I dag er jeg tilbake i København. Jeg har en uke på meg til å gjøre eksperimentene mine, så det gjelder å stå på. Mine kollegers reaksjon på ukes-stuntet har vekslet mellom «men da rekker du jo knapt å komme i gang!» (fra de som er vant til lab-jobbing) til «men herregud, hvordan skal mannen din klare seg en hel uke??» (fra de som er småbarnsfedre). Jeg tror mannen min klarer seg fint, selv om huset kanskje er litt rotete når jeg kommer hjem. Og eksperimentene kommer til å gå fint, så klart.

Etter å ha trøstet barn halve natta, stått opp i otta for å reise, og deretter ha gjort vanskelig og pirkete jobb i mange timer, var jeg til slutt helt gåen og datt inn der jeg kunne finne den aller mest tilgjengelige maten. Ingen stor kulinarisk opplevelse, men kvelden ble reddet av at jeg fant denne fine boka i sekken min:

DE HEMMELIGE PARTIKLENE av Bjørn Hallvard Samset. Nylig utgitt og lansert med brask og bram på Blindern forrige uke.

For det er jo ikke mulig å være sliten og lei mens man leser et helt kapittel om antimateriale. Skrevet med helt vanlige ord! Mens jeg spiste min herlige burger kunne lærte jeg at i CERN, der man vanligvis driver og aksellererer protoner, har de nå bygget en antiprotonbrems. Ææh! De bremsede antiprotonene får klasket på seg antielektroner, og vips så har man antihydrogen eller til og med antihelium. Anti-anti-kult!

Er man ekstra trøtt går det an å bare kose seg med overskriftene. Hør bare:

«Atomet, puddingen og solsystemet»

«Ta aldri en antiperson i hånden»

«Bang?» (det lurer jeg også på i blant)

«En himmel full av nøytrinoer»

«En sterkt besværlig kraft» (høres ut som noe rett ut av Tolkien)

«Sorte hull – på jorden?»

Gleder meg til å lese videre i denne blandingen av oppkvarker, nedkvarker, elektroner, fotoner, gluoner, passerende nøytrinoer og tilfeldige vakuumeksitasjoner.