Trist over alt som ser ut til å gå galt i verden? Naturtap, klimaendringer, krig, mørketid, det er vel unødvendig å liste opp flere grunner til å kjenne seg nedfor nå for tiden.

Jeg vil påstå at boka Braiding sweetgrass av den amerikanske forfatteren Robin Wall Kimmerer kan være et kraftfullt lyspunkt i alt dette mørket, og jo flere jeg snakker med som også har lest boka, desto mer får jeg inntrykk av at dette er en skatt som mange ønsker å dele.

Boka er fra 2013, og handler om forholdet mellom mennesker og natur. Kimmerer er botaniker og professor i skogbiologi. Hun tilhører også Potawatomi-folket og arbeider med hvordan hun kan kombinere urfolkskunnskapen om vekstene i naturen med den vitenskapen hun har blitt opplært i gjennom studiene.

For selv om vitenskapen gir oss kraftfulle verktøy til å forstå verden rundt oss, finnes det fortsatt mye som er ubesvart. Det gjelder ikke minst hvordan vi mennesker skal te oss for å bevare, og kanskje til og med støtte og gi tilbake til, den naturen vi alle er del av. Tidligere generasjoner har kanskje ikke forstått hvordan atomer kobles sammen til gener som bestemmer plantenes funksjon, men de har allikevel funnet fram til måter å gjøre ting på som fortsatt kan ha verdi. I boka viser Kimmerer fram flere eksempler på hvordan nitidig forskning ender opp med å bekrefte de gamle tradisjonene, selv om de i første runde har blitt avfeiet som uvitenskapelige.

Kimmerer beskriver en tradisjon der mennesker ikke bare er noen som tar og ødelegger, og naturen ikke bare er noe som må beskyttes mot oss. I stedet tegner hun et bilde av gjensidighet, der man både tar og gir tilbake, alltid med respekt.

Jeg kjenner meg igjen i boka, og ikke bare fordi det er lett å lengte «tilbake» til noe udefinert og naturnært når teknologisamfunnet kan virke rått og ubarmhjertig. Det er mer konkret. Det er ikke så mange generasjoner siden vi selv var mer prisgitt natur enn tek-giganter. Jeg kjenner igjen holdninger og fortellinger fra boka fra min egen historie, fra hvordan mine besteforeldre snakket og hva de fortalte om sine gamle.

Boka er optimistisk fordi den minner oss om at det ikke bare finnes en måte å gjøre ting på. Vi har både gammel og ny kunnskap. Det er fint å stille spørsmål. Naturen og menneskene er ikke to lag som står mot hverandre, vi er uløselig vevet sammen og vil alltid gjøre klokt i å ikke glemme det.