Fredag ettermiddag var vi åtte personer stuet sammen på en av labbene for en teknisk gjennomgang av vårt utstyr for kutting og polering. Plutselig innså jeg at alle sammen var kvinner.

Det viser seg at labgruppen vår nå består av totalt åtte kvinner og fem menn (som tydeligvis var mindre opptatt av kutting og polering på fredag). Etter snart ti år på Fysisk Institutt, og fem år med fysikkstudier før det, tror jeg at dette er første gang jeg opplever å være i majoritet. Og det er ganske trivelig.

Det er hyggelig med gutta også, selvfølgelig, og det å være en av få damer har blitt normalen for meg. Noen ganger blir det litt ekstra tydelig at det er få kvinner, som da veilederen min fikk den strålende ideen å prøve å få en ren kvinnelig komité for å bedømme doktorgraden min. Det ble umulig å få tak i tre kvinner, og vi endte opp med bare menn.

Jeg har tenkt at en av de tingene som kan gjøre at kvinner ikke blir værende like lenge i akademia (og spesielt realfagene) som menn simpelten er det at det er så mange menn der. Men nå ser det altså anderledes ut oppe hos oss, og det er selvfølgelig bare begynnelsen.

Hurra!