To av mine favorittfenomener forenes i meieriprodukter.
Melka er hvit, snøen er hvit
Lyset som treffer oss fra sola består av mange forskjellige farger, og når du ser dem alle sammen på en gang oppfattes det som hvitt. Så når noe ser hvitt ut, er det fordi at alt lyset som treffer denne tingen blir reflektert tilbake til øynene dine.
Men det finnes jo andre overflater også som reflekterer alt som treffer dem. Speil. De ser ikke hvite ut!
Speil er glatte, og lyset som treffer speiloverflaten sendes tilbake igjen i en helt bestemt vinkel. Hvite overflater kan se glatte ut, men egentlig består de av massevis av små partikler. Partiklene kan godt være så små at du ikke kan se dem med det blotte øye. Dette er tilfellet i melka. Snøen, som også er hvit, består som kjent av mange små snøkrystaller – de trenger ikke være like små, men hver enkelt overflate på snøkrystallene er ikke særlig stor.
Når lyset treffer alle de små partiklene blir det reflektert i alle mulige retninger. Det lyset som ender opp med å treffe øynene dine er en samling av lys som opprinnelig kom fra forskjellige steder. Derfor ser du ikke et bilde, som i speilet, men du ser hvitt, fordi alle fargene har like stor sjanse til å havne i øyet ditt.
Vann i fett og fett i vann
Melka er altså hvit fordi den er full av bitte små partikler. Flesteparten av disse partiklene er fettklumper. Fett er noe som på ingen måte trives sammen med vann, og om vannet og fettet fikk det som de ville, ville alt fettet ha samlet seg på toppen av melka og vannet blitt liggende under. Dette skjer da også med melk som ikke er homogenisert.
For å tvinge fettet til å holde seg spredt i melka, trenger man noen molekyler som kan hjelpe overflatene litt. Det finnes en type molekyler som kalles surfaktanter. De har en ende som liker fett, og en annen som liker vann. Når en dråpe med fett blir dekket av de fettelskende endene på surfaktantene, slik at de vannelskende endene stikker ut i vannet, har plutselig fettklumpene det helt topp med å sveve rundt i vannet. Dette er akkurat det samme som skjer når man bruker såpe for å lure fettet fra klærne og over i vaskevannet. Når melka homogeniseres tvinger man flere av surfaktantene som finnes naturlig i melka til å sette seg på fettdråpene, slik at de blir mer stabile.
I smøret er det mye fett og litt vann, og her er det vannet som er spredt som dråper i fettet med de snille surfaktantmolekylene tett pakket rundt seg.
Når man har melk og skal lage smør må man få fettklumpene i melka til å samle seg. Dette gjør man med å riste og herje på melka samtidig som man blander inn masse luft. Lufta får overflatene til fettklumpene til å bli mindre stabil, slik at når to fettklumper kolliderer på grunn av all herjinga, er det større sjanse for at de smelter sammen til en stor klump.
Partytriks
Neste gang du vil bli kvitt noen på en fest, kan du fortelle dem at melk er en olje-i-vann-emulsjon mens smør er en vann-i-olje-emulsjon.
Du ville forresten ikke blitt kvitt meg.
(Dette er meget løselig basert på en presentasjon fra meieriteknologiekspert Sigrid Svanborg. Alle overforenklinger og misforståelser er mine egne.)
2. oktober 2016, kl. 08:25
Til: «lys, lysbrytning, melk, overflater, såpe, smør, snø»:
Hvitt skum og gjennomsiktige såpebobler i oppvaskvannet.
Når jeg står og vasker opp, betrakter jeg ofte overgangen mellom store og små såpebobler. De små oppleves hvite. De andre er gjennomsiktige, men gjengir speilbilder av lysrøret over benken, spaltet i alle regnbuens farger. Jeg synes fargespekteret vises best etter å ha rørt rundt med kosten. ( Har ikke provd med farget lys eller betraktet boblene med farget glass ennå.) Jeg regner med vi har noe liknende i snø. Varierende tykkelse i såpeboblehinner og lysbryting i snøkrystaller gir begge steder fargespektere, som oppleves hvitt .
2. oktober 2016, kl. 21:34
Fin observasjon! Fargene i såpebobler oppstår også gjerne på grunn av tynnfilm-interferens, som er noe som oppstår når lag blir så tynne at de er av samme størrelse som bølgene i lyset, omkring en halv mikrometer (tusendels millimeter).
Dette er noe jeg bruker i forskningen min, men jeg tror ikke jeg har skrevet noe om det på bloggen ennå – skal prøve å få gjort det!