Må man jobbe ti timer om dagen for å henge med i forskningsfronten?
I gårsdagens Klassekampen var det portrettintervju med en internasjonalt anerkjent norsk forsker. Avisen biter seg merke i at han har ansatt au pair:
Personen som portretteres er den klassisk forskeren, besatt av sitt fag, han har dedikert livet sitt til det, som han sier.
En sånn forsker er ikke jeg. Jeg er en del av en flerbarnsfamilie, uten au pair. Jeg har ikke vaskehjelp en gang. Jeg er helt enig i at det ofte er vanskelig å levere særlig mer enn sju timer arbeid om dagen. Jeg er ofte hjemme når barna er syke.
Det er jo en slags oppfatning i akademia om at man skal jobbe mye. Man skal leve og ånde for faget. Vitenskapelig ansatte på universitetet har såkalt «særskilt uavhengig» arbeidstid, eller hvordan det nå er det er formulert i kontrakten. Underforstått: man får ikke overtidsbetalt, men man jobber selvfølgelig mye mer enn normert arbeidstid, fordi man synes det er så gøy.
Jeg er dypt imponert over dem som klarer å leve på den måten. Selv er jeg rett og slett for lat! Jeg orker ikke tenke og tenke og tenke på fysikk ti timer om dagen. Så mange tanker klarer jeg ikke produsere ut i fra ingenting. Jeg vil leke med barna mine, lage mat, løpe en tur i skogen, spille musikk, være sammen med mannen min. Blogge, kanskje. Så jeg ser på de rundt meg som jobber tre ganger så mye som det jeg gjør og tenker at disse menneskene, de har jommen fortjent den faste stillingen, eller de prosjektmidlene, når den tid kommer.
Men så ser jeg jo, innimellom, at noen av de som jeg trodde var overmennesker ikke er det allikevel. Plutselig har det gått for langt. Noen blir sykmeldt i flere måneder. Det er jo ikke noe å trakte etter.
Det merkelige er at jeg ikke alltid føler det som om jeg henger så langt etter, heller. Jeg ble jo ferdig med doktorgraden på normert tid, to foreldrepermisjoner trukket fra. Jeg har jo fått de prosjektmidlene jeg har søkt om. Jeg får jo publisert i gode tidsskrifter. Ikke OL-gull, men godt nok, synes jeg.
Men man kan jo ikke leve sånn som jeg gjør og henge med i forskningsfronten. Jeg lurer på hvor denne forskningsfronten er og hvordan det er å være der. Jeg er der jo ikke. Slitsomt, skulle jeg tro, men sikkert utrolig berikende.
Jeg vet ikke, men jeg tror at forskningsfronten er et sted som er befolket av de som driver med forskning som konkurranseidrett på elitenivå. Man får poeng etter antall publikasjoner i Science og Nature, utnevnelser i vitenskapsakademier og foreninger, prosjektmidler og antall siteringer, og man kan sammenligne seg med hverandre.
En evigvarende konkurranse, som krever beinhardt arbeid og stor innsats. En flott hobby! «Jeg jobber som forsker, og jeg elsker å konkurrere, så det gjør jeg på fulltid», kunne man si. Men kan man være en god forsker og velge å drive med andre hobbyer istedenfor?
Ja! Håper jeg.
Den dagen kommer kanskje, tidligst om tre år, da jeg må finne meg en ny jobb fordi jeg ikke fulgte med i forskningsfronten. Men jeg fikk i det minste lekt med barna mine.
Anja Røyne 
18. august 2013, kl. 22:39
Hei Anja,
flott tekst/reaksjon. Jeg får frysninger av de utdragene fra Klassekampen du gir, men kjenner typen veldig godt igjen. Og følelsen av å ikke helt orke å ofte så mye som «alle de andre». Jeg er akkurat samme type forsker som deg, som vil leke med barna mine, lage mat, løpe en tur i skogen, spille musikk, være sammen med kona. Blogge, kanskje.
Men samtidig oppdager jeg at ved å være et litt annet sted enn UiO, med litt andre prioriteringer (i mitt tilfelle CICERO), så ER jeg faktisk ganske nært forskningsfronten. Ikke alene, slik idealforskeren kanskje skal være, men sammen med teamet. Så klart har enkeltpersoner der mer av æren for det enn andre, men styrken i en bredde av personer og personligheter blir verdsatt mer.
Litt for sent for en lang utlegning nå, men jeg vil kommentere på en ting: «Så jeg ser på de rundt meg som jobber tre ganger så mye som det jeg gjør og tenker at disse menneskene, de har jommen fortjent den faste stillingen» Har de virkelig det? Forskningsdelen av den faste stillingen, kanskje, men stillingen – uansett hvor den er i FoU-systemet – innebærer så mye mer:
http://www.forskning.no/blog/b.h.samset@fys.uio.no/266929
Det er flott med strebere. De er produktive som fy. De trengs også i et forskningsteam – men det bør jaggu ikke være for mange av dem. Da heller flere som gir omtrent den beskrivelsen av seg selv som du gjør her 🙂
mvh
Bjørn (også uten vaskehjelp)
18. august 2013, kl. 22:59
Oj, veldig bra blogginnlegg du lenket til der – du er helt fornøyd med å ikke være professor kanskje? Universitetet er ikke verdens mest støttende arbeidsgiver. Man bør nok være ganske hardhudet for å takle alt som blir kastet på en når man går fra den på mange måter ganske frie tilværelsen som midlertidig. Jeg kjenner til det du beskriver ja.
Nå må jeg også få si at jeg synes jeg får til ganske mye bra forskning sammen med den fine gruppa jeg er i. Og de er slett ikke strebere alle sammen 🙂
19. august 2013, kl. 00:51
Da lurer jeg på: dersom det er så ille å være en «streber» (du verden for en nedsettende betegnelse på andre) som jobber ti timer om dagen og har au pair for å kunne være med på «utnevnelser i vitenskapsakademier og foreninger, prosjektmidler», hvem er det da som skal drive de vitenskapsforeningene du er medlem av, og hvem er det som skal skaffe pengene fra forskningsråd og lignende slik at det finnes midlertidige stillinger som din?
Du sier at du er «dypt imponert» over de som kan leve slik, men etter å ha lest hele teksten tror jeg ikke et øyeblikk på at du mener det. «En flott hobby!», sier du, og reduserer det hele til en selvrealiserende egotripp på linje med 50-åringers desperate sykkelløp, i skarp kontrast til ditt eget velbalanserte famileliv.
Gitt de underliggende betingelsene for å drive forskning i Norge i dag så har vi ikke plass til folk som vil drive med det 7.5 timer per dag, alle ferier inkludert. Vi streberne gjør det vi gjør fordi det er ikke noe annet valg om hjulene skal gå rundt. Og jeg kan love deg–se Bjørns blogg–lite av de ti timene går med på å tenke på fysikk, det skal du i alle fall ikke bekymre deg for.
Bjørn: du kan ikke være så jævlig arrogant at du faktisk hevder at du ikke er en «streber» selv?
19. august 2013, kl. 09:24
Hei Are!
Jeg hadde aldri tenkt å kalle noen for strebere. Jeg mener faktisk helt oppriktig at jeg er imponert over de som klarer å jobbe så mye. Når man har forskning både som jobb og som hobby, er altoppslukende interessert i det man gjør, så får man selvfølgelig gjort veldig mye. Og selvfølgelig bør man komme lengst, oppnå mest, når man legger så mye i det. Jeg synes ikke det er ille i det hele tatt.
Jeg vil heller ikke legge meg opp i hvor mye tid folk tilbringer med barna sine. Jeg er ikke verdensmester på balanse og jeg er sikker på at barna mine ikke har det bedre enn andres barn. Jeg synes det er gøy å være sammen med barna mine, det er det eneste. Like selvrealiserende det som andre løsninger.
Det jeg ville kommentere på var mere det bildet som gis av at dette er eneste mulighet, at forskertilværelsen er ensbetydende med å følge et kall, nærmest. Dette gjelder ikke meg, og jeg kjenner andre, fast ansatte til og med, som ikke ville kjenne seg igjen i dette. Noen av dem synes jeg til og med gjør det ganske bra. De skaffer penger og hjulene går rundt.
Men med det samme vi er i gang med å tolke andres tekst i verste mening, så vil jeg ikke ha det på meg at jeg er en snylter. Jeg har skaffet mine egne prosjektmidler og tar min del av ansvaret i gruppa. Så det. At det ikke er plass til meg i akademia i lengden er nå så. Jeg går jo ikke rundt og regner med at jeg skal få en fast stilling. Det er helt greit. Verden har sikkert andre fine muligheter (med 7.5 timers arbeidsdag).
Hilsen Anja
19. august 2013, kl. 11:42
Jeg ser et problem med mitt innlegg og det er at jeg burde presisert at jeg ikke tror vi har plass til *fast ansatte* som jobber 7.5 timer om dagen. Det var altså ikke meningen å si at midlertidig ansatte som ikke vil eller har anledning til å jobbe ut over de kontraktsfestede timene ikke passer inn, eller, i dine ord, er snyltere.
Jeg er imidlertid overrasket over at du sier at du kjenner fast ansatte som ikke jobber veldig mye. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig med de krav som stilles (igjen se Bjørns blogg for en grusom liste). Hvis jeg hadde jobbet 7.5 timer per uke så ville jeg hatt null forskning (jeg har lite nok som det er), null formidling, og enda mindre sjanse til å få inn noen penger. Det er selvfølgelig mulig at årsaken er at jeg ikke er en av disse velorganiserte supermenneskene som kan håndtere alle ballene samtidig, men dette er noe jeg er veldig interessert i å finne ut av.
19. august 2013, kl. 20:21
Jeg har jo ikke full oversikt over hvor mye folk jobber, så jeg skal ikke påstå for sikkert at det finnes noen som klarer dette. Men jeg mener at jeg har kolleger som, ihvertfall i perioder, virker som om de har en ganske god balanse på dette med jobb/familie/fritid. Nevne navn kan jeg dog ikke gjøre her.
Å jobbe mye blir jo bare et problem idet man føler at man må mer enn man vil. Jeg skal sørge for å nyte disse frie årene som midlertidig ansatt.
21. august 2013, kl. 21:49
Hei!
Angående «særskilt uavhengig»:
Hvis du finner noe sånt i arbeidskontrakten din, så ber jeg deg laste dette opp som bilde eller sitat!
Det står ikke i min kontrakt, og jeg håper ikke det står i din heller. Ellers ville jeg be min nærmeste leder om en begrunnelse for dette, og den burde heller bli veldig god…
Johan
21. august 2013, kl. 22:48
Dette er helt standard for vitenskapelig personale ved UiO. Se avsnitt 7.3.1 her: http://www.admin.uio.no/opa/ps/perskons/veiledning/veiledning-07.html
24. august 2013, kl. 20:51
Jeg vet ikke hva som er det største problemet her: at forfatteren som jobber 8 timer dagen og driver en småbarnsfamilie ser på seg selv som lat – eller holdningene i kommentarfeltet om at det ikke er plass i forsknings-Norge til forskere som har 8 timer å dedikere til jobben sin hver dag.
God, kreativ og gjennomførbar forskning må ha rom for at utøveren har et liv ved siden av, med mulighet til å tenke på andre ting. De fleste jeg kjenner kommer med utsagn som «jeg får mine beste ideer i dusjen/på trening/på fjellet».
Hvor mange kloke hoder er vi villige til å gå glipp av i jakten på 24/7-professoren?
2. september 2013, kl. 21:18
Dette med latskap kommer nå veldig an på hvem man skal sammenligne seg med. I min ikke altfor akademiske bekjentskapskrets og livet utenfor universitetet er jo diskusjonen mer den om man klarer å jobbe sine hundre prosent og samtidig ta vare på barna mine. På den andre siden er man alt for lite dedikert om man bare gidder å jobbe hundre prosent. Det er vanskelig å gjøre alle til lags…
2. september 2013, kl. 23:20
Det handler ikke egentlig om holdninger. Jeg kunne gjerne ønsket meg at det var slik at jeg kunne gå på jobb i 8 timer, for så å dra hjem å gjøre noe helt annet, ha fri i helgene, men selv om alle delte denne holdningen så endrer det ikke de underliggende forventningene til en fast stilling ved universitetet. Se gjerne Bjørn Samsets utmerkede artikkel for en grov oversikt:
http://www.forskning.no/blog/b.h.samset@fys.uio.no/266929
Det finnes rett og slett så mye man må rekke over at en vanlig arbeidsdag ikke strekker til, med mindre man er et supermenneske, noe som undertegnede i alle fall ikke er. Forskning er nok det som blir mest skadelidende av dette, da det er lettest å nedprioritere. Og så er det en annen viktig ting her: universitetet som arbeidsplass har den egenskapen at dersom en vitenskaplig ansatt ikke er med og drar lasset med undervisning, pengejakt og administrasjon, ja så faller den byrden på de andre. Det er derfor jeg sier at det ikke er plass til noen som bare vil jobbe vanlig dag: det ville være ulogisk av de som skal foreta ansettelsen å gi jobben til noen som ikke er med på dette kjøret fordi det vil øke deres egen arbeidsbyrde.
Kan vi forandre dette? Jeg er skeptisk til om det er mulig. Et godt forslag jeg har hørt i det siste er å profesjonalisere noen av rollene. Det vil for eksempel si at man har stillinger ved universitetet (som på høyskoler) som kun er der for å drive undervisning. Det ville også hjelpe om raporteringsiveren ble skrudd litt tilbake, og at universitet og/eller forskningsråd knyttet i alle fall noen forskningsmidler direkte til stillinger slik at man minket tryket på å søke om penger (typisk treffprosent for grunnforskning som jeg bedriver er 10%, det vil si at jeg må skrive ti søknader på kanskje 15-20 sider hver, for å få et treff med penger til et par doktogradsstipendiater).
Tilbaketråkk: Bloggen er ett år! | Fysikk og Fascinasjon