Anja Røyne

Fysiker

Forfatter-arkiver: anjaroyne


av 2 kommentarer

Bilkræsjparadokset: En fomlende festfysikers feiltrinn

Jeg har hatt en avslappende juleferie. Laptopen har støvet ned på pulten og jeg har fylt hodet mitt med romaner i stedenfor fysikk. Men i blant kommer allikevel fysikken frem: Jeg har nemlig flere ganger i løpet av jula havnet i rollen som festfysiker. Dette er en hyggelig, men forholdsvis krevende jobb. Som festfysiker skal man svare på spørsmål om det aller meste på stående fot; man skal gjøre det med forståelig språk, uten å virke belærende, og for all del ikke arrogant, og aller helst si noe litt morsomt i tillegg. Jeg kommer ganske ofte til kort. Fordelen er at festfysikeren sikkert er den som lærer mest i løpet av festen.

Bilkræsjparadokset

IIHS_crash_test_dummy_in_Hyundai_Tucson«Er det sant at det er det samme når to biler kjører i hundre kilometer i timen og frontkolliderer som når en bil kjører i hundre kilometer i timen og kræsjer i en fjellvegg?» spurte min fetter. Han hadde sett det på Mythbusters, men kunne ikke huske hvorfor det skulle være sånn, og syntes det hørtes rart ut.

«Det høres rart ut,» svarte jeg.

Bevegelsenergien

Grunnen til at jeg syntes det hørtes rart ut, var at energien unektelig ikke er den samme. Når noe er i bevegelse har det bevegelsesenergi. Hvor stor denne bevegelsesenergien er finner man ved å ta massen til tingen (antall kilo bilen veier), gange det med hastigheten (antall kilometer per time, eller enda bedre, antall meter per sekund), gange det med hastigheten en gang til, og dele svaret på to.

Resultatet av dette enkle regnestykket er at to like store biler som kjører i hundre kilometer i timen har dobbelt så mye bevegelsesenergi som en bil som kjører i hundre kilometer i timen. Etter kræsjet står bilen, eller bilene, i ro, og all bevegelsesenergien er brukt opp. To er ikke det samme som en. Altså er det ikke det samme om to biler kræsjer i hverandre som om en bil kræsjer i en fjellvegg.

Hvem er i ro?

Jeg ville gjerne komme med noe litt mer overbevisende, så jeg bestemte meg for å bruke et av de eldste triksene i boka. Når man ser på ting som beveger seg, er det egentlig bare interessant at de beveger seg i forhold til hverandre. Jorda beveger seg for eksempel i rasende fart gjennom verdensrommet. Vi sier allikevel at vi står i ro på jorda. På samme måte kan man bestemme seg for at en hvilken som helst ting som beveger seg i konstant hastighet egentlig står i ro, og justere hastighetene til alt rundt så de fortsatt beveger seg riktig i forhold til hverandre.

Om den ene bilen står i ro, kommer den andre mot den i to hundre kilometer i timen. Derfor sa jeg at

«Det blir vel det samme som om en bil treffer en fjellvegg i to hundre kilometer i timen.»

NEI, NEI, NEI!

Dette er feil av to grunner. 1: En bil i to hundre kilometer i timen har ikke like mye energi som to biler i ett hundre. Man finner energien ved å gange massen med hastigheten, og så gange med hastigheten en gang til. Hundre ganger hundre er ti tusen, ganger to er tjue tusen. To hundre ganger to hundre er førti tusen. Feil, feil, feil.

2: Om jeg kjører i to hundre kilometer i timen og treffer en fjellvegg, så står jeg i ro etter kræsjet. All bevegelsesenergien er gått med til å lage et høyt bang og til å mose meg og bilen. Om jeg sitter i ro i en bil og blir truffet av en annen bil som kjører i to hundre, så vil jeg bevege meg bakover etter kræsjet. Bare halvparten av bevegelsesenergien blir brukt opp. Man kan ikke bare bytte ut en bil med en fjellvegg og tro at det skal gå bra.

Hva er det samme?

«Hva sier egentlig spørsmålet?» er det aller første man skal spørre seg selv når man løser fysikkoppgaver. I dette tilfellet er spørsmålet dårlig stilt. Hva betyr det egentlig at noe «er det samme»? Mengden av energi er helt klart ikke den samme. Men om jeg sitter i den ene bilen, er jeg nok ikke så interessert i hva den totale mengden bevegelsesenergi som går over til andre energiformer i kollisjonen egentlig er. Jeg er interessert i hvilke konsekvenser denne konverteringen av energi har for meg og min bil.

Når en bil kræsjer i en fjellvegg i hundre kilometer i timen, går all bevegesesenergien med til å mose bilen og det som er inni.

Når to identiske biler kræsjer helt perfekt rett inn i hverandre, er det dobbelt så mye bevegelsesenergi, og dobbelt så mange biler å mose. Mengden av mos på hver bil blir den samme.

Derfor ville ikke jeg, sånn teoretisk sett, merke noen forskjell på om jeg kjørte i en fjellvegg eller om jeg frontkolliderte med en annen bil i samme hastighet.

Jeg har ikke tenkt å teste dette i praksis, men dette har visstnok blitt testet på Mythbusters, og jeg håper at de kom til omtrent samme konklusjon som meg.

Fornøyd, kjære fetter?


av Legg igjen en kommentar

Julefreden senker seg

20131220-211646.jpgSiste arbeidsdag før jul (det er jo ingen som er på Blindern lille julaften) er alltid hyggelig. Da er det nemlig tid for Fysisk Institutt sin tradisjonsrike Kringlefest. Vanligvis sitter vi nokså adskilt i våre små forskningsgruppe-verdner, så dette er en dag man har muligheten til å mingle litt på tvers av gruppene og føle seg som del av et institutt. Det er fint.

Festen varer i nøyaktig en time, og har fulgte det samme programmet siden noe sånt som 1945. Den følger et strengt program bestående av kringle, kaffe, sanger,
20131220-211748.jpginstituttleders tale, diktlesning og skåling i konjakksjokolade. Et høydepunkt i instituttledertalen var beskjeden om at vår egen rosafysikkbloggdronning Sunniva Rose har fått penger til å lage web-TV serie om «sushi og kjernefysikk». Jeg gleder meg!

Jeg har også fått en liten julegave fra Forskningsrådet i dag, ikke millioner av penger dryssende over meg som man pleier å håpe på fra Forskningsrådet, men bedskjeden om at jeg skal få delta i Norges aller første Idélab i januar. Dette er en intensiv samling der 31 forskere fra forskjellige fagområder skal klekke ut gode ideer med tema «mot nullutslippsamfunnet». Å vitenskape med flinke og kreative og engasjerte folk i en hel uke er jo bare helt nødt til å bli gøy. I tillegg håper jeg med å få noen ideer til hvordan jeg kan bruke forskningen min til ting som virkelig er viktig – og ikke bare til å pumpe opp mer olje, som det fort blir mye av i dette geo-miljøet mitt.

Jeg gleder meg skikkelig!

Men nå er det altså JULEFERIE, og det er slett ikke sikkert at jeg kommer til å bruke kveldene til å skrive blogginnlegg. Kanskje jeg skal oppfordre deg også, kjære leser, til å bruke litt mindre tid på internett og mer tid på… julehefter? i ferien. Uansett. God jul!


av Legg igjen en kommentar

Skytterfisk og mannlig urinering

En veldig tynn stråle av vann har en tendens til å brytes opp til en rekke av dråper. Dette fenomenet, som skyldes at vannstrålen vil minimere overflatearealet sitt, kan du se om du prøver å få vannstrålen i springen til å bli så liten som mulig. Nå vil jeg fortelle om hvordandette fenomenet, med det gode navnet Plateau-Rayleigh ustabiliteten, spiller hovedrollen i to av årets mer fascinerende fysikkstudier.

Spyttefisken

Skytterfisken. Bilde: Wikimedia Commons

Skytterfisken. Bilde: Wikimedia Commons

Skytterfisken lever i brakkvannsområder i tropene, der den bruker en ganske spesiell taktikk for å fange mat.

Den svømmer omkring like under vannflaten mens den ser etter insekter som sitter på gress og kvister over vannet. Når den ser et passende bytte, stikker den hodet opp og skyter ut en vannstråle. Vannet treffer insektet, som faller ned og inn i gapet til fisken, som i mellomtiden har plassert seg på riktig sted.

Forskere har undret seg over hvordan den lille fisken har kunnet spytte hardt nok til å få insektene til å falle ned, og nå har de brukt høyhastighetskamera til å finne svaret.

På vei fra fisken til insektet brytes vannstrålen opp i dråper, på grunn av den nevnte ustabiliteten. Da fisken spyttet, økte den trykket på spyttinga mot slutten. Dette gjør at det bakerste vannet går fortere enn det forrerste. Det som nærmer seg insektet er en rekke med dråper, der de bakerste hele tiden tar igjen dråpene foran og gir dem et ekstra dytt. Vannet blir mer og mer samlet og går fortere og fortere, helt til en kanonkule av vann treffer insektet med kjempekraft og sender det i munnen til den ventende jegeren.

Ikke bare ett, men to hydrodynamiske triks. For en fisk!

Urinalsøl

Når vi først er i gang med Plateau-Rayleigh ustabiliteten, er vi nødt til å ta med et annet studie som har vakt oppsikt i år. Denne gangen er det urinaldynamikk som har blitt studert med høyhastighetskamera.

En urinstråle vil, akkurat som hos spyttefisken, brytes opp i dråper etter en viss avstand. Du har kanskje lagt merke til at herretoaletter lukter verre enn dem som damene bruker? Studien viser at når strålen treffer en overflate etter at ustabiliteten har inntruffet, er det så godt som umulig å unngå søl. Moralen: Sitt og tiss? Stå veldig nær urinalet? Eller vask ofte på guttedoen. Her har forskerne samlet noen andre, vitenskapelig begrunnede råd.


av 1 kommentar

Om hvordan verdens søteste dyr kan høres ut som et skummelt monster

For omtrent ti år siden var jeg og kjæresten min på tur rundt i Australia med telt og en 27 år gammel Golf. Vi er ingen utpregede villmarksmennesker, så vi sov stort sett på campingplasser, men en dag kom vi til en nasjonalpark der det bare var en ubemannet teltplass og en utedo, og der var det så fint at vi bestemte oss for å bli værende.

Jeg har aldri sovet så dårlig.

Problemet var hverken de usannsynlig store insektene og edderkoppene på do eller tanken på hvilke farlige slanger som kunne snike seg rundt i mørket.

Det var LYDEN.

NOE var i nærheten av teltet og hørtes ut som – vel, som en gris, på størrelse med en elefant, og med store hoggtenner.

Det var helt umulig å forstå hva som kunne lage denne lyden. Det er faktisk ikke så mange store dyr i Australia. Kenguru, emu, og noen ville hester og kameler, men ingenting som kunne tenkes å høres så skummel ut.

Da det endelig ble lyst våget vi oss ut av teltet, og på en gren over teltet satt
koala
en koala.

Vi følte oss naturligvis som noen pyser etter å ha blitt skremt av et så søtt dyr. Jeg ble derfor veldig, veldig glad da jeg leste om denne forskningsartikkelen som ble publisert forrige uke. Det har tydeligvis vært kjent at koalaene kan lage denne skumle lyden, men ingen har riktig forstått hvordan et så lite dyr kan lage en så stor lyd («den passer bedre for en elefant», i følge artikkelen).

Forskerne dissekerte ti hannkoalaer og så at de hadde helt normale stemmebånd, som var alt for korte til å kunne lage denne dype lyden. Men så oppdaget de en slags spalte i området som forbinder nesa med munnhulen, der det satt noe som kunne se ut som et par ekstra stemmebånd. Jeg kan forestille meg oppstandelsen i disseksjonsrommet. Et helt nytt organ var oppdaget!

Disse nye stemmebåndene er lengre enn de vanlige, og av samme grunn som en kontrabass lager dypere lyd enn en fiolin, vil lange stemmebånd lage dypere lyd enn korte. I tillegg er de tyngre, og det gjør at koalaen kan lage en kraftig lyd som bærer langt. Lyden lages ved å puste inn gjennom nesa. Derav min assosiasjon til griser.

For å være sikre på at de hadde funnet det riktige organet, brukte forskerne en slags støvsuger til å suge luft inn gjennom nesa og ned i halsen til koalaen. Lyden var riktig, mekanismen var definitivt funnet.

Hvorfor koalaen skulle ønske å høres ut som en monstergris med hoggtenner sier studien ingenting om. Du kan høre lyden her.


av Legg igjen en kommentar

Så tenner vi ett lys i kveld

Bilde: Wikimedia Commons

Bilde: Wikimedia Commons

Så kom desember igjen (som julekvelden på kjerringa), og adventslys er tent i de tusen hjem. Dette må være årets beste unnskyldning til å finne ut hva en flamme egentlig er for noe.

Fyrstikken

Vi starter med en fyrstikk. For å få noe til å brenne må det først bli varmt nok, og hva varmt «nok» er avhenger av hva det er du vil brenne. Når du drar en fyrstikk mot siden av fyrstikkboksen skjer det en hel liten kjedereaksjon: Friksjonen mellom små glasspartikler på boksen og på fyrstikkhodet får en liten mengde av et kjemikalie på fyrstikkboksen til å ta fyr; dette igjen får et annet kjemikalie i fysrtikkhodet til å produsere oksygen, slik at svovelet i fyrstikkhodet kan begynne å brenne, og dette varmer opp treet i fyrstikken nok til at det tar fyr – voila. Så bruker vi denne flammen til å tenne på stearinlyset.

Veken og stearinen

Det er lett å se at stearinen i nærheten av flammen smelter. Veken  trekker den flytende stearinen opp, på samme måte som tørkepapir suger opp vann. Det vi trenger veken i strearinlyset til er å få den flytende strearinen opp og i kontakt med masse luft.

Helt oppe ved flammen er det så varmt at stearinen blir til gass. Når denne varme gassen kommer i kontakt med oksygenet i lufta, skjer det en heftig reaksjon. Det er dette som er selve forbrenningen. Oksygenet river karbonatomer og hydrogenatomer fra hverandre, og lager nye små molekyler, stort sett vann og CO2.

Flammefargene

Å ta stearin og lage CO2 er ikke fult så enkelt som å ta legoklosser fra hverandre og sette dem sammen på nye måter. Det første som skjer er at det dannes noen skikkelig gira molekyler. Når disse energibuntene slapper av og organiserer seg som trauste vann- og CO2-molekyler, kvitter de seg med den ekstra energien ved å sende ut lys. Dette kan vi se som den blå fargen nederst i flammen.

Den varme gassen stiger oppover, og i midten av gassen blir det vanskelig å få tak i alt det oksygenet som trengs for å få forbrent stearingassen. Karbonet som ikke finner noe oksygen å henge med klumper seg sammen til mikroskopiske sotpartikler. I den varme flammen får sotpartiklene så høy temperatur at de begynner å gløde. Dette får flammen til å bli gul.

Sot eller ikke sot

Dette hadde jeg ikke tenkt på før, men sånn går det når man begynner å google ting. I en rolig stearinlysflamme vil sotpartiklene forbrennes når de når den ytre sonen av flammen, der de har nok oksygen å leke med og temperaturen fortsatt er høy. Men om flammen forstyrres, for eksempel dersom adventskransen er tent i et rom med mye trekk, kan sotpartiklene slynges ut av flammen uten å brenne opp.

Hvis veken blir for lang, vil lyset også begynne å produsere sot. Men hvorfor det er slik har ikke google kunnet forklare meg i kveld. Dette irriterer meg virkelig. Er det sånn at flammen blir ustabil og blafrer når veken blir over en viss lengde, slik at man får samme effekt som av trekk? Eller er det fordi den lange veken gir ekstra mye drivstoff til flammen slik at sotet rett og slett ikke rekker å forbrennes før det forlater den varme flammen? Om det er noen flammeeksperter som leser dette, ville jeg bli takknemlig for en oppklaring i kommentarfeltet.


av 2 kommentarer

Sen kveld på labben

Jeg er på fisketur igjen. Denne gangen på Tannlegehøgskolen. Det er fint å reise til København, men utrolig upraktisk for mannen som må gjøre alt hjemme mens jeg er ute og koser meg. Det viser seg at det står en helt lik maskin her i Oslo, som gjør at eksperimenter kan kombineres med barnehagelevering. Veldig bra. Dessverre for meg så internfaktureres det per dag til mitt noget slunkne forskningsbudsjett, så det gjelder å få dagen til å vare lengst mulig.

Så nå sitter jeg her i et kveldsstille laboratorium og venter på at eksperimentet mitt skal bli klart til flere målinger. Det står en skål med tenner borte på benken. Akkurat det er jeg ikke vant til.

Om det skulle oppstå problemer, så er jeg bevæpnet med disse helt utrolig lange sprøytespissene:

Photo on 11-27-13 at 7.24 PMJeg bruker dem til å sprøyte vann inn dit målingene foregår i AFM-en i bakgrunnen. Men jeg fant dem her. Hva er det egentlig man skal bruke disse til? Ligger det sånne i en skuff hos tannlegen min?

Det som er litt kjedelig på denne labben er det totale fraværet av StarWars eller andre morsomme navn på instrumentene. I mangel på noe bedre kaller jeg fyren her i bakgrunnen for Frank. Bare vent, Frank, her kommer jeg med sprøyta.


av 1 kommentar

Isnåler

20131121-151553.jpg
Nå er det virkelig tiden for å se fantastiske isformasjoner ute i skogen.

I dag traff jeg ispelsens tjukke slektninger, isnålene. De oppstår på samme måte som ispels, men ikke fra greiner. Jord som er våt kan også inneholde såpass små hulrom at vannet ikke greier å fryse til is før det kommer seg ut i friluft. Siden hulrommene i jorda er større enn dem i greinene, blir resultatet et sett med tjukke, klare isnåler istedenfor den fine ispelsen.

20131121-151929.jpg


av 4 kommentarer

Ispels

November er kanskje trist og grå, men den også noe helt spesielt å by på: De første frostnettene. Enkelte morgener kan man våkne opp og se at magiske ting har skjedd i løpet av natten. Ett av de aller vakreste fenomenene har jeg ikke klart å finne et navn for på norsk, så jeg kaller det ispels (svensk: håris, tysk: haareis).

Se etter ispelsen morgenen etter en frostnatt. Det bør ha vært plussgrader vått i været de siste dagene, og nattetemperaturen skal ikke ha gått alt for langt under null. Det er døde greiner med rifter eller andre skader som kan gro ispels en slik natt.

På avstand ser ispelsen ut som noe hvitt og pusete på greina. Nesten som en slags sopp. Går du nærmere vil du se at den består av mange små ishår. Noen ganger er de krøllet i fine former. Om du tar på dem, vil fingervarmen få dem til å smelte.

Forrige mandag rakk jeg ikke T-banen fordi jeg var så opptatt med å krype rundt i buskene og ta bilder av pels.

Forrige mandag rakk jeg ikke T-banen fordi jeg var så opptatt med å krype rundt i buskene og ta bilder av pels.

Dette har skjedd: Greina var full av vann. Jeg har tidligere skrevet om at vann inne i trær ikke begynner å koke, fordi det ikke er plass til å danne bobler i de tynne rørene som vannet befinner seg i. Av samme grunn skal det mye til at vann inne i trær fryser til is. Hadde det ikke vært sånn, hadde det nok vært vanskelig å være tre på våre breddegrader.

Når greina har en skade, munner en del av de vannfylte rørene ut i friluft. Her har vannet plutselig plass til å bli til is, så det begynner å gro en liten iskrystall på tuppen av røret. Det vannet som sitter nærmest åpningen har hele tiden mest lyst til å bli en del av iskrystallen. Derfor bygges det mer og mer på krystallen i åpningen, og isen vokser som et tynt hår ut fra greina mens vannet suges ut til overflaten.

Tror du meg ikke? Heldigvis har noen filmet prosessen, og du kan se det i fortfilm her. Lykke til på pelsjakt.


av 1 kommentar

Er det mer konkurranse forskningen trenger?

Fredag hørte jeg på Dagsnytt 18 at NHO ønsker mer konkurranse i forskningen. De foreslår at «en større del av forskningsmidlene bør tildeles gjennom en nasjonal konkurransearena basert på brede faglige prioriteringer og krav om vitenskapelig kvalitet. Dette vil bidra til at forskningen ved universiteter og høyskoler får høyere kvalitet og at den faglige innretningen på den blir mer i samsvar med næringslivets behov.»

Jeg er enig i at vi bør få mer kvalitet ut av de midlene som investeres i forskning, men synes dette høres ut som et dårlig forslag til løsning.

Forskningen er allerede gjennomsyret av konkurranse. Basisbevilgningene gir rom til noe fri og nysgjerrighetsdrevet forskning, men for å virkelig komme videre med et tema er man avhengig av ekstern finansiering. Det kan man få ved å sende gode søknader til det norske eller europeiske forskningsrådet. I tillegg er det flere former for konkurranse om midler internt på universitetet. Denne modellen gjør at den beste forskningen prioriteres, samtidig som initiativene som en gang kan føre til noe fremragende ikke strupes.

Konkurranse er ikke gratis. Forskere bruker mye tid på å skrive søknader, tid som de ellers kunne ha brukt til å forske. Flerfoldige årsverk brukes på søknader som ikke blir innvilget. Den administrative behandlingen av søknadene koster også penger. I tillegg skal evalueringen av søknadene gjøres av, nettopp, forskere. Dette går også på bekostning av forskningstid.

Forslaget til NHO om å innføre et ekstra system for konkurranse vil kanskje kanalisere mer av midlene til de beste miljøene, men det vil også gjøre at enda mer forskningstid blir borte i søknadskrivning og evaluering. Min spådom er at prisen blir høyere enn gevinsten.

Universitetene kan bruke forskningsmidlene de forvalter på en mer effektiv måte enn de gjør i dag. Den aller viktigste kvalitetsfaktoren er de dyktige menneskene. Hva med å gjøre noe med mekanismene som gjør at flinke fagfolk, og spesielt kvinner, velger å forlate forskningen etter avlagt doktorgrad? Ørkesløs søknadsskrivning er ikke en god motivasjonsfaktor. Gode forskere ønsker å kunne tenke langsiktig, og derfor trenger de mer forutsigbare karriereveier enn det som finnes i dag. Få slutt på skreddersydde stillingsutlysninger. Ledelsen kan gjøre mer for å følge opp sine midlertidig ansatte. Om vi kan sikre at de flinkeste menneskene tiltrekkes til og blir værende ved universitetene, vil det høyne kvaliteten mer enn ved å innføre et nytt konkurranseledd mellom de eksisterende fagmiljøene.


av Legg igjen en kommentar

Luesesong

Bilde tatt med varmekamera. Dette kameraet viser hvor mye varmestråling som blir sendt ut fra forskjellige deler av bildet, og man kan tolke det slik at mye varmestråling betyr høy temperatur. Hvit er varmest, rød er ganske varm, blå er kaldest. Baby har ikke hår på hodet men tjukke kinn. Hestehaler er ikke særlig varme. Jeg mister mest varme fra panna og halsen.

Bilde tatt med varmekamera. Dette kameraet viser hvor mye varmestråling som blir sendt ut fra forskjellige deler av bildet, og man kan tolke det slik at mye varmestråling betyr høy temperatur. Hvit er varmest, rød er ganske varm, blå er kaldest. Baby har ikke hår på hodet men tjukke kinn. Hestehaler er ikke særlig varme. Jeg mister mest varme fra panna og halsen.

Når det er kaldt ute er det viktig å bruke lue. Man mister nemlig mest varme gjennom hodet.

Dette fikk jeg høre da jeg var liten. Jeg liker å bruke lue, så det er greit. Men stemmer det egentlig at man mister mest varme gjennom hodet?

Som jeg skrev om forrige gang, så forsvinner varmen ut av kroppen på forskjellige måter: Varmestråling (du stråler ut varme, og de kalde omgivelsene stråler litt mindre tilbake til deg), varmeledning (når du berører noe kaldt) og konveksjon (når lufta blåser forbi deg og tar med seg varme fra huden din).

Felles for alle disse er at det er overflatetemperaturen som avgjør hvor raskt varmen forsvinner.

Altså: har du på deg boblejakke, kan den være så kald utenpå at snøen ikke smelter. Du er fortsatt varm og god inni. Siden utsiden av boblejakka er omtrent like kald som omgivelsene, mister du ingen varme den veien. Grunnen til at boblejakka kan være varm inni og kald utenpå er at den isolerer godt, og det betyr at det beveger seg lite varme gjennom den selv om det er stor forskjell på temperaturen på den ene og den andre siden.

Hud isolerer ikke særlig godt. De beste isolasjonsmaterialene kroppen har å by på er hår (fordi det fanger et lag med stillestående luft nær huden) og fett som ligger under huden. Om du står naken ute i snøen, er huden din mye varmere enn omgivelsene (om huden er så kald at snøen ikke smelter, tror jeg du har et alvorlig problem). Da taper du mengder av varme i form av stråling, konveksjon når lufta beveger seg omkring deg og varmeledning ned i snøen under føttene dine. Ikke nok med det, men noe av kroppsvarmen din blir også brukt på å smelte snøen som lander på huden. Smeltevannet som sildrer nedover frakter varmen din videre ned på bakken. En dårlig idé, med andre ord.

Nå skulle det være rimelig klart at det er lurt å kle på seg om vinteren. Spesielt om du er slank og ikke så hårete. Men hva med lua?

Står du helt naken ute om vinteren, vil det lønne seg å starte med boblejakka, eller aller helst en kåpe eller dress. På den måten dekker du til mest mulig hud på kortest mulig tid.

Om du har klær på hele kroppen bortsett fra hodet, mister du mest varme gjennom hodet. Og stort sett har du vel klær på hele kroppen når du er ute om vinteren. Derfor er det et godt råd å ta på seg lue.