Det er fysikken som er sjefen blant vitenskapene, men jeg må innrømme at det var Nobelprisen i kjemi jeg likte best i år.

Kjemi: hvorfor og hvordan

Teorien om Higgs-bosonet, som førte til prisen i fysikk, dreier seg om å finne svaret på hvorfor vi har kjemi. Dette dreier seg om de mest grunnleggende spørsmålene vi kan stille oss, om hva universet består av, men har egentlig ingen umiddelbar praktisk betydning.

Prisen i kjemi blir gitt til tre menn (som vanlig) som har utviklet en viktig metode for å forstå hvordan kjemien fungerer.

At kjemiske reaksjoner skjer, er opplagt. Reaksjoner er molekyler som deler seg eller kobler seg sammen. Kjemiske reaksjoner gjør at kroppene våre fungerer, og at det skjer ting her på planeten vår, rett og slett.

Å se at en reaksjon har skjedd, er en ting. Noe ganske annet er det å forstå hvordan den skjedde. Det finnes ingen kamearaer som kan filme hvordan atomer oppfører seg. Man kan finne ut en del ved å bruke avanserte eksperimentelle metoder, men ikke på langt nær alt.

Det vi imidlertid vet, er hvilke regler som gjelder for atomer og for elektronene og atomkjernene som atomene består av. Dette er fysikk.

Simultan-biljard med tusenvis av kuler

Atomer kan man tenke på som en gjeng med litt avanserte biljardkuler. I likhet med biljardkulene har de en veldefinert masse, og til ethvert tidspunkt beveger de seg (selv atomene i en kloss som ligger helt i ro er i bevegelse, hele tiden) i en bestemt retning og med en bestemt hastighet. I motsetning til biljardkulene virker det ikke bare krefter mellom atomene når de treffer hverandre, men også når de er et stykke fra hverandre.

Et atom som beveger seg mot et annet atom vil begynne å «føle» det andre atomet når de kommer i nærheten av hverandre. Først vil de bli trukket mot hverandre, med en sterkere og sterkere kraft. Så, når de er nesten inntil hverandre, ombestemmer de seg og begynner å dytte. Akkurat der hvor trekkingen går over til dytting vil atomene sitte glade og fornøyde ved siden av hverandre.

Om du bare vet hvor atomene dine er, hvor fort de beveger seg og i hvilken retning, og nøyaktig hvordan de vil trekke og dytte på hverandre når de møtes, kan du beregne alt om hvordan et stoff vil oppføre seg. Du kan tegne opp alle atomene i et fast stoff i datamaskinen din, få atomene til å bevege seg fortere og fortere (det er det som skjer når noe blir varmere) til stoffet smelter, dytte det sammen, strekke på det, kjøle det ned så det stivner igjen – så lenge du har en stor nok datamaskin, selvfølgelig. Antall ligninger som datamaskinen må løse blir enom når du har flere hundre tusen, for ikke å snakke om millioner av partikler som bryr seg om hverandre. Men det er allikevel mye man kan finne ut om oppførselen til forskjellige materialer på denne måten.

Elektronenes forunderlige verden

Dessverre er det ikke alltid nok å tenke på atomene som kuler. Et atom består av en kjerne med ett eller flere elektroner svirrende rundt. Når to atomer er i nærheten av hverandre, vil de elektronene som befinner seg ytterst i hvert atom flytte litt på seg. Det er dette som gir opphav til kreftene som virker mellom atomer. Kreftene man putter inn i biljardkule-modellen jeg beskrev over er man derfor nødt til å finne ved å tenke på elektronene og atomkjernene hver for seg. Elektroner og kjerner forholder seg ikke til hverandre som biljardkuler: de følger noen sære og lite intuitive regler som beskrives ved hjelp av det som kalles kvantemekanikk.

Fordelen her er at reglene man må følge er forholdsvis enkle. Ulempen er at det er så mange partikler og regler å holde styr på at det  er vanskelig å beregne noe som kan være matnyttig, nesten uansett hvor stor datamaskin man har.

Man kommer lengre ved å være effektiv

Det er her de tre prisvinnerne har kommet med viktige bidrag. De har utviklet dataverktøy der man kan studere kompliserte kjemiske reaksjoner ved å bruke detaljene bare der de virkelig trengs.

I den delen av molekylet der reaksjonen skjer, tar man med reglene som gjelder for elektronene for å finne ut nøyaktig hvordan de oppfører seg. Lengre borte gjør ikke atomene så mye annet enn å bevege seg litt i forhold til hverandre. Da er det nok å se på dem som kuler, og man trenger ikke beregne hvordan de forskjellige atomene oppfører seg mot hverandre mer enn en gang. Enda lengre bort kan man glemme at atomer er atomer, og bare ta med i beregningen at man befinner seg i ett bestemt materiale.

Nå for tiden brukes denne typen beregningsverktøy like mye som faktiske eksperimenter på kjemilabben. Ved å ta med detaljer bare der de virkelig trengs, kan man bruke den datakraften man har til rådighet til å studere store systemer og lære om hvordan reaksjoner foregår i naturen. Som man igjen kan bruke til å designe materialer der det skjer reaksjoner akkurat slik man vil ha dem. Fange energien fra sola på mer effektive måter, for eksempel.

Det gir ikke svaret på det store HVORFOR, som Higgs, men metoden kan brukes til å finne svar på mange av de ustyrtelig viktige hvordan.