– Se, sa barnet.

– Oi, sa jeg, og ble stående og stirre på himmelen mens barnet lekte videre på gresset.

Noen ganger danner det seg en ring rundt sola. Den vi så i dag var mer som en halv ring, og for å ta bilde av den måtte jeg la naboens tak skygge for sola. Haloen, som den kalles, er i slekt men regnbuen, men allikevel forskjellig. Mens regnbuen dannes ved at sollyset reflekteres inne i trillrunde vanndråper, dannes en halo ved at lyset skifter retning når det går gjennom ørsmå iskrystaller som svever høyt oppe i atmosfæren.

Noe av lyset som egentlig ikke var på vei i min retning, traff en iskrystall og ble svingt tilbake mot øynene mine.

De aller minste iskrystallene er formet som sekskantede plater. En del av lyset som treffer en slik plate fra siden vil forandre retningen sin med omtrent 22 grader: det røde litt mindre, det blå litt mer. Derfor ser vi det som en ring rundt sola, som er rød innerst og blå ytterst.

Et kvarter senere så himmelen slik ut:

Det kom en kald vind langs bakken, og jeg tok med meg barna inn så vi ikke skulle bli våte.

Var ringen rundt sola et forvarsel om regnet som skulle komme? Tja. Disse iskrystallene bor i cirrus-skyer, som ofte dukker opp før større frontsystemer. Men nå hadde det vært gråvær en stund, og skyene høy der oppe visste nok ikke om de feite regnværsskyene som var på vei lengre ned.

En halo kan forresten også sees rundt månen. Da er lyset så svakt at vi ikke ser fargene.