Anja Røyne

Fysiker


1 kommentar

Det blir fint på labben!

I september ryddet jeg, En hel lab skulle gjøres klar etter en 15-20 års bruk og settes klar til nye oppgaver. Vegg ble reparert, gammelt støv vasket ut og nå har vi begynt å fylle den opp med leketøy. Det er på tide med en oppdatering.

Hovedpersonen på labben blir en SFA2000, et Surface Forces Apparatus. Selve SFA2000 har enda ikke ankommet fra USA, men siden dette er et instrument det bare finnes noen få av rundt i verden er det ikke bare å bestille en dings og sette den på bordet. Under er noen av delene jeg har kjøpt og satt opp og begynt å teste:

– optisk dempet bord (det blanke) ble hentet fra kjelleren. Sterke karer hjalp til med flyttingen. En annen hjelpsom kar fra verkstedet hjalp meg med å trekke slange fra trykkluftuttaket på veggen for å koble til bordet. Dette må man ha for at ikke eksperimentet skal ødelegges av vibrasjoner.

– Den lille dingsen med rød nese bakerst til høyre på bordet er en lampe som skal gi hvitt og helt stabilt lys.

– Optisk ditt og datt på bordet ligger og venter på ditt og datt som ikke har kommet enda. Da skal jeg montere opp linsene mine og se om jeg klarer å fokusere lyset på riktig sted.

– Den mørkeblå «kassa» oppå et lite bord oppå bordet er et spektrometer, som man bruker til å splitte lyset i alle bølgelengdene sine. På baksiden sitter et veldig fancy kamera som er vannkjølt. Jeg koblet på vannledningene i dag (blå greier som går ned til vannsirkulatoren under det hvite bordet), men den ene koblingen lekker litt fortsatt, og det går jo ikke. Bordet til spektrometeret har verkstedet laget for meg.

– PCen er selvfølgelig kjøpt inn spesielt for formålet med et par spesielle kort i seg. På den ene skjermen kan man se signalet fra spektrometeret. I tillegg kommer jeg til å skrive en del programvare for å kjøre eksperimentet og analysere data.

– labfrakk nonsjalant slengt over stolryggen, såklart.

IMG_3778

Rett ovenfor bordet til SFA-en har vi satt en AFM, som er et Atomic Force Microscope. Den skal vi bruke til å avbilde overflater på nanoskala. Denne har ikke jeg kjøpt, men det var ingen som brukte den, så jeg hentet den opp fra kjelleren. Blytungt betongfundament + steinplate (for å unngå vibrasjoner) fant jeg på en annen lab.

Selve AFM-en er liten og nett (den røde og svarte lille sylinderen), men den har en kontrollboks (hvit greie under benken) som er ganske stor.

IMG_3779

Mikroskop er også fint å ha. Dette fant jeg i 4. etasje, det ble kjøpt til et annet prosjekt for mange år siden og var nå stort sett ubrukt. Her er eksperiment in action (det står IKKE RØR på den grønne lappen, veldig viktig). Kameraet på mikroskopet er programmert til å ta bilder med jevne mellomrom, som man så kan sette sammen til en film.

IMG_3780

Her har vi kjemibenken, med pH-og ioneprobe som er koblet til datamaskin, presis labvekt, et nytt rørestativ og ymse annet stæsj.

Stolen er visst litt skral.

IMG_3781

I dette hjørnet har vi fått inn en LAF, altså en Laminar Airflow Bench. Da den ble levert var jeg ganske engstelig for om den skulle komme seg inn gjennom døren. Det gikk såvidt, men ikke uten at jeg måtte mobilisere folk for å flytte noen enorme skap fra gangen på veldig kort varsel. Nå står den der og går nok ingen steder med det første.

LAF-benken trekker inn luft gjennom et partikkelfilter i toppen og slipper den ned i luftstrøm uten turbulens, slik at ingen støvkorn fra utsiden kan bli trukket inn i arbeidsbenken. Denne skal vi bruke til å jobbe med veldig rene ting, både for å gjøre klar overflater til SFA-eksperimenter, og til å lage mikrofluidikk-celler som brukes på labbene i kjelleren. Den er ikke helt klar ennå, for verkstedet skal montere en spin-coater og en varmeplate med avtrekk i den ene enden.

IMG_3782

Det som er ekstra hyggelig er at det ikke bare er meg på labben lengre. Nå er vi fire stykker som er inn og ut og driver med ymse ting her. Ikke bare er det trivelig med folk, men det gjør jo også at ting blir gjort både fortere og bedre enn om jeg skulle ha drevet med alt helt selv. I morgen kommer en rørlegger som skal legge opp rør til nitrogen. Det er ofte kjekt å kunne blåse litt med nitrogen så det skal vi kunne gjøre fire forskjellige steder i rommet.

Se så fint det blir!

IMG_3783


2 kommentarer

Det er lurt å kunne programmere

Min spesialitet som forsker er at jeg gjør eksperimenter. Det betyr ikke at det er det eneste jeg gjør, for jeg har også publisert resultater av simuleringer, teoretisk arbeid og til og med feltarbeid. Men det betyr at jeg har bedre trening i det å gjøre eksperimenter enn mange andre, og at det er mange andre som er bedre til å løse ligninger og å skrive dataprogrammer enn det jeg er. Siden man gjerne oppnår mest når alle får gjøre det de er best til, holder jeg meg gjerne til eksperimentene.

Men eksperimentelt arbeid består slett ikke bare i å stå på labben og skru sammen ting og måle det ene og det andre. Man må også kunne bruke måleresultatene til noe. Når man har samlet en lang liste med data, kan man for eksempel lime dataene inn i et regneark, legge inn formler og plotte og lese av verdier til man får det man er ute etter.

Data.

Data.

Det fungerer helt fint, men jeg blir fryktelig lei av å klikke på filer og markere og kopiere og lime etterhvert. Alt for mye klikking.

Her kommer programmeringen inn. Om man bare kan de rette triksene, kan man skrive et program som gjør at datamaskinen selv kan åpne filer, kopiere inn tall, gjøre utregninger og lagre det som skal lagres. Ett trykk og vips (eller, mens du drikker en kopp kaffe) kommer resultatene ut helt av seg selv.

3890. Matlab fant svaret.

3890. Matlab fant svaret.

Ikke nok med det: Datamaskinen blir ikke sliten av av utregninger som er lange og kompliserte og som kanskje må gjøres en million ganger for å komme fram til svaret. Der man før i tiden måtte bruke forenklinger, for å i det hele tatt å ha muligheten til å komme fram til et svar, kan man nå helt uten anstrengelse få datamaskinen til å regne ut den eksakte løsningen.

Om man kan programmere så kan man altså ikke bare spare seg for enormt mye kjedelig arbeid i dataanalysen, man kan også få enda mer eksakte svar enn om man skulle gjøre analysen på gamlemåten.

Det kan kanskje virke rart, men de fleste som blir trent opp i eksperimentell fysikk, kjemi eller noen av de andre naturvitenskapene rundt omkring i verden ikke spesielt mye programmering. Her har studentene i Oslo en kjempefordel, siden de lærer å bruke programmering som verktøy helt fra første semester. Dessverre gjør visst dette at alle studentene vil drive med fysikk foran en datamaskin, istedenfor å leke med virkelige ting på laboratoriet. Det tror jeg vi bør gjøre noe med, men jeg vet ikke helt hva.

Instituttet har laget en fin liten video om databeregningene i utdanningen. Kommende fysikkstudenter: se og bli inspirert!


Legg igjen en kommentar

Hadde tenkt å blogge

Men så ble jeg sittende hjemme med sykt barn i dag, gitt, og det blir jeg i morgen også. Sånn er nå det. Så istedenfor å skrive om hvordan forskere faktisk har tatt seg bryet med å finne ut hvorfor det er sånn at natrium lager masse bråk og flammer når det havner i vann (det har jo alle sett på skolen, men HVORFOR det ikke er sånn at reaksjonen går langsomt og forsiktig har vi altså ikke visst før nå, og det er på grunn av noen riktig så snedige overflateprosesser), får jeg nøye meg med å gi dere linken. Her.

Jeg skal heller ikke gjøre dere bekymret med å fortelle hvordan forskere har vist at fire av ni av jordens tålegrenser er overskredet, selv om jeg synes dette er noe de fleste burde lese. Les her.

Istedenfor skal jeg fortsette med det jeg har prøvd å få til innimellom slagene hele dagen, nemlig å gjøre ferdig en fagfellevurdering av en artikkel om hvorfor forvitring går raskere i noen steiner enn andre.

Forvitring er jo gøy, så her kommer et bilde av forvitret stein.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA


Legg igjen en kommentar

I majoritet!

Fredag ettermiddag var vi åtte personer stuet sammen på en av labbene for en teknisk gjennomgang av vårt utstyr for kutting og polering. Plutselig innså jeg at alle sammen var kvinner.

Det viser seg at labgruppen vår nå består av totalt åtte kvinner og fem menn (som tydeligvis var mindre opptatt av kutting og polering på fredag). Etter snart ti år på Fysisk Institutt, og fem år med fysikkstudier før det, tror jeg at dette er første gang jeg opplever å være i majoritet. Og det er ganske trivelig.

Det er hyggelig med gutta også, selvfølgelig, og det å være en av få damer har blitt normalen for meg. Noen ganger blir det litt ekstra tydelig at det er få kvinner, som da veilederen min fikk den strålende ideen å prøve å få en ren kvinnelig komité for å bedømme doktorgraden min. Det ble umulig å få tak i tre kvinner, og vi endte opp med bare menn.

Jeg har tenkt at en av de tingene som kan gjøre at kvinner ikke blir værende like lenge i akademia (og spesielt realfagene) som menn simpelten er det at det er så mange menn der. Men nå ser det altså anderledes ut oppe hos oss, og det er selvfølgelig bare begynnelsen.

Finfine Fysisk Institutt. Jeg stjal bildet fra instituttets facebook-side.

Finfine Fysisk Institutt. Jeg stjal bildet fra instituttets facebook-side.

Hurra!


Legg igjen en kommentar

Jeg er ikke geolog: Mine tanker om naturvitenskapene.

Jeg digger geologi, men jeg er ikke geolog. I dag har jeg vært på geologikonferanse. Jeg var invitert som keynote speaker, noe som selvfølgelig er en stor ære, og ikke så rent lite skummelt som fysikere blant alle disse geologene. Mens jeg snakket om glade og mindre glade atomer på overflater, demonstrerte geologene gang på gang at de har et ordforråd som er mange ganger større enn mitt.

Dette passer godt inn i mitt bilde av de forskjellige grenene av naturvitenskap, som er omtrent slik:

1. Matematikk (egentlig ikke en naturvitenskap): puslespill og filosofering. Vakkert og abstrakt. Krever fryktløshet og en evne til å sjonglere tanker og ikke miste tråden.

2. Fysikk: Forstå de grunnleggende prinsippene for hvordan verden fungerer. Jo enklere, desto bedre. Detaljene kan vi overlate til andre. Krever innlevelsesevne, fantasi og evnen til å ressonere. Man slipper ofte å bry seg tall og om navn på ting.

3. Kjemi: Om hvordan atomer og molekyler oppfører seg mot hverandre. Bruker reglene fra fysikken, men for å kunne forklare virkelige systemer uten å måtte ta alt fra starten hele tiden så lærer kjemikere seg en imponerende mengde nyttige fakta. Kjemi krever nøyaktighet og god hukommelse.

4. Biologi: Fysikk og kjemi anvendt på levende ting. Enormt komplekst. Mye foregår på tidsskalaer som er såpass korte at man kan gjøre eksperimenter eller observere hva som skjer i naturen og lære fra det. For å forsøke å lage system i kaoset går mye av biologien ut på å kategorisere og klassifisere. Derfor er det mange navn å holde styr på. Krever tålmodighet og nøyaktighet og nok dedikasjon til å orke å dra på labben midt på natten for å holde cellene i live.

5. Geologi: Fysikk og kjemi anvendt på alt det ikke-levende som jorda består av. Stort sett kan man bare observere resultatet av ukjente prosesser som har foregått gjennom millioner av år. Geologi er et slags veldig komplisert detektivarbeid for å finne ut av jordas historie, og om man tror man forstår den, hvordan ting kommer til å utvikle seg fremover. Mye kategorier og navn, av samme grunn som i biologien. Krever evne til å se mønstre i kaos og til å huske og uttale vanskelige navn, men man slipper å holde eksperimentene i live.

Siden jeg liker naturen, men er enormt dårlig til å huske navn på ting (og folk, beklager), passer fysikken meg godt. Fysikere kan sysle meg alt, men overlate pirkearbeidet til andre.

Dagens høydepunkt, bortsett fra at jeg fikk unnagjort foredraget mitt:
Henrik Svensen fikk en meget velfortjent pris for formidling. Hipp hurra!
– Spennende foredrag om fjellskred i norske fjorder og om overvåkningen av Åknes og Mannen.

Dagens nedtur: Fly. Forsinkelse. Neste gang tar jeg tog til Stavanger.


Legg igjen en kommentar

P4 i morgen!

Godt nyttår kjære blogglesere!

Nå er det slutt på ferie og tilbake til striskjorta og havrelefsa igjen. For min del har de første to dagene tilbake på jobb bestått i møter for å legge planer for nye og pågående prosjekter, og til å forberede to presentasjoner: en til oppstartsmøtet i sement-nettverksprosjektet vårt på torsdag, og den andre til geologikonferanse i Stavanger på mandag. (Av en eller annen grunn blir jeg bare mer og mer nervøs og usikker før sånne konferanser. Er det fordi jeg ikke synes jeg kan komme unna med å «bare» være ung og uerfaren lenger? Akk.)

Det som det er morsomst å fortelle skrive om på bloggen er imidlertid mitt besøk i P4-studio i dag. Det var første gang jeg har vært i et radiostudio og snakket i sånn fin mikrofon med skjerm foran (jeg slapp øretelefonene, selv om det hadde sett enda kulere ut). Tema var «hvorfor får man elektrisk hår», og jeg synes begynner å bli dreven i hårfysikk nå etter diverse andre spørsmål fra media.

Dette skal bli sendt på radiofrokosten i morgen (litt over 7, så dere kan sitte klare) og vi gjorde opptak. Vi sa «god morgen» flere ganger. Etter å ha snakket om hår en stund kom vi inn på annen morsom fysikk som herdet glass, vannoverflater, vann i verdensrommet og til og med subkritisk sprekkvekst, som jeg aldri hadde trodd jeg skulle få lov til å fortelle om på radio. Det ble gjort opptak men jeg aner ikke om eller når det eventuelt vil bli sendt.

Det er alltid gøy å snakke på radio, mye fordi programlederne er så hyggelige og virker så interesserte i det jeg har å si (det er nok en viktig del av programlederjobben). Allikevel er det ikke til å unngå at man sitter igjen med en følelse av hva var det egentlig jeg sa nå? For eksempel kunne jeg plutselig ikke huske om hår blir positivt eller negativt ladet når man tar av seg lua. Jeg er sikker på at noen av de som hører på i morgen kommer til å himle med øynene og tenke herregud vet hun ikke det en gang, fysikere nå til dags og kanskje til og med skrive mail om det til P4. Heldigvis er dette harmløse greier, og ti minutter etter er alt glemt. Og kollegene hører det sikkert ikke, for de er vel ikke våkne så tidlig.

Statisk hår. Bilde: Torben Worm/"Electric hair"/Flickr/Cc license

Statisk hår. Bilde: Torben Worm/«Electric hair»/Flickr/Cc license


Legg igjen en kommentar

Observasjoner i kulda

Jeg var litt bekymret før jul, men heldigvis kom vinteren i siste liten. Nå har vi en gnistrende hvit jul. I juleferien er det tid til å roe seg ned, være ute og ake akkurat så lenge som man vil, lese julehefter og til å legge merke til og undre seg over små og store ting som skjer. Jeg har for eksempel sett dette i løpet av de siste dagene:

1. Perlemorskyer

Da sola var på vei ned på bittelille julaften så det plutselig ut som om noen hadde sølt olje på himmelen. Skyene lyste i et vakkert pastell-aktig mønster. Dette er perlemorskyer, som er skyer laget av iskrystaller istedenfor vanndråper. I følge Store Norske Leksikon kan de dannes om vinteren, 20-30 km oppe i stratosfæren, og dette skjer såpass sjeldent at det kan gå flere år mellom hver observasjon. Jeg husker at foreldrene mine viste meg perlemorskyer en gang da jeg var liten. De var bittesmå i forhold til dette. Jeg tok mange bilder av dem, og bildene jeg fikk med hjem fra fotobutikken noen uker senere viste en mørk himmel med en lysende flekk på. Kanskje barna mine kommer til å huske denne himmelen om 20 år.

Perlemorskyer over Oslo den 22. desember 2014.

Perlemorskyer over Oslo den 22. desember 2014.

2. Det ble for kaldt for julebrusen

Julaften var det trangt i kjøleskapet, så vi satte drikken ut på trappa. En stakkars julebrus ble stående igjen over natta. Da morgenen kom var ikke flasken mye tess lengre.

bilde 2

Når temperaturen blir lav nok vil etterhvert det som er flytende få lyst til å bli til fast stoff. Rent vann fryser ved null grader, om det får muligheten. Brus inneholder mye sukker og vil derfor fryse ved litt lavere temperatur, akkurat som saltvann gjør det. Når brusen fryser vil det dannes krystaller av ren vann-is. Sukkeret og hva det nå er av annet som finnes i brusen vil bli værende i det flytende vannet, som derfor blir mer og mer konsentrert etterhvert som det dannes mer is. For å fryse alt må temperaturen bli veldig lav.

Is tar mer plass enn vann, så inne i en tett glassflaske blir det fort egentlig ikke plass til å lage mer is. Om det er kaldt nok så synes imidlertid vannet at det er kjipere å bli værende i flytende form enn å skvise seg inn mellom isen og flaska og dytte flaskeveggene utover.

I natt var det tydeligvis kaldt nok (et sted under minus ti) både til å fryse sukker- og CO2-holdig vann og til å sprenge istykker en glassflaske. Om jeg skal dømme fra sprekkmønstret på flaska, så ser det ut som om trykket er blitt konsentrert under toppen av etiketten foran, helt til flasken brast og det forgrenet seg en rekke sprekker ut fra dette punktet. To av grenene omsluttet flasken helt slik at tuten og «skulderen» til flaska brakk av i to separate deler.

Det var en, så ble det tre.

Det var en, så ble det tre.

bilde 3

3. Tryllestøv i lufta

Da vi var ute og akte i dag var det fortsatt kaldt. Rundt minus ti. Akebakken vår ledet ned til en skålformet idrettsplass som er bygd oppå et igjenfylt tjern. Her er det fuktig og ofte tåkete.

I dag var det strålende sol og ikke tåke. Men det var noe i lufta allikevel. I bunnen av bakken glitret det i iskrystaller som svevde rundt oss i lufta. Det var veldig pent.

Merkelig nok så kan jeg ikke huske å ha sett dette fenomenet før. Kanskje jeg bare ikke har lagt merke til det? Ti minus er tross alt ikke så fryktelig kaldt. Var det en spesiell kombinasjon av fuktighet nede i gropa, akkurat riktig temperatur og lav sol som gjordet det mulig?

Google fortalte meg etter litt leting at dette fenomenet kalles Diamond Dust på engelsk. Det er en form for iståke, men den er ikke tjukk og ugjennomsiktig som tåke pleier å være. Jeg har ikke klart å finne et ordentlig ord for det på norsk. Noen som vet? Jeg greide heller ikke ta noe bilde, så jeg setter inn et spektakulert et som jeg fant på internettet.

"Sun spot" in ice crystals in the Grand Canyon of the Yellowstone/Jim Peaco/Flickr/CC license

«Sun spot» in ice crystals in the Grand Canyon of the Yellowstone/Jim Peaco/Flickr/CC license


Legg igjen en kommentar

Det er umulig å stresse mens man løser ligninger.

IMG_3721.JPG

Eller kan det ha vært omvendt? Er det umulig å løse ligninger når man stresser?

Nja. Jeg vil påstå at et realt diffusjonsproblem er vel så bra som både sudoku og internettsjakk for å finne roen i førjulsstria. Vel å merke om man vet å stoppe i tide, før man blir frustrert og får lyst til å rive i stykker papirene.

Jeg finner løsningen i morgen, det er jeg sikker på.


Legg igjen en kommentar

Nå blir det is!

IMG_3708.JPGOg ikke bare på vannet (selv om det er fantastisk nok igjen, jeg har nye skøyter jeg ikke har fått prøvd ennå) men også i labben! Vi går fikk vi nemlig den gledelige nyheten om at et av de fem nye «endringsmiljøene» som fakultetet skal gi penger til de neste årene er EarthFlows. Dette er et samarbeid mellom flere av mine gode kolleger fra Physics of Geological Processes, samt noen nye fra matematisk institutt og andre deler av geofag, og det beskrives slik på fakultetets hjemmeside:

Prosjektet handler om å lære mer om grenseoverflaten mellom væske og fast stoff som for eksempel jord – i ulike geologiske prosesser på jorda. Det er snakk om vann i alle former, gasser rundt jorda, magma, isbreer, stein med mere. I arbeidet tas blant annet i bruk satellittdata, bølgedata, samt studier at erosjonslinjer.

Min del av det hele er i et prosjekt der vi skal ansette en stipendiat til å studere frostsprengning – altså hvordan det kan ha seg at is åpner sprekker i stein. Dette er selvfølgelig viktig her i Norge, men forbløffende dårlig forstått. Jeg synes is er kjempekult og har lenge hatt lyst på en unnskyldning til til å jobbe med det. Og nå har jeg det! Hipp hurra! Følg med alle vordende issprengningsdoktorer, en gang på nyåret blir det mulig å søke jobb på dette fine prosjektet.

IMG_3710.JPG


Legg igjen en kommentar

Førjulstid og tidsklemme. Og eggeskall

Førjulsstemning på Bllindern

Førjulsstemning på Blindern

Selv om jeg er glad i å kunne jobbe korte dager og være fleksibel og ha hjemmekontor og gå lunsjturer i skogen, så er det ikke alltid at jeg klarer å finne den fine balansen mellom antall oppgaver og mengde med tilgjengelig tid til å gjøre dem på. I høst har jeg ofte havnet litt bakpå, og når barna blir syke, og jeg blir syk, og prosjekter forsinkes og utstyr fusker og det plutselig snart er jul, så blir det ikke mye tid til bloggskriving, for å si det sånn.

Helt knallhard på prioriteringene klarer jeg allikevel ikke å være. I dag har jeg tatt meg tid til både å være med på Abels tårn og til å høre på en av mine favorittjournalister, nemlig Eivind Nicolai Lauritsen i Aftenposten Viten, som besøkte oss på Kondenserte Fasers Fysikk for å snakke om forskning i media. For meg er disse formidlingsaktivitetene i media egentlig bare kos, og noe jeg stort sett bruker «fritiden» min på (det vil si at jeg gjør forberedelser og skriving hjemme på kvelden og i helgene, men alternativet hadde kanskje vært å gjøre jobb-jobb i denne tiden; hva som skal regnes som arbeidstid og fritid er ikke alltid så lett å definere). Allikevel tenker jeg at det kan være noe av det viktigste jeg gjør, og at det, som Eivind på sitt iherdigste formante oss om i dag, er en del av vår samfunnsplikt, rett og slett.

I Abels tårn i dag snakket jeg om hønseegg, som kanskje høres litt rart ut for en fysiker, men det er faktisk nært knyttet til det jeg jobber med til daglig. Eggeskallet er laget av kalsiumkarbonat, som er det samme som du finner i mange typer skjell, koraller, kritt, kalkstein og marmor, og som det pumpes opp olje fra på Ekkofisk-feltet i nordsjøen. Dessuten: om vi kan forstå fullt ut de imponerende prosessene som høna benytter seg av for å bygge et eggeskall i løpet av 15 timer, og hvordan andre organismer lager sine skall og skjeletter, kan det gjøre oss i stand til å lage bedre og sterkere materialer. I ett av mine forskningsprosjekter prøver vi å få mikroorganismer til å hjelpe oss til å lage sement av kalsiumkarbonat, noe som vi håper kan bli bedre for miljøet enn dagens sementproduksjon.

Det er jo koselig i desember, da.

Det er jo koselig i desember, da.

Nå er klokka snart ni om kvelden og jeg har brukt tiden min på å blogge istedenfor å skrive på artikkelen som skal være ferdig så snart som bare mulig. Prioriteringer, prioriteringer.

God helg!