Anja Røyne

Fysiker


2 kommentarer

Den smarteste måten å komme seg på jobb

Siste tilskudd til familiens utvalg av elektrisk drevne fremkomstmidler er en sykkel som fjerner både oppoverbakker og motvind.

I friskt driv forbi trafikken opp bakkene fra Carl Berner. Med en hånd på styret for å ta bilde mens jeg sykler. Derfor er hastigheten 10 km/t istedenfor over 20. Da jeg var vel hjemme hadde jeg rundet 200 km.

I friskt driv forbi trafikken opp bakkene fra Carl Berner. Med en hånd på styret for å ta bilde mens jeg sykler. Derfor er hastigheten 10 km/t istedenfor over 20. Da jeg var vel hjemme hadde jeg rundet 200 km. Den rare svaret og røde dingsen foran fikk jeg satt på ekstra, til å feste kurv på.

Elsykkel er en glimrende ide på så mange måter:

Det er gøy og avslappende. Ser du han som sliter seg oppover foran meg? Jeg passerer ham snart. Akkurat som jeg kjører forbi alle andre. Det er faktisk veldig gøy, og dessuten avslappende på den måten som det alltid er avslappende å se folk jobbe når man slipper å slite selv. Jeg sykler med senkede skuldre og rolig pust, om jeg ikke skulle få lyst til å trene litt og skru ned på motoren, da.

Det går fort. Jeg bruker ganske mye mindre tid enn når jeg sykler på vanlig sykkel, fordi hastigheten ligger på rundt 25 km/t (dette er den høyeste hastigheten motoren vil hjelpe til ved) veldig store deler av turen. Dette gjør også at det tar mindre tid enn å ta t-bane på jobb. Det tar så definitivt kortere tid enn å kjøre til og fra jobb mesteparten av døgnet, for jeg suser glatt forbi køen.

Det er fleksibelt. Jeg slipper å tenke på når t-banen går eller når det er mest rushtrafikk, jeg er ikke påvirket av feil på signalanlegg og sånne morsomme ting. Jeg bare hopper på sykkelen når jeg er klar til å dra hjem, og suser hjem.

Terskelen for å sykle blir veldig lav. Jeg kunne selvfølgelig ha greid å sykle de 12 kilometrene til og fra jobb hver dag. Allikevel gjør jeg det ikke, og dette har skyldtes både at det tar litt lang tid, og at det er ordentlig slitsomt med mange høydemetre. Noen ganger har jeg virkelig måttet manne meg opp og kjøpt noe ekstra mat på slutten av dagen for å orke å sykle opp bakkene hjem og hente to barn i barnehagen. Nå blir jeg bare glad av tanken på sykkelturen hjem. En fredag syklet jeg liksågodt tvers over byen for å besøke venner på kvelden (19 km hver vei) etter å ha syklet til og fra jobb (12 km hver vei), altså over seks mil på en dag. Det ville aldri ha falt meg inn uten elsykkel.

Tenketid. Når den ikke brukes på t-banen er turen til og fra jobb kanskje den mest produktive tiden på dagen. Spesielt hjemturen. Da virker det ofte som om problemer jeg har slitt med hele dagen finner en løsning helt av seg selv. Da jeg bodde nærmere sentrum syklet eller gikk jeg alltid på jobb, og jeg har virkelig savnet denne tenketiden mens jeg har bodd i t-baneavstand. Nå har det ordnet seg.

I tillegg til alle disse opplagte fordelene for meg, har elsykler (i likhet med vanlige sykler) noen store samfunnsmessige fordeler:

Det tar lite plass. Tenk at byene våre er innredet til de grader etter de store, bråkete, illeluktende og farlige bilene. Det henger ikke på greip. Selvfølgelig skulle det ha vært sånn at gående og syklende hadde prioritet, og så kunne vi ha gitt bilene mulighet der det passet. Hver person som sykler er en person som ikke sitter i en bil og tar opp masse plass i byrommet.

Det er bra for folkehelsa. En elsykkel er ikke en moped. Man er nødt til å trå for å komme seg fremover. En halvtime tråkking, selv om det ikke er med høy intensitet, er en halvtime i bevegelse som man ikke ville hatt om man satt på en t-bane eller i en bil.

Det er en smart bruk av energi. Vi er nødt til å innrette samfunnet vårt slik at vi bruker energi når vi trenger den, men ikke ellers; og at vi bruker den riktige energien til de riktige tingene. Elsykkelen drives for en stor del av motorkraft (kjemisk energi fra maten jeg har spist, som jeg trengte å få forbrent uansett), og kobler bare inn den elektriske motoren når personen som sykler trenger litt ekstra hjelp. Denne elektriske energien blir tilført batteriet fra strømnettet, ved ganske lav ladehastighet (for batteriet er ikke så stort at man trenger noen superlading), og gjerne om natten. Stort smartere blir det ikke.


Legg igjen en kommentar

Mamma, hvordan klarer lufta å holde meg oppe?

sykkelhjulNoe av det morsomste med å ha barn er at de stiller så gode spørsmål.

Lufta det var spørsmål om befant seg selvfølgelig inne i en sykkelslange (jeg måtte tenke meg om et øyeblikk før jeg skjønte hva det egentlig gjaldt) og oppå sykkelen befant det seg en observant seksåring.

«Lufta kan holde deg oppe fordi alle de små atomene i lufta fyker rundt kræsjer i veggene i sykkelslangen. Hvert gang de kræsjer så dytter de litt ned på bakken og opp på sykkelen. Vi fyller slangen så full av luft at all den dyttingen er nok til å holde deg oppe.»

«Men hvorfor kjenner ikke jeg det, da, at de dytter?»

«Det er fordi de er så veldig veldig små. Hvert dytt er bittebittelite.»

«Er det fordi de er så mange, da?»

«Ja det stemmer. Helt utrolig mange bittesmå dytt blir ganske mye til sammen.»

«Men når vinden blåser på meg, da kjenner jeg det?»

«Når vinden blåser så er det veldig mange små atomer som beveger seg samme vei på en gang. Da kjenner du det.»

….

«Du vet, du består av sånne små atomer du også.»

«Mamma, hvorfor begynner du bare å snakke om noe annet? Nå snakket vi jo om luft og så begynner du bare å snakke om kroppen».

Ja ok da. Typisk meg.