Anja Røyne

Fysiker


1 kommentar

Ting på plass!

Det viser seg at desto viktigere ting er, desto vanskeligere blir det å blogge om det. Dette har ført til uvant lite blogging i det siste. Nå er det på tide å gjøre noe med det, så her kommer en oppdatering fra labben.

I slutten av mars ble apparatet mitt levert. Labben var klar... klar nok. Ting fungerte. Det ble noen hektiske dager med foredrag, møter, middager og fikling med ting som skulle justeres og limes og tilpasses i siste liten.

Siden det var så viktig å få alt på plass før leveransen, ble det til at jeg ryddet alt annet til side en stund. Etterpå dukket alle de andre tingene opp. Derfor ble det en hektisk måned som endte i en hesblesende uke, fulgt av noen flere hektiske uker der jeg måtte gjøre alt det andre som jeg egentlig skulle ha gjort.

Det ser lovende ut!

Professor Jacob Israelachvili, SFA-ens «far», tester utstyret. Det ser lovende ut!

Apparatet «mitt» er altså et Surface Forces Apparatus, som brukes til å måle krefter mellom overflater når de er mindre enn noen hundretalls nanometer fra hverandre. Det er disse kreftene som sørger for at ting henger sammen – eller ikke henger sammen. Jeg har tenkt å bruke det til å finne ut av hva som bestemmer hvorvidt mineraler klistrer seg til hverandre, sånn at vi får solide materialer, eller dytter hverandre vekk og får ting til å sprekke opp.

I apparatet monterer vi opp to flater av ønsket materiale, 2-3 mikrometer tykt, med sølv på baksiden. Disse er limt på hver sin buede glassbit. Når overflatene er nær hverandre og vi sender hvitt lys gjennom den, oppstår det et morsomt fenomen. Det av lyset som kommer seg gjennom den første sølvflaten uten å bli reflektert tilbake til lampen, vil bli reflektert frem og tilbake mellom de to speilene. Dersom bølgelengden til dette lyset er slik at et helt antall av halve bølger får plass mellom speilene, vil lyset forsterkes ved hver refleksjon. Til slutt er det bare disse bestemte bølgelengdene som slipper gjennom, og alt annet blir sendt tilbake. Lyset som har sluppet gjennom begge overflatene sender vi inn i et spektrometer, der lys med forskjellig bølgelengde blir sendt i forskjellige retninger. Så sendes lyset til et kamera, og om vi har gjort ting riktig får vi et bilde som ser slik ut:

IMG_3901

Hipp hurra! Så er det bare å sende bildet til Matlab og beregne avstander og slikt. Jeg greier ikke forklare dette mer skikkelig i løpet av et trøtt blogginnlegg, men om dere følger bloggen videre vil det nok dukke opp flere liknende bilder i fremtiden. Når man bare har sett og hørt noe mange nok ganger, kan man begynne å synes at man forstår det. Så hold ut.

Alt har selvfølgelig ikke gått helt på skinner etter leveransen, men det kommer seg.

For eksempel: Jeg hadde tre motorer og tre kontrollkort. Hvor skal jeg sette ledningene? Jeg gav elektronikklabben kortene og det jeg kunne finne av manualer og bad dem om å putte det i en boks som jeg kunne sette ledning i og slå på, og så skulle det fungere.

Det var ikke riktig så lett. I det hele tatt. Men nå funker det, og det er bare å sette seg ned å skrive programmet for å styre motoren. Det er nok heller ikke så lett, men det kommer til å gå det også .

Den FUNKER!!

Den FUNKER!!

Det som er litt skummelt med sånne store tekniske prosjekter er at jeg synes jeg kan bli så overveldet av de praktiske tingene som skal gjøres at jeg mister målet litt av syne. Nå er vi snart der at vi kan begynne å gjøre eksperimenter. Får vi gjort noe vettugt? Legg merke til at jeg sier vi, for nå er det ikke bare jeg som skal jobbe med dette prosjektet, det er også to doktorgradsstudenter. Det er ille nok om jeg roter meg bort og ikke får til noe, men det er helt uaktuelt at jeg skal rote bort årevis av andre personers liv til å gjøre ting som ikke funker. Så det er bare nødt til å bli bra.


2 kommentarer

Jeg slår et slag for norsken

I disse dager debatteres karakterkrav for lærere. Regjeringen vil at alle som skal bli lærere skal ha en firer eller bedre i matte fra videregående, mens kravene for andre fag er lavere.

Jeg er selvfølgelig helt enig i at det er viktig at alle lærer grunnleggende matte i løpet av skolegangen, fordi det er et handicap å skulle manøvrere seg gjennom samfunnet uten denne forståelsen. Men når det fokuseres mye på matteKRISEN blir jeg litt engstelig for at vi glemmer andre MINST LIKE viktige ferdigheter.

Hvorfor skal vi fokusere på matte? Det er fordi

  • vi trenger mange ingeniører og andre realister i næringslivet fremover
  • vi trenger dyktige forskere innen realfagene
  • byråkrater og politikere trenger matte og realfag til å forstå hvordan det de gjør virker inn på økonomien og miljøet
  • vi trenger folk som kan bli gode mattelærere i fremtiden
  • de fleste har noen beregninger de må gjøre i jobben sin, for eksempel må sykepleiere må kunne beregne medisindoser

Men det spiller ingen rolle hvor mye matte disse personene kan, dersom de ikke har et SPRÅK.

Vi må kunne kommunisere

Hva hjelper det med ingeniører, om de ikke kan lese forskrifter eller beskrive beregningene sine med ord?

Hva hjelper det med forskere om de ikke kan formidle resultatene sine, hverken til sine fagfeller eller til omverdenen?

Hva hjelper det med en realfagskyndig politiker som ikke kan argumentere for sine fornuftige synspunkter?

Hva hjelper det at læreren er god i matte, om hun ikke kan forklare konseptene med ord som elevene forstår?

Hva hjelper det om sykepleieren gir riktig medisin, om hun ikke kan beskrive for pasienten hva hun må passe på?

Det er norsklæreren som skal lære elevene å få frem sitt budskap så andre forstår det. Vi trenger gode norsklærere.

Hva er det man trenger for å bli forsker?

Jeg har alltid vært en lesehest. Jeg elsket å skrive stil i norsken, og jeg likte å lære engelsk og fransk. Matte har alltid vært greit, men litt kjedelig. På videregående gikk jeg musikklinja med et minimum av matematikk og realfag. Da jeg bestemte meg for å studere fysikk, brukte jeg litt tid på å ta den matten og fysikken jeg trengte som privatist på siden.

Det jeg har lært meg gjennom å skriv stil og lese bøker bruker jeg hver gang jeg skal skrive en fagartikkel eller skrive noe populærvitenskapelig.

Gjennom musikken har jeg lært meg å stå på en scene. Denne lærdommen bruker jeg på konferanser, når jeg holder foredrag for studenter, eller når jeg snakker om forskning på direktesendt radio.

Det er viktig at lærerne hjelper de som sliter

Jeg mener at alle som vil bli forskere i realfag, kan bli det, om de bare jobber så hardt som de trenger. Allikevel så tror jeg at det er forskjellige ting som folk føler at de er gode i og trives med å jobbe med.

De som tar matten lett vil kanskje aldri få «nok» utfordringer på skolen, fordi det er viktig at læreren bruker tiden sin på å hjelpe de som virkelig synes at matte er vanskelig. Det er viktig at disse elevene kommer seg opp på et anstendig nivå.

Elevene som gjør matteleksen på to minutter kan kanskje ha godt av å utfordres på andre, kreative, områder. Det er ikke sikkert du blir nobelprisvinner eller løser energikrisen av å ha gjort ferdig videregåendepensum i matte i 10. klasse.

Jeg ønsker at alle elever som går ut av skolen føler seg trygge når de ser tall, kan regne ut hvor mange piller de skal gi det syke barnet sitt, og kan forstå at det kanskje er en dårlig ide å ta opp forbrukslån. 

Jeg at de matteflinke elevene går ut som trygge, allsidige personer, som har fått utvikle sine kreative sider.

Og så håper jeg inderlig at alle elevene som går ut av skolen har lært seg å skrive med klare og tydelige ord, så de kan argumentere for seg, forklare oss andre hva det er de er eksperter på (som saksbehandlere i NAV,  lærere, sykepleiere, rørleggere, togkonduktører eller professorer i biologi) for det er sånn vi får hele samfunnet til å gå fremover. 


Legg igjen en kommentar

Er det nødvendigvis så lurt å slå sammen høgskoler og universiteter?

Det er sammenslåing som gjelder i forskningspolitikken nå til dags. NTNU skal slå seg sammen med flere høyskoler og bli NORGES STØRSTE UNIVERSITET. Wow.

Selv ser jeg liten grunn til at stor skal føre til bra, om det er god forskning man vil ha. Samarbeid kan jo like godt foregå mellom institusjoner, eller land for den saks skyld, som innad.

For seks år siden publiserte min geolog-veileder og to av mine fysiker-kolleger en artikkel i det prestisjefylte Proceedings of the National Academy of Science med tittelen Scaling properties of European research units. Bakgrunnen for studiet var spørsmålet «er det bedre å være større», med utgangspunkt i ideen om at større enheter gir en mer effektiv administrasjon, slik at mer ressurser kan brukes på forskning og undervisning.

Kollegene mine bestemte seg for å plotte antall administrativt ansatte mot antall vitenskapelig ansatte for en rekke europeiske universiteter og forskningsinstitusjoner, og fikk dette bemerkelsesverdig pene plottet:

Logaritmisk plott av administrativt ansatte vs akademisk ansatte. Tatt fra

Logaritmisk plott av administrativt ansatte vs vitenskapelig ansatte. Tatt fra Jamtveit, Jettestuen and Mathiesen (2009), PNAS 106, 13160-13163

Når tallene plottes logaritmisk (der 1 blir 0, 10 blir 1, 100 blir 2 og så videre) faller de pent på en rett linje med stigningstall 1,30. Dersom en dobling i antall vitenskapelig ansatte hadde ført til en dobling av administrativt ansatte, altså at det altså var et fast antall administratorer per forsker/foreleser, så hadde stigningstallet vært 1. Om det å øke størrelsen på høgskolen/universitetet/instituttet hadde gjort at en klarte seg med færre administratorer per forsker, hadde stigningstallet vært mindre enn 1. Det dette plottet viser er at desto større en vitenskapelig institusjon er, desto mer administrasjon trenger den.

Og hvorfor gjør den det?

Kort fortalt kan det se ut som om hver gang du slår sammen enheter, legger du inn et ekstra lag med administrasjon som «lim» mellom disse enhetene. Administratorer som skal hjelpe administrasjonen i nivåene under med å samarbeide og ensrette seg.

Forfatterne skriver:

The observed scaling law implies that cost-benefit arguments for merging research institutions into larger and larger units may have limited validity unless the productivity per academic staff and/or the quality of the products are considerably higher in larger institutions. Despite the hierarchical structure of most large-scale research units in Europe, the network structures represented by the academic component of such units are strongly antihierarchical and suboptimal for efficient communication within individual units.

Det virker altså ikke som om man skal kunne forvente noen effektivisering ved å lage større enheter, dersom det ikke også er slik at forskere som jobber ved større institusjoner samtidig produserer mye bedre forskning. Akkurat det spørsmålet er det vanskeligere å få et skikkelig svar på.

Jeg tenker det sånn: Når institusjoner skal slås sammen bruker man først ENORMT mye ressurser på å planlegge og gjennomføre en ekstremt komplisert prosess. Etterpå sitter man igjen som del av et stort apparat, der det er vanskeligere å finne fram og ting generelt er mindre effektivt. Minus og minus = minus rett og slett.

Men, som rektor ved Høgskolen i Nesna så diplomatisk la det fram på Dagsnytt 18 i dag: Dette er hva politikerne vil, så vi får vel bare bli med som best vi kan og håpe på det beste (min formulering). Forhåpentligvis har ministeren rett og jeg tar feil.


3 kommentarer

Labdag med munnbind

Vanligvis rusler jeg rundt i vanlig tøy på labben, men noen aktiviteter krever ekstra utstyr, og i dag var en sånn dag.

Først gjorde vi noe jeg har gruet meg til kjempelenge, og det var å kløyve glimmer.

De fleste har vel lekt med kråkesølv. Det er et slags flakete mineral som man finner i stein noen steder. Kråkesølv, eller glimmer, består faktisk av flak, eller lag, helt ned på atomnivå. Om man bare starter med store stykker, kan man, om man er forsiktig nok, trekke disse lagene fra hverandre og få store stykker som er helt atomært flate. Det er både tøft og nyttig.

Glimmerflak henger og venter på å bli dratt i. Klesklypen tok jeg med hjemmefra.

Glimmerflak henger og venter på å bli dratt i. Klesklypen tok jeg med hjemmefra.

Dessverre er det også ganske vanskelig, og det krever tålmodighet og mye flaks. Så i dag har vi kløyvd og kløyvd og kløyvd. Jeg var pessimistisk og hadde satt av tre dager til herligheten, men det klarte seg heldigvis med tre timer.

Disse glimmerflakene som skal være atomært flate må selvfølgelig også være rene. Derfor må all bearbeidingen skje inne i en spesiell arbeidsbenk der luften strømmer ned og ut etter først å ha passert gjennom et partikkelfilter.

Kløyvingen gjør at det løsner massevis av ørsmå glimmerflak som så blir blåst ut på oss. For å beskytte oss mot disse må vi bruke vernebriller og ansiktsmaske med partikkelfilter (som er klam og ubehagelig og dessuten gir merker i ansiktet som man må gå rundt med etterpå, kjempekult). I tillegg må vi ha på hansker (for å ikke møkke til prøvene) og labfrakk for å ikke bli fulle av glimmerfnuss.

Når vi har greid å lage en stor nok og flat nok bit (2-3 tusendels millimeter), skjærer vi den løs med en glødende platinumtråd.

Dagens glimmerfangst, med platinum-glimmerskjæremaskin i bakgrunnen. Og saks.

Dagens glimmerfangst, med platinum-glimmerskjæremaskin i bakgrunnen. Og saks.

Etter at denne morsomme jobben var ferdig var det tid nok til å kaste i seg en sen lunsj før vi skulle opp til rentrommet for opplæring. Neste skritt er nemlig å ta med seg glimrene våre dit for å legge et 55 nanometer tykt lag med sølv oppå. Rentrom er seriøse greier, så da var det å trekke i heldekkende støvfri dress, spesielle sko med skotrekk, hårbind, munnbind og hansker. Jeg misunner ikke de som jobber i rentrom hver dag.

Rentrom-selfie

Rentrom-selfie


3 kommentarer

Snø, is og alt for mye grus

De siste dagene har jeg gått og irritert meg over grus.

Når det er åtte minus og snø, så er det jo ikke glatt. Det burde være supre forhold for å dra unger på akebrett, eller å gå på ski til barnehagen. Eller hva med spark, den brukte jeg jo ofte til skolen da jeg var liten?

Men nei, da. Perfekte akebrettforhold er visst også perfekte forhold for traktor med gruseutstyr. Plutselig ser alle fortau og gangveier sånn ut, og ski og akebrett må pent ta til takke med brøytekantene:

- Fortere, mamma! - Nei det går ikke. Alt for mye grus.

– Fortere, mamma!
– Nei det går ikke. Alt for mye grus.

Jeg prøver å se stort på det og tenke at dette sikkert er fint for dem som er gamle og dårlige til beins, for når mildværet en gang kommer så ligger grusen klar og ingen vil gli.

I dag var det mildt – og glatt. Hva skjedde med grusen?

Hvor er egentlig grusen?

Hvor er egentlig grusen?

Jeg ser masse grus, men den har ingen effekt. Grusen har flyttet seg ned i isen. Fordi de små steinene er mørke, blir de ekstra varme når sola skinner på dem. De blir så varme at de smelter hvert sitt lille hull i isen og forsvinner nedover. Til slutt stikker ingenting opp over isflaten, så bena mine sklir like godt som uten grus.

På ettermiddagen ligger hvert lille gruskorn og bader i et selvlaget badekar i isen. Når natten kommer fryser vannet igjen, så alt som gjenstår er en sammenhengende isflate med dekorative gruskorn inni. De kommer fram igjen når det begynner å bli bart, så vi kan kose oss med å koste sammen hauger så barna får brukt syklene sine uten å skli på grusen (for da må vi bruke den fine vårdagen inne på legevakten for at de kan fjerne grus fra skrubbsår med tannbørste).

Jeg vil faktisk gå så langt som å påstå (ja nå er jeg helt vill) at fortauet blir GLATTERE når det er strødd på forhånd enn ikke, fordi den mørke grusen hjelper til med å smelte snøen og gjøre den om til is.

Kanskje vi skal tenke litt på klima, med det samme? De små gruskornene som smelter seg nedover er et godt bilde på hva som skjer når de snødekte arealene på jordkloden blir mindre. Mens snøen reflekterer solstrålene tilbake til verdensrommet, vil mørk jord og stein omdanne sollyset til langbølget varmestråling som fanges inne i atmosfæredrivhuset vårt. Global oppvarming fører til snøsmelting, som fører til mer oppvarming, som fører til mer snøsmelting, og så videre.

I 2005 var jeg med på en feltekspedisjon til Svalbard. Der var det blant annet en mikrobiolog som tok prøver av smeltevannet i små groper på isbreen, dannet av småstein og grus. Hun mente at dette var en veldig spesiell biotop og den blir vel vanligere nå som det er mye smelting på gang. Under er et bilde jeg tok av en av disse gropene. De var veldig fine, og på isbreen kan det godt være grus for min del.

Grus-detalj fra isbre på Svalbard.

Grus-detalj fra isbre på Svalbard.


4 kommentarer

Blogganbefaling: Maria Hammerstrøm

Det er ikke så fryktelig mange norske vitenskapsblogger der ute, ohg I dag har jeg lyst til å tipse om en knakende fin blogg jeg har oppdaget i det siste. Den er skrevet av Maria Hammerstrøm,som er bachelorstudent i astrofysikk ved Universitetet i Oslo, men ikke bare det: hun er også grafisk designer. Dette burde jo være et glimrende utgangspunkt for formidling, og det ser det også ut til å være i praksis.

I tillegg til interessante og lettfattelige innlegg om astronomi, kvinnelige astronomer og den slags, skriver Maria ganske inngående om fagene hun følger, med semesteroppsummeringer til slutt der hun kommer med råd til både de som vurderer å ta fagene og til de som underviser (det er jo alltid ting som kan bli bedre).

Kort oppsummert vil jeg altså anbefale denne bloggen til alle som vurderer å studere/studerer/underviser i/er interessert i fysikk.

Tips meg gjerne om andre gode realfagsblogger!

nightsky-feature-1200x400


1 kommentar

Det blir fint på labben!

I september ryddet jeg, En hel lab skulle gjøres klar etter en 15-20 års bruk og settes klar til nye oppgaver. Vegg ble reparert, gammelt støv vasket ut og nå har vi begynt å fylle den opp med leketøy. Det er på tide med en oppdatering.

Hovedpersonen på labben blir en SFA2000, et Surface Forces Apparatus. Selve SFA2000 har enda ikke ankommet fra USA, men siden dette er et instrument det bare finnes noen få av rundt i verden er det ikke bare å bestille en dings og sette den på bordet. Under er noen av delene jeg har kjøpt og satt opp og begynt å teste:

– optisk dempet bord (det blanke) ble hentet fra kjelleren. Sterke karer hjalp til med flyttingen. En annen hjelpsom kar fra verkstedet hjalp meg med å trekke slange fra trykkluftuttaket på veggen for å koble til bordet. Dette må man ha for at ikke eksperimentet skal ødelegges av vibrasjoner.

– Den lille dingsen med rød nese bakerst til høyre på bordet er en lampe som skal gi hvitt og helt stabilt lys.

– Optisk ditt og datt på bordet ligger og venter på ditt og datt som ikke har kommet enda. Da skal jeg montere opp linsene mine og se om jeg klarer å fokusere lyset på riktig sted.

– Den mørkeblå «kassa» oppå et lite bord oppå bordet er et spektrometer, som man bruker til å splitte lyset i alle bølgelengdene sine. På baksiden sitter et veldig fancy kamera som er vannkjølt. Jeg koblet på vannledningene i dag (blå greier som går ned til vannsirkulatoren under det hvite bordet), men den ene koblingen lekker litt fortsatt, og det går jo ikke. Bordet til spektrometeret har verkstedet laget for meg.

– PCen er selvfølgelig kjøpt inn spesielt for formålet med et par spesielle kort i seg. På den ene skjermen kan man se signalet fra spektrometeret. I tillegg kommer jeg til å skrive en del programvare for å kjøre eksperimentet og analysere data.

– labfrakk nonsjalant slengt over stolryggen, såklart.

IMG_3778

Rett ovenfor bordet til SFA-en har vi satt en AFM, som er et Atomic Force Microscope. Den skal vi bruke til å avbilde overflater på nanoskala. Denne har ikke jeg kjøpt, men det var ingen som brukte den, så jeg hentet den opp fra kjelleren. Blytungt betongfundament + steinplate (for å unngå vibrasjoner) fant jeg på en annen lab.

Selve AFM-en er liten og nett (den røde og svarte lille sylinderen), men den har en kontrollboks (hvit greie under benken) som er ganske stor.

IMG_3779

Mikroskop er også fint å ha. Dette fant jeg i 4. etasje, det ble kjøpt til et annet prosjekt for mange år siden og var nå stort sett ubrukt. Her er eksperiment in action (det står IKKE RØR på den grønne lappen, veldig viktig). Kameraet på mikroskopet er programmert til å ta bilder med jevne mellomrom, som man så kan sette sammen til en film.

IMG_3780

Her har vi kjemibenken, med pH-og ioneprobe som er koblet til datamaskin, presis labvekt, et nytt rørestativ og ymse annet stæsj.

Stolen er visst litt skral.

IMG_3781

I dette hjørnet har vi fått inn en LAF, altså en Laminar Airflow Bench. Da den ble levert var jeg ganske engstelig for om den skulle komme seg inn gjennom døren. Det gikk såvidt, men ikke uten at jeg måtte mobilisere folk for å flytte noen enorme skap fra gangen på veldig kort varsel. Nå står den der og går nok ingen steder med det første.

LAF-benken trekker inn luft gjennom et partikkelfilter i toppen og slipper den ned i luftstrøm uten turbulens, slik at ingen støvkorn fra utsiden kan bli trukket inn i arbeidsbenken. Denne skal vi bruke til å jobbe med veldig rene ting, både for å gjøre klar overflater til SFA-eksperimenter, og til å lage mikrofluidikk-celler som brukes på labbene i kjelleren. Den er ikke helt klar ennå, for verkstedet skal montere en spin-coater og en varmeplate med avtrekk i den ene enden.

IMG_3782

Det som er ekstra hyggelig er at det ikke bare er meg på labben lengre. Nå er vi fire stykker som er inn og ut og driver med ymse ting her. Ikke bare er det trivelig med folk, men det gjør jo også at ting blir gjort både fortere og bedre enn om jeg skulle ha drevet med alt helt selv. I morgen kommer en rørlegger som skal legge opp rør til nitrogen. Det er ofte kjekt å kunne blåse litt med nitrogen så det skal vi kunne gjøre fire forskjellige steder i rommet.

Se så fint det blir!

IMG_3783


2 kommentarer

Det er lurt å kunne programmere

Min spesialitet som forsker er at jeg gjør eksperimenter. Det betyr ikke at det er det eneste jeg gjør, for jeg har også publisert resultater av simuleringer, teoretisk arbeid og til og med feltarbeid. Men det betyr at jeg har bedre trening i det å gjøre eksperimenter enn mange andre, og at det er mange andre som er bedre til å løse ligninger og å skrive dataprogrammer enn det jeg er. Siden man gjerne oppnår mest når alle får gjøre det de er best til, holder jeg meg gjerne til eksperimentene.

Men eksperimentelt arbeid består slett ikke bare i å stå på labben og skru sammen ting og måle det ene og det andre. Man må også kunne bruke måleresultatene til noe. Når man har samlet en lang liste med data, kan man for eksempel lime dataene inn i et regneark, legge inn formler og plotte og lese av verdier til man får det man er ute etter.

Data.

Data.

Det fungerer helt fint, men jeg blir fryktelig lei av å klikke på filer og markere og kopiere og lime etterhvert. Alt for mye klikking.

Her kommer programmeringen inn. Om man bare kan de rette triksene, kan man skrive et program som gjør at datamaskinen selv kan åpne filer, kopiere inn tall, gjøre utregninger og lagre det som skal lagres. Ett trykk og vips (eller, mens du drikker en kopp kaffe) kommer resultatene ut helt av seg selv.

3890. Matlab fant svaret.

3890. Matlab fant svaret.

Ikke nok med det: Datamaskinen blir ikke sliten av av utregninger som er lange og kompliserte og som kanskje må gjøres en million ganger for å komme fram til svaret. Der man før i tiden måtte bruke forenklinger, for å i det hele tatt å ha muligheten til å komme fram til et svar, kan man nå helt uten anstrengelse få datamaskinen til å regne ut den eksakte løsningen.

Om man kan programmere så kan man altså ikke bare spare seg for enormt mye kjedelig arbeid i dataanalysen, man kan også få enda mer eksakte svar enn om man skulle gjøre analysen på gamlemåten.

Det kan kanskje virke rart, men de fleste som blir trent opp i eksperimentell fysikk, kjemi eller noen av de andre naturvitenskapene rundt omkring i verden ikke spesielt mye programmering. Her har studentene i Oslo en kjempefordel, siden de lærer å bruke programmering som verktøy helt fra første semester. Dessverre gjør visst dette at alle studentene vil drive med fysikk foran en datamaskin, istedenfor å leke med virkelige ting på laboratoriet. Det tror jeg vi bør gjøre noe med, men jeg vet ikke helt hva.

Instituttet har laget en fin liten video om databeregningene i utdanningen. Kommende fysikkstudenter: se og bli inspirert!


Legg igjen en kommentar

Hadde tenkt å blogge

Men så ble jeg sittende hjemme med sykt barn i dag, gitt, og det blir jeg i morgen også. Sånn er nå det. Så istedenfor å skrive om hvordan forskere faktisk har tatt seg bryet med å finne ut hvorfor det er sånn at natrium lager masse bråk og flammer når det havner i vann (det har jo alle sett på skolen, men HVORFOR det ikke er sånn at reaksjonen går langsomt og forsiktig har vi altså ikke visst før nå, og det er på grunn av noen riktig så snedige overflateprosesser), får jeg nøye meg med å gi dere linken. Her.

Jeg skal heller ikke gjøre dere bekymret med å fortelle hvordan forskere har vist at fire av ni av jordens tålegrenser er overskredet, selv om jeg synes dette er noe de fleste burde lese. Les her.

Istedenfor skal jeg fortsette med det jeg har prøvd å få til innimellom slagene hele dagen, nemlig å gjøre ferdig en fagfellevurdering av en artikkel om hvorfor forvitring går raskere i noen steiner enn andre.

Forvitring er jo gøy, så her kommer et bilde av forvitret stein.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA


Legg igjen en kommentar

I majoritet!

Fredag ettermiddag var vi åtte personer stuet sammen på en av labbene for en teknisk gjennomgang av vårt utstyr for kutting og polering. Plutselig innså jeg at alle sammen var kvinner.

Det viser seg at labgruppen vår nå består av totalt åtte kvinner og fem menn (som tydeligvis var mindre opptatt av kutting og polering på fredag). Etter snart ti år på Fysisk Institutt, og fem år med fysikkstudier før det, tror jeg at dette er første gang jeg opplever å være i majoritet. Og det er ganske trivelig.

Det er hyggelig med gutta også, selvfølgelig, og det å være en av få damer har blitt normalen for meg. Noen ganger blir det litt ekstra tydelig at det er få kvinner, som da veilederen min fikk den strålende ideen å prøve å få en ren kvinnelig komité for å bedømme doktorgraden min. Det ble umulig å få tak i tre kvinner, og vi endte opp med bare menn.

Jeg har tenkt at en av de tingene som kan gjøre at kvinner ikke blir værende like lenge i akademia (og spesielt realfagene) som menn simpelten er det at det er så mange menn der. Men nå ser det altså anderledes ut oppe hos oss, og det er selvfølgelig bare begynnelsen.

Finfine Fysisk Institutt. Jeg stjal bildet fra instituttets facebook-side.

Finfine Fysisk Institutt. Jeg stjal bildet fra instituttets facebook-side.

Hurra!