Selv om vi pleier å si at veiene våre er dekket av asfalt, så er asfalten egentlig bare det svarte stoffet som binder sammen sand og grus til en slags betong som smøres utover veien. Som vi alle har opplevd er asfalten seigtflytende og klissete når den varmes opp, mens den blir helt hard når den kjøles ned. Tar du en bit ren asfalt og slår den med en hammer, vil den gå i tusen knas, som glass.

Eller – kanskje den er flytende allikevel? Kanskje den bare har blitt veldig, veldig, veldig seig?

Har man først blitt professor ved et universitet, har man muligheten til å gjøre ting som tar litt lang tid. I 1927 bestemte Professor Thomas Parnell ved Universitetet i Queensland seg for å undersøke om asfalten faktisk kunne oppføre seg som en væske. Han varmet opp et stykke asfalt så det ble flytende nok til å klemmes ned i en trakt med forseglet bunn, satte trakten i et stativ, og dekket det hele med en glasskuppel.

Etter tre år bestemte han seg for at asfalten hadde fått roe seg lenge nok, og kuttet av forseglingen i bunnen av trakten. Så ventet han.

I 1938 falt en dråpe av asfalt ned fra trakten.

Siden har det falt syv dråper til.

Så langt har ingen faktisk sett dråpene falle. Videokameraer var installert, men fungerte ikke, den dagen i år 2000 da den hittil siste dråpen falt.

Nå er det 13 år siden sist, og dråpen ser ut til å kunne falle når som helst. Blir det i år? Om du kjenner spenningen krible i deg, har du muligheten til å se dråpen live på http://www.theninthwatch.com. Du kan til og med logge deg inn og bli registrert for evigheten om du er blant de utvalgte som ser på akkurat i det det skjer.

Om du er litt mer utålmodig av deg, så fortvil ikke: Det ble satt opp et tilsvarende eksperiment på Trinity College i Dublin i 1944, og her ble dryppingen fanget på video den 11. juli i år. For aller første gang. Legg merke til klokken i bakgrunnen og datoen nederst i hjørnet. Fascinerende er bare fornavnet.