inntil vannet, så det får sol på seg mesteparten av dagen.

4. Det er mange svaberg langs bredden. Sola varmer opp svabergene i løpet av dagen, og steinen er god til å lagre varme. Nedkjølingen av vannet i løpet av natta blir kanskje mindre enn den kunne ha vært uten varmen som er lagret i svabergene.

5. Vannet er brunt. Denne forklaringen hadde jeg ikke tenkt på før, men jeg overhørte noen som snakket om den i dag. Vannet i Ulsrudvann er faktisk ganske påfallende brunt, helt ulikt sin nabo Nøklevann, for eksempel. Jeg vet ikke hva som gir den brune fargen, men jeg vet hva brun farge betyr: At partiklene i vannet absorberer ganske mye av det synlige lyset som treffer dem. Lyset blir sugd opp av partiklene og omgjort til varme. Uten disse partiklene ville lyset ha fortsatt gjennom vannet og truffet bunnen. Det brune grumset virker som små varmekilder som er spredt i vannet. Jeg har ofte ønsket meg litt klarere vann i Ulsrudvann, men nå skal jeg kanskje slutte med det.

Jeg tar gjerne imot kommentarer og betraktninger om vanntemperaturer, vannfarge og slike ting. Ekstra glad blir jeg om noen kan fortelle meg hva som gir den brune fargen i Ulsrudvann. God sommer!

20130722-231502.jpg

Ulsrudvann er så varmt at selv kenguruene trives.


av 1 kommentar

Farvel, klesvask! Om stoffet som får alt til å prelle av

Antall visninger av filmen om nanobelegget Ultra-Ever Dry, som får klær og gjenstander til å holde seg rene nesten uansett hva du gjør med dem, nærmer seg syv millioner. Verden er tydeligvis klar for et slikt vidunderstoff. Men hvordan virker det egentlig?

Regnet som falt på dette hydrofobe hagebordet har samlet seg til dråper. På den delen av bordet som stod under tak, kom det mindre vann og derfor ble dråpene også mindre.

Regnet som falt på dette hydrofobe hagebordet har samlet seg til dråper. På den delen av bordet som stod under tak, kom det mindre vann, og derfor ble dråpene også mindre.

Overflater som hater alt

Noe av det jeg syntes var overraskende med Ultra-Ever Dry er at både olje og vann preller av. Vanligvis kan man dele inn stoffer i de som liker vann, og de som liker olje. Liker du olje, så hater du vann, og motsatt. Men her har vi altså et stoff som hater begge deler.

Nå vet ikke jeg akkurat hva dette vidundermiddelet er laget av, men det finnes en gruppe stoffer som ikke liker noen ting: Fluorkarboner. (At flourkarbonene kanskje ikke er de beste for kroppen og miljøet vil jeg overlate til noen andre å si noe om). Disse ligner på hydrokarbonene, som vi er vant til å treffe i form av olje, for eksempel, bortsett fra at det lille hydrogenatomet er byttet ut med fluor. Hverken hydrokarboner eller fluorkarboner har noe særlig til overs for vann, men hydrokarboner liker de fleste av de andre vannhatende stoffene.

I hydrokarbonene kan elektroner svinge seg frem og tilbake mellom karbonatomene og hydrogenatomene, og når to overflater kommer i nærheten av hverandre, kan elektroner i flere molekyler begynne å svinge i takt. Denne trivelige dansingen vil de gjerne fortsette med, så man må bruke litt kraft for å få dem fra hverandre igjen.

Fluoratomene har mer muskler enn de små hydrogenene. Når de først har fått tak i et elektron, så holder de det godt fast. Kommer en annen overflate og vil danse, så sier fluoren at nei du, dette elektronet er alt for lite for dans og moro. Så blir det ingen fest. Fluorkarbonene er en skikkelig asosial gjeng.

Rosineffekten

Om du ikke allerede har prøvd det, er du nødt til å gjøre dette neste gang du drikker farris: Slipp en rosin oppi glasset. Rosinen blir liggende på bunnen av glasset en stund mens det dannes bobler nedi rynkene i skallet. Når boblene har blitt store nok, løfter de rosinen opp til overflaten der den blir liggende og duppe og snurre litt. Boblene vil etterhvert sprekke slik at rosinen detter ned igjen, der den samler opp nye bobler, og det hele gjentar seg. Har du flere rosiner i glasset får du en hel liten rosinballett. Bedre enn TV.

20130709-070755.jpg

Klare til avgang!

Overflaten til rosinen er av den typen som ikke er spesielt glad i vann. I farrisen svømmer mange CO2-molekyler som gjerne vil bli til gass, men synes det er vanskelig å dytte bort vannet for å lage en boble. På rosinoverflaten er det mange groper og sprekker der gassen trives. Gassmolekylene synes nemlig det er vemmelig å være den som sitter ytterst i bobla når det betyr at de må være inntil vannmolekylene, men er de er helt fornøyde med å være ytterst når de kan kose seg på rosinflateveggene i en sprekk. Så lenge det bare er noen få molekyler som må ta drittjobben i sprekkåpningen, går det greit å lage en boble. I farrisen er CO2-molekylene såpass desperate etter å unnslippe at når en boble først er dannet, vil den fortsette med å vokse til den er stor nok til å stige til overflaten.

Legger du en vanndråpe på en vannhatende overflate, vil en kile av luft eller gass skli innunder kantene av dråpen og løfte den opp. Allikevel er midten av dråpen i kontakt med underlaget, og det skal littegrann kraft til for å få dråpen av. På den superhydrofobe Ultra Ever-Dry sklir vanndråpene av så lett som bare det. Dette skyldes rosineffekten. Vidunderbelegget består av kantete nanopartikler med massevis av groper og hulrom mellom, der fiendtlige molekyler ikke lar vannet slippe inn. En dråpe som faller på dette underlaget vil bare være i kontakt med underlaget på noen få, ørsmå topper. Ellers flyter den på en pute av luft. Derfor skal det bare en nesten umerkelig helning til for at dråpen skal trille av.

Dersom nanopartiklene er dekket av fluorkarboner, får hverken vann eller olje muligheten til å feste seg på overflaten. Farvel, klesvask! Problemet med Ultra-Ever Dry er at belegget gir alle overflater en matt, hvit farge. Dette har selvfølgelig også en fascinerende årsak. Men det får vi spare til en annen gang.