Anja Røyne

Fysiker

Snø, is og alt for mye grus

3 kommentarer

De siste dagene har jeg gått og irritert meg over grus.

Når det er åtte minus og snø, så er det jo ikke glatt. Det burde være supre forhold for å dra unger på akebrett, eller å gå på ski til barnehagen. Eller hva med spark, den brukte jeg jo ofte til skolen da jeg var liten?

Men nei, da. Perfekte akebrettforhold er visst også perfekte forhold for traktor med gruseutstyr. Plutselig ser alle fortau og gangveier sånn ut, og ski og akebrett må pent ta til takke med brøytekantene:

- Fortere, mamma! - Nei det går ikke. Alt for mye grus.

– Fortere, mamma!
– Nei det går ikke. Alt for mye grus.

Jeg prøver å se stort på det og tenke at dette sikkert er fint for dem som er gamle og dårlige til beins, for når mildværet en gang kommer så ligger grusen klar og ingen vil gli.

I dag var det mildt – og glatt. Hva skjedde med grusen?

Hvor er egentlig grusen?

Hvor er egentlig grusen?

Jeg ser masse grus, men den har ingen effekt. Grusen har flyttet seg ned i isen. Fordi de små steinene er mørke, blir de ekstra varme når sola skinner på dem. De blir så varme at de smelter hvert sitt lille hull i isen og forsvinner nedover. Til slutt stikker ingenting opp over isflaten, så bena mine sklir like godt som uten grus.

På ettermiddagen ligger hvert lille gruskorn og bader i et selvlaget badekar i isen. Når natten kommer fryser vannet igjen, så alt som gjenstår er en sammenhengende isflate med dekorative gruskorn inni. De kommer fram igjen når det begynner å bli bart, så vi kan kose oss med å koste sammen hauger så barna får brukt syklene sine uten å skli på grusen (for da må vi bruke den fine vårdagen inne på legevakten for at de kan fjerne grus fra skrubbsår med tannbørste).

Jeg vil faktisk gå så langt som å påstå (ja nå er jeg helt vill) at fortauet blir GLATTERE når det er strødd på forhånd enn ikke, fordi den mørke grusen hjelper til med å smelte snøen og gjøre den om til is.

Kanskje vi skal tenke litt på klima, med det samme? De små gruskornene som smelter seg nedover er et godt bilde på hva som skjer når de snødekte arealene på jordkloden blir mindre. Mens snøen reflekterer solstrålene tilbake til verdensrommet, vil mørk jord og stein omdanne sollyset til langbølget varmestråling som fanges inne i atmosfæredrivhuset vårt. Global oppvarming fører til snøsmelting, som fører til mer oppvarming, som fører til mer snøsmelting, og så videre.

I 2005 var jeg med på en feltekspedisjon til Svalbard. Der var det blant annet en mikrobiolog som tok prøver av smeltevannet i små groper på isbreen, dannet av småstein og grus. Hun mente at dette var en veldig spesiell biotop og den blir vel vanligere nå som det er mye smelting på gang. Under er et bilde jeg tok av en av disse gropene. De var veldig fine, og på isbreen kan det godt være grus for min del.

Grus-detalj fra isbre på Svalbard.

Grus-detalj fra isbre på Svalbard.

3 tanker om “Snø, is og alt for mye grus

  1. Takker for fin og lærerik blogg! Her har vi hatt soldager og kalde netter. Jeg lurer på om du kanskje har forklaring på hvorfor det nå på våren ( og om høsten) blir is på sølepyttene og så er det helt tomt under isen.. Morsomt å knuse når man tråkker på dem, men hvorfor blir det slik?
    Astrid Gording

    • Hei Astrid!

      Takk for en veldig bra observasjon, for dette har jeg aldri tenkt over det før, men jeg har selvfølgelig sett det mange ganger. Hvor blir vannet av?? Sølepytten må jo ha vært fylt med vann når overflaten frøs, sikkert på starten av natten når det begynte å bli mye varmeutstråling fra bakken. Og så må altså vannet ha trukket seg vekk, ned i bakken eller ut på sidene. Jeg har to forslag: 1) det har vært tørt i luften og mye fordampning fra overflaten av gjørma som ikke har frosset (det er lettere å lage is på en sølepytt enn på gjørme/jord), og etterhvert som det har fordampet fra området rundt sølepytten har vannet i sølepytten blitt trukket ut til sidene; eller 2) om det er frost lengre ned i bakken, kan vannet i sølepytten ha blitt trukket ned mot frysefronten, dette er noe som kan skje i områder med permafrost vet jeg.

      Jeg tror jeg vil holde en knapp på alternativ 1), og en grei test kan være å se om dette skjer om høsten før det har blitt frost langt ned i bakken. Jeg tror vel kanskje at det gjør det. Fortsettelse følger?

      Hilsen Anja

      • God morgenn! Den litt mer opplagte (?) forklaringen på dette spørsmålet slo meg på vei til barnehagen:

        Det er jo stort sett ikke sånn at bakken er helt full av vann. Så lenge man er over grunnvannspeilet skal vann ha plass til å renne nedover i bakken, men det tar tid fordi det er trang plass mellom jordpartiklene. Når det regner vil vannet fort samle seg i dammer på overflaten, men de forsvinner med tiden når vannet får trukket ned i bakken. Om kvelden kommer og det blir frost før vannet rekker å trekke seg unna, vil det kunne dannes et lag med is, og så vil vannet under ha sjansen til å trekke seg vekk i løpet av natten dersom det ikke er så kaldt at pytten bunnfryser eller det blir mye is og vanskelig å komme seg unna i jorda som ligger rundt.

        Det er fort gjort å gjøre ting mer komplisert enn nødvendig 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s