Forskere på den andre siden av verden har lagt merke til hvordan vi her i Norge omtaler oljen vår som «grønn» og «klimavennlig», og bestemt seg for å undersøke det nærmere.

I starten av januar ble det publisert en artikkel i forskningstidsskriftet Polar Record. A Journal of Arctic and Antartic Research med tittelen Green oil? Arctic melting and Norway’s climate change obstruction discourses. De to forfatterne jobber ved universitetet i Wellington, New Zealand, omtrent så langt fra Norge som det går an å komme, og hovedforfatteren, Juan Pablo Rendon-Betancur, kommer opprinnelig fra Colombia. Allikevel har de altså funnet det verdt å bruke tid på å studere hvordan oljepolitikken diskuteres her i Norge.

Paradokset i nord

Arktis er et interessant område i historien om menneskeskapte klimaendringer.

På den ene siden gjør et varmere klima at det blir mindre havis i nord, og når det blir mindre hvit is og mer mørkt hav reflekteres mindre av sollyset vekk fra jordoverflaten. Dermed gir mindre is mer oppvarming, og mer oppvarming gir mindre is: en selvforsterkende mekanisme som bidrar til at klimaendringene blir ekstra merkbare i nord.

På den andre siden gjør den krympende sjøisen det mulig å drive med olje- og gassutvinning i stadig mer nordlige områder. Mindre is gir mer fossile brensler, som gir mer drivhusgasser i atmosfæren, som gir mer oppvarming og mindre is. Nok en selvforsterkende mekanisme, men til forskjell fra den første inkluderer denne økonomiske interesser og menneskers beslutninger.

Den nordligste delen av Norge er også en del av Arktis. Vi merker godt at klimaet er i endring. Samtidig blir det stadig mer aktuelt å drive utvinning av fossile energikilder langt mot nord. Det har vi gjort nytte av, og dermed bidratt til å forsterke klimaendringene. Vi har drevet letevirksomhet i Barentshavet, havområdet som ligger rett nord for Troms og Finnmark, siden 1980-tallet, men utvinningen kom ikke i gang før i 2007, med Snøhvit-feltet (som sender gassen sin til et prosessanlegg på Melkøya, aktuelt i dagens diskusjoner om elektrifisering og kraftutbygging i Finnmark). I tillegg er det startet opp produksjon fra Goliat-feltet i 2016 og Johan Castberg i 2025.

Fortellingenes makt

Hvordan endte vi opp med å la økonomiske interesser gå foran hensynet til klimaet? Forskerne i denne artikkelen angriper spørsmålet ved å studere det som kalles diskursen, altså hvordan problemstillingen omtales av ulike aktører. For kan det være slik at norske myndigheter forsvarer utvidelsen av petroleumsutvinning inn i nye arktiske områder med argumenter som i forskningslitteraturen omtales som «climate change obstruction», en måte å snakke på som stiller petroleumsindustrien i et godt lys, på tross av hva klimavitenskapen sier om at det er nødvendig med raske og store utslippskutt?

For å dette har forskerne studert fire Stortingsmeldinger:

• Meld. St. 13 (2020-2021) Klimaplan for 2021–2030
• Meld. St. 21 (2023–2024)
  Helhetlige forvaltningsplaner for de norske havområdene
• Meld. St. 5 (2022–2023) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023–2032
• Meld. St. 7 (2011-2012), Nordområdene – visjon og virkemidler (Nordområdemeldingen).

Ja takk, begge deler

Klimaendringene er menneskeskapte og alvorlige, store kutt i klimagassutslipp er nødvendige. Det er ingen benektelse av klimavitenskapen i de norske dokumentene. Faktaene som presenteres er korrekte, og reflekterer høy tillit til forskningen. Det er heller ingen fortellinger om at klimahandling uansett ikke nytter, i motsetning til hva forskere har observert i tilsvarende diskurser i andre land.

Samtidig finner forskerne flere grep kjent fra «climate change obstruction». Det som imidlertid går igjen i de norske dokumentene er at vi ikke trenger å velge. Norsk petroleumsaktivitet skal fortsette langt inn i fremtiden, samtidig som det er viktig å kutte klimagassutslippene. Ansvaret for klimakuttene ligger nemlig ikke hos dem som produserer og tjener på å selge olje og gass, men hos dem som velger å brenne den i andre land, og det vises til at olje og gass fortsatt vil være viktige energikilder fram til slutten av dette århundret. Det er altså ingen behov for storstilt omstilling, og ansvaret ligger hos noen andre – to typiske argumenter for å fremme petroleumsindustrien. Norge fremstiller seg som en aktør som reagerer passivt på hendelser og markedskrefter der ute i verden, i stedet for å ta en aktiv rolle for å redusere klimagassutslippene.

Norsk utvinning beskrives som «ren» fordi den fordi den utvinnes med lave klimagassutslipp sammenlignet med andre land (ifølge en artikkel publisert i det prestisjetunge tidsskriftet Science i 2018 ligger Norge på en 6. plass blant totalt 50 land i konkurransen om å ha den reneste petroleumssektoren. Vi ble slått av Ghana, Thailand, Bahrain, Saudi-Arabia og Danmark), samtidig som det planlegges for å bytte ut mer av gasskraften på oljeinstallasjonene med fornybar energi – på den måten kobles fornybar- og oljenæringene tett sammen. Forskerne advarer om at fortellingen om «grønn olje», der fornybar energi brukes til å utvide petroleumssektoren, kan fortsette å være et betydelig hinder for omstillingen som skal til for å omstille verden vekk fra fossile energikilder.

Akademisk arbeidsdeling

Hva om det stemmer, det som står i Stortingsmeldingene? At de globale utslippene blir lavere enn de ellers ville ha blitt dersom Norge opprettholder sin produksjon ut dette århundret? Det er noe man kan undersøke i forskjellige modeller, men siden fremtiden ikke har skjedd enn, finnes det ingen fasit. Og uansett er ikke det spørsmålet som stilles i denne artikkelen. Her undersøkes bare diskusjonen.

Denne artikkelen er del av et stort fagfelt som undersøker hvordan politikk blir som den blir. Også flere norske forskere er aktive her. Men jeg ser sjelden noe til resultatene deres på min del av Blindern. I mitt eget fagområde er vi interessert i tall, energi, materialer og slikt som kan måles og regnes ut. Jeg kunne ha stilt spørsmålet «stemmer det at norsk olje har lavere klimagassutslipp i utvinningen enn olje fra andre land» og visst omtrent hvordan jeg skulle gått fram for å finne svaret, men jeg er ikke trent til å analysere hvordan diskusjonen omkring disse tingene faktisk foregår.

Til syvende og sist er begge perspektivene (og mange flere) viktige for å kunne forstå hvordan ting har blitt har blitt som de har blitt, og for å kunne mene noe om hvilke beslutninger som kan være kloke og mindre kloke på veien framover.

Jeg skulle gjerne ha tatt del i flere diskusjoner på tvers av fagfelt, ikke for å bli ekspert på alt, men for å få vite noe om hva slags innsikt som faktisk finnes der ute. Dette er kanskje en oppfordring til meg selv om å holde øynene og ørene åpne.

Podcastanbefaling

Om du vil lære mer om hvordan den norske oljediskusjonen ser ut med et blikk utenfra vil jeg anbefale podcastserien The Black Thread, som er et samarbeidsprosjekt mellom den norske organisasjonen Klimakultur og den internasjonale Communicating Climate Change.