Anja Røyne

Fysiker


1 kommentar

Forvitring: Hvordan lage runde kampesteiner av hardt fjell

Noe av det jeg har gjort i løpet av doktorgraden min er å studere hvordan stein forvitrer.

Spennende! Det er sant!

Spesielt når man kan reise på feltarbeid i Sør-Afrika. Dette er et av mange steder i verden hvor man kan studere sfæroidalforvitring, også kalt løkforvitring:

Her ser vi min veileder Bjørn som går løs på forvitret stein med geologhammer.

Her ser vi min veileder Bjørn som går løs på forvitret stein med geologhammer.

Det du trenger for å lage runde steiner av hardt fjell er:

1. Mye tid. Det har man stort sett i geologien, så vi bryr oss ikke mer om den ingrediensen.

2. En eller flere bestanddeler i steinen som er sånn at de helst skulle ha tatt litt mer plass, om de fikk sjansen, når de er på jordoverflaten.

3. Vann. Vann er alltid kjempeviktig. Vann er fantastisk. Ingenting fungerer uten vann. I dette tilfellet er det vannet som gjør det mulig for de frustrerte mineralene i steinen å reagere og utvide seg.

Vannet kommer inn i steinen gjennom ørsmå sprekker og åpninger. Det går greit siden vi har så god tid på oss. Når mineralene begynner å reagere med vannet og ta mer plass, utvider steinen seg. Men det er det jo egentlig ikke plass til! Stein er ikke særlig mykt. Den har det ikke med å bøye seg unna om noe inni den plutselig trenger mer plass. Derfor bygger det seg opp store spenninger i steinen, og så….

sprekker den! Det ytterste laget av steinen, der vannet har greid å komme inn og reagere, sprekker av som et løkskall. Så kan vannet krype inn på undersiden av løkskallet og jobbe med neste lag av steinen, helt til det samme skjer en gang til.

Litt etter litt blir steinblokken mindre og mindre og rundere og rundere.

Det vi la merke til i Sør-Afrika, som ingen riktig hadde lagt merke til før oss, var at denne avskallingen ikke er det eneste som skjer. Noen ganger knekker steinblokken tvers over på midten og så har man to løker istedenfor en.

En gang var dette en stor stein, som delte seg opp og ble til fire små. Nå har de blitt helt runde. Geologhammeren viser at det er et skikkelig geologibilde, og om man vet hvor stor en sånn hammer er forstår man med en gang hvor store steinene er.

En gang var dette en stor stein, som delte seg opp og ble til fire små. Nå har de blitt helt runde. Geologhammeren viser at det er et skikkelig geologibilde, og om man vet hvor stor en sånn hammer er forstår man med en gang hvor store steinene er.

En gang var dette en stor stein, som delte seg opp og ble til fire små. Nå har de blitt helt runde. Geologhammeren viser at det er et skikkelig geologibilde, og om man vet hvor stor en sånn hammer er forstår man med en gang hvor store steinene er.[/caption]

Da vi kom hjem til Norge måtte vi tenke lenge på hvordan det ble sånn at steinene knakk på midten. Da vi trodde vi forstod det, prøvde vi å få det samme til å skje på datamaskinen. Det gjorde det. Godt tegn.

Her ser vi forvitring av en firkantet, blå stein på datamaskinen. Den sprekker og sprekker, og til slutt er det nesten ingenting igjen.

Her ser vi forvitring av en firkantet, blå stein på datamaskinen. Den sprekker og sprekker, og til slutt er det nesten ingenting igjen.


Legg igjen en kommentar

Når jeg består av nesten bare tomrom, hva er det jeg kjenner når jeg dytter på noe med fingeren min?

Jeg kan huske at etter å ha lært om atomkjerner og elektroner så lurte jeg veldig på dette. Elektronene er jo bare som noen forsvinnende små prikker som svirrer rundt en atomkjerne langt, langt borte. Om vi kunne krympe til elementærpartikkel-størrelse og reist inn i et fast stoff ville vi nesten ikke ha sett noen ting. Allikevel er altså ting veldig så harde og følbare.

Og så er det ganske kult da, at 20? 25? år senere, har jeg vært og jobbet hos en professor (jeg skal fortelle mer om selve forskningsoppholdet senere) som har viet livet sitt til akkurat dette: å måle krefter mellom overflater. Han har også skrevet en av de beste bøkene om temaet.

Selvfølgelig er det elektronene og atomkjernene som gjør at ting er harde – hva skulle det ellers ha vært? Som vi har lært på skolen så er elektronene negativt ladet og kjernen er positiv. Kjernen sitter i midten som en litt kjedelig klump, mens elektronene har ganske mye frihet til å svirre omkring. Noen ganger, for eksempel i vannmolekylet, har elektronene en tendens til å klumpe seg sammen litt på siden av molekylet sånn at det er mer negativt på den ene siden og mer positivt på den andre siden. Andre ganger er et molekyl så glad i elektroner at det stjeler ett eller flere fra et annet, sånn at man ender opp med noen positivt ladde og noen negativt ladde molekyler.

Når man så prøver å dytte to flater sammen, så begynner ladningene på overflatene, og i det som måtte befinne seg imellom (vann, eller kanskje svette på fingeren) å påvirke hverandre. Veldig nær en overflate pleier molekyler å være litt mer organiserte enn det de vanligvis er når de er en del av en væske eller en gass. Når de er i nærheten av to overflater, istedenfor bare en, blir de nødt til å reorganisere seg. Denne reorganiseringen blir til en kraft mellom overflatene – de dytter eller drar på hverandre – som vi kan måle, eller kjenne. Om man dytter veldig hardt, kan molekylene komme så nær hverandre at kraften mellom de negative elektronene i nabomolekyler blir stor. Litt som når man prøver å sette sammen to briotogvogner og har snudd den ene feil vei: de dytter på hverandre før de faktisk er i kontakt.

Og sånn er det altså at flater kjennes harde ut.


2 kommentarer

hvorfor jeg jobber

Min sønn (6 år) gav meg en maskin. Den kunne lage alt, inkludert penger.

«Da trenger jeg jo aldri å jobbe igjen», sa jeg.

«Men mamma, da kan du jo ikke lære deg alt det du trenger å vite når vi vil ha svar på vanskelige spørsmål.»

Så sant! Det er jo akkurat derfor jeg jobber. Om det var penger jeg var ute etter skulle jeg jommen ha valgt et annet sted å være. Nå får jeg nok penger til alt jeg trenger, og bruker dagen på finne svar på vanskelige spørsmål. Som plommen i egget.


4 kommentarer

jeg har begått en blogg!

Som forsker, og attpåtil som fysiker, får jeg ofte spørsmål om hva det egentlig er jeg driver med. Saken er jo den at jeg har det utrolig morsomt på jobb, men det er ikke alltid så lett å vite hvor jeg skal begynne å forklare. Denne bloggen har jeg tenkt å bruke til å fortelle litt om det morsomme og fascinerende som skjer i min forskning og i forskningen til mine fantastiske kolleger, om fabelaktig forskning fra tidligere tider og om noen fysikkbetraktninger fra hverdagen.

Siden dette er en personlig og subjektiv blogg, har jeg ikke tenkt å være så nøye med referanser, presise definisjoner og annet som pleier å være veldig viktig når man skriver om fag. Målet er å skrive sånn at det blir både forståelig for venner og andre som ikke har realfagsbakgrunn. God trening for meg, og forhåpentligvis blir noe av det interessant for andre også!

Selvfølgelig blir jeg veldig glad om noen vil legge igjen en kommentar i blant, kanskje for å si fra om noe som er helt uforståelig, eller for å be meg skrive mer om ett tema, eller komme med andre forslag.