Anja Røyne

Fysiker

Stikkordarkiv: olje


av Legg igjen en kommentar

Verdens grønneste olje?

Forskere på den andre siden av verden har lagt merke til hvordan vi her i Norge omtaler oljen vår som «grønn» og «klimavennlig», og bestemt seg for å undersøke det nærmere.

I starten av januar ble det publisert en artikkel i forskningstidsskriftet Polar Record. A Journal of Arctic and Antartic Research med tittelen Green oil? Arctic melting and Norway’s climate change obstruction discourses. De to forfatterne jobber ved universitetet i Wellington, New Zealand, omtrent så langt fra Norge som det går an å komme, og hovedforfatteren, Juan Pablo Rendon-Betancur, kommer opprinnelig fra Colombia. Allikevel har de altså funnet det verdt å bruke tid på å studere hvordan oljepolitikken diskuteres her i Norge.

Paradokset i nord

Arktis er et interessant område i historien om menneskeskapte klimaendringer.

På den ene siden gjør et varmere klima at det blir mindre havis i nord, og når det blir mindre hvit is og mer mørkt hav reflekteres mindre av sollyset vekk fra jordoverflaten. Dermed gir mindre is mer oppvarming, og mer oppvarming gir mindre is: en selvforsterkende mekanisme som bidrar til at klimaendringene blir ekstra merkbare i nord.

På den andre siden gjør den krympende sjøisen det mulig å drive med olje- og gassutvinning i stadig mer nordlige områder. Mindre is gir mer fossile brensler, som gir mer drivhusgasser i atmosfæren, som gir mer oppvarming og mindre is. Nok en selvforsterkende mekanisme, men til forskjell fra den første inkluderer denne økonomiske interesser og menneskers beslutninger.

Produksjonsplatformen til Goliat-feltet i Barentshavet, et av våre nordligste petroleumsfelt i drift, under slep fra verftet i Sør-Korea der den ble bygget. Goliat FPSO, av (Wikimedia), T. (https://ndla.no/image/71284). CC BY-SA 4.0.

Den nordligste delen av Norge er også en del av Arktis. Vi merker godt at klimaet er i endring. Samtidig blir det stadig mer aktuelt å drive utvinning av fossile energikilder langt mot nord. Det har vi gjort nytte av, og dermed bidratt til å forsterke klimaendringene. Vi har drevet letevirksomhet i Barentshavet, havområdet som ligger rett nord for Troms og Finnmark, siden 1980-tallet, men utvinningen kom ikke i gang før i 2007, med Snøhvit-feltet (som sender gassen sin til et prosessanlegg på Melkøya, aktuelt i dagens diskusjoner om elektrifisering og kraftutbygging i Finnmark). I tillegg er det startet opp produksjon fra Goliat-feltet i 2016 og Johan Castberg i 2025.

Fortellingenes makt

Hvordan endte vi opp med å la økonomiske interesser gå foran hensynet til klimaet? Forskerne i denne artikkelen angriper spørsmålet ved å studere det som kalles diskursen, altså hvordan problemstillingen omtales av ulike aktører. For kan det være slik at norske myndigheter forsvarer utvidelsen av petroleumsutvinning inn i nye arktiske områder med argumenter som i forskningslitteraturen omtales som «climate change obstruction», en måte å snakke på som stiller petroleumsindustrien i et godt lys, på tross av hva klimavitenskapen sier om at det er nødvendig med raske og store utslippskutt?

For å dette har forskerne studert fire Stortingsmeldinger:

Ja takk, begge deler

Klimaendringene er menneskeskapte og alvorlige, store kutt i klimagassutslipp er nødvendige. Det er ingen benektelse av klimavitenskapen i de norske dokumentene. Faktaene som presenteres er korrekte, og reflekterer høy tillit til forskningen. Det er heller ingen fortellinger om at klimahandling uansett ikke nytter, i motsetning til hva forskere har observert i tilsvarende diskurser i andre land.

Samtidig finner forskerne flere grep kjent fra «climate change obstruction». Det som imidlertid går igjen i de norske dokumentene er at vi ikke trenger å velge. Norsk petroleumsaktivitet skal fortsette langt inn i fremtiden, samtidig som det er viktig å kutte klimagassutslippene. Ansvaret for klimakuttene ligger nemlig ikke hos dem som produserer og tjener på å selge olje og gass, men hos dem som velger å brenne den i andre land, og det vises til at olje og gass fortsatt vil være viktige energikilder fram til slutten av dette århundret. Det er altså ingen behov for storstilt omstilling, og ansvaret ligger hos noen andre – to typiske argumenter for å fremme petroleumsindustrien. Norge fremstiller seg som en aktør som reagerer passivt på hendelser og markedskrefter der ute i verden, i stedet for å ta en aktiv rolle for å redusere klimagassutslippene.

Norsk utvinning beskrives som «ren» fordi den fordi den utvinnes med lave klimagassutslipp sammenlignet med andre land (ifølge en artikkel publisert i det prestisjetunge tidsskriftet Science i 2018 ligger Norge på en 6. plass blant totalt 50 land i konkurransen om å ha den reneste petroleumssektoren. Vi ble slått av Ghana, Thailand, Bahrain, Saudi-Arabia og Danmark), samtidig som det planlegges for å bytte ut mer av gasskraften på oljeinstallasjonene med fornybar energi – på den måten kobles fornybar- og oljenæringene tett sammen. Forskerne advarer om at fortellingen om «grønn olje», der fornybar energi brukes til å utvide petroleumssektoren, kan fortsette å være et betydelig hinder for omstillingen som skal til for å omstille verden vekk fra fossile energikilder.

Akademisk arbeidsdeling

Hva om det stemmer, det som står i Stortingsmeldingene? At de globale utslippene blir lavere enn de ellers ville ha blitt dersom Norge opprettholder sin produksjon ut dette århundret? Det er noe man kan undersøke i forskjellige modeller, men siden fremtiden ikke har skjedd enn, finnes det ingen fasit. Og uansett er ikke det spørsmålet som stilles i denne artikkelen. Her undersøkes bare diskusjonen.

Denne artikkelen er del av et stort fagfelt som undersøker hvordan politikk blir som den blir. Også flere norske forskere er aktive her. Men jeg ser sjelden noe til resultatene deres på min del av Blindern. I mitt eget fagområde er vi interessert i tall, energi, materialer og slikt som kan måles og regnes ut. Jeg kunne ha stilt spørsmålet «stemmer det at norsk olje har lavere klimagassutslipp i utvinningen enn olje fra andre land» og visst omtrent hvordan jeg skulle gått fram for å finne svaret, men jeg er ikke trent til å analysere hvordan diskusjonen omkring disse tingene faktisk foregår.

Til syvende og sist er begge perspektivene (og mange flere) viktige for å kunne forstå hvordan ting har blitt har blitt som de har blitt, og for å kunne mene noe om hvilke beslutninger som kan være kloke og mindre kloke på veien framover.

Jeg skulle gjerne ha tatt del i flere diskusjoner på tvers av fagfelt, ikke for å bli ekspert på alt, men for å få vite noe om hva slags innsikt som faktisk finnes der ute. Dette er kanskje en oppfordring til meg selv om å holde øynene og ørene åpne.

Podcastanbefaling

Om du vil lære mer om hvordan den norske oljediskusjonen ser ut med et blikk utenfra vil jeg anbefale podcastserien The Black Thread, som er et samarbeidsprosjekt mellom den norske organisasjonen Klimakultur og den internasjonale Communicating Climate Change.


av Legg igjen en kommentar

Oljeutvinning i tråd med Parisavtalen?

Hva skal til for å kunne si at norsk oljeutvinning fremover er «innenfor rammene til Parisavtalen»? Dette er tema for et notat som ble lagt fram denne uka av Norsk klimastiftelse, skrevet av Ida Sognnæs og Glen Peters som er forskere ved CICERO senter for klimaforskning.

Fra oljefeltet Johan Sverdrup. Av  Equinor. CC BY SA 3.0

I Parisavtalen fra 2015 ble de fleste av verdens land enige om å holde den globale oppvarmingen godt under 2 grader, og tilstrebe at den heller ikke skulle overstige 1,5 grader. Det vil kreve ekstremt raske utslippskutt. Alle utslipp av fossil CO2 gjør at mengden med drivhusgasser øker, og hvert år med utslipp gjør at oppvarmingen stiger. Skal Parisavtalen overholdes, må de globale utslippene ned til null en gang rundt midten av dette århundret. Det betyr også at det ikke kan være bruk for norsk olje og gass inn i evigheten.

Oljealderen er uansett på hell

Tre mulighetsbilder for produksjonsutviklingen for total produksjon på norsk sokkel 2025–2050. Figur fra Sokkeldirektoratet: Ressursrapport 2024.

Nå er det ingen som mener at Norge skal selge olje og gass i all evighet, heller, for vi har ikke uendelige forekomster å hente fra. Uansett hvor lyst vi har til å fortsette med oljevirksomhet, så kommer oljealderen til å ta slutt. Sokkeldirektoratet har laget prognoser som viser at med liten letevirksomhet og små funn, vil produksjonen av olje og gass bare være nede i bare 3 % av dagens nivå allerede i 2050. Om det derimot blir gjort en stor innsats for å lete etter nye forekomster, og det blir gjort nye, store funn i Barentshavet, kan nedgangen forsinkes en del, og vi kan ha halvparten så stor produksjon i 2050 som i dag. Nedover går det uansett.

Når utvinningen av olje og gass ser ut til å ville halveres nesten uansett hvor mye penger vi pøser inn i letevirksomhet, kan det være fristende å si at vår petroleumsvirksomhet helt av seg selv er i tråd med Parisavtalen. Verden skal forbrenne mindre fossil energi, og vi skal selge mindre. At nivået skal helt ned til null så snart som mulig mens vi fortsatt står igjen på 50 % i 2050 kan forsvares med at det er kullforbruket som bør ta slutt først, slik at oljen og gassen kan reduseres saktere, og vi kan gå ut i fra at andre land må eller bør redusere sin produksjon av olje og gass før vi gjør det. Da er det greit at vi fortsatt selger en god del, så lenge andre selger mindre. Dette er posisjonen den norske staten har tatt.

Mest til oss, eller?

Er det opplagt at det er vi, de rikeste i verden, som skal være de siste som «skrur av krana» og tjener de siste kronene på energikilden som ødelegger klimaet for alle som kommer etter oss?

Vi har jo alltid visst at oljealderen kom til å ta slutt. Ikke bare visst det, vi har planlagt for det. Det er derfor vi har oljefondet. Verdiene som fantes under bakken i Nordsjøen har gradvis blitt byttet ut med eiendommer og aksjer i datasentere og våpenprodusenter og banker og McDonalds. Vi tjener allerede mye mer penger hvert år på avkastningen fra disse aksjene enn vi gjør på salg av olje og gass, som denne figuren fra Oljefondets nettsider viser.

Årlige inntekter til oljefondet. Svart er penger fra petroleumsvirksomheten og blått er avkastningen i fondet. Fra NBIMs nettsider: https://www.nbim.no/no/investeringene/fondets-verdi/

Er vi virkelig nødt til å tvære ut denne avslutningen så lenge som mulig? Folk som jobber med olje og gass kan ikke bruke den samme tiden og arbeidskraften sin på å jobbe med grønn omstilling. Forskere fra SSB har dessuten vist at de økonomiske effektene av at Norge slutter å bygge ut nye olje- og gassfelt kommer til å være temmelig små. Jeg synes nå det er på tide å komme seg videre.


av 1 kommentar

Etisk forskning i oljelandet

Etter at den såkalte akademia-avtalen mellom Statoil og en rekke norske universiteter og andre forskningsinstitusjoner ble signert i fjor, har debatten rast om omfanget av petroleumsforskning ved norske universiteter. Kan oljeforskningen ved universitetene gjøre at vi forlenger vår oljeavhengighet, istedenfor å bruke den intellektuelle kapasiteten vår til å forske frem de alternative teknologiene vi helt klart kommer til å trenge?

Debatten førte til at Universitetet i Bergen i januar bad den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) om å «gjennomgå dei ulike problemstillingane, vurdere dei ulike perspektiva og eventuelt kome med råd til universitet og andre forskningsinstitusjonar om forskning på petroleum og ulike teknologiar for utvinning av petroleum er forskningsetisk forsvarleg«.

Mens dette pågikk ble jeg bedt om å ta en sentral rolle i en søknad om et stort prosjekt – for petroleumsforskning. Jeg syntes dette var kjempevanskelig. Grunnen til at jeg overhode begynte med realfag var jo at jeg ville redde verden. Ikke fordi jeg ville ta opp mer olje.

På den annen side: Når denne oljen først skal opp (og i dette tilfellet er det snakk om såkalte «ukonvensjonelle» kilder, der teknologiutfordringene er ekstra store), har vi som fagpersoner kanskje et ansvar for å gjøre den forskningen som skal til for at det skjer på en mest mulig forsvarlig måte? At jeg bestemmer meg for at jeg ikke vil være med, vil ganske sikkert ikke følge til at det pumpes opp mindre olje.

Jeg gikk med på et kompromiss, der en del av beskrivelsen ble endret fra «økt utvinning» til «bærekraftig utvinning». Om pengene noen gang blir innvilget får jeg bestemme meg for om jeg egentlig syntes at dette var greit.

I dag kom uttalelsen fra komitéen. Og nå har vi det fra høyeste hold: Det er ikke grei skuring å kjøre på med all den petroleumsforskning man kan klare å få penger til.

NENT mener at universitetene reflekterer alt for lite over sin samfunnsoppgave i dette spørsmålet:

Hva er de sentrale kunnskapsutfordringer vi står overfor, og hvordan skal vi møte dem? Bidrar universitetene samlet sett til en videreutvikling av dagens samfunn, eller er den en konstruktiv aktør i å vri utviklingen? Hva slags plass skal forskning som er med på å forlenge oljealderen ha på forskningsinstitusjonene? Binder samarbeidet med petroleumsnæringen i for stor grad opp intellektuell kapasitet og kompetanse over tid? Bidrar petroleumsfinansiert forskning til en legitimering av at en omstilling ikke haster?

NENT peker også på at Norge har forpliktet seg til togradersmålet. For å nå dette er store, radikale endringer nødvendige, og de må skje raskt. I denne forbindelse stiller NENT spørsmålet om samarbeidet mellom forskningsinstitusjonene og petroleumsnæringen vil være til hinder for en omstilling til fornybar energi, eller om samarbeidet kan være en del av omstillingsprosessen. De sier videre at NENT mener at en oppfylling av målsetningen om bærekraft krever en energiomstilling og kunnskapsutvikling. Det tilligger forskningsbevilgende myndigheter og forskningsinstitusjonene et ansvar i denne sammenhengen, og universitetene har et særlig ansvar i kraft av sin rolle som kunnskapsbærer.

Kort oppsummert konkluderer NENT at petroleumsforskning er etisk uforsvarlig dersom det fører til at togradersmålet ikke nåes. Dette er jo såpass lite konkret at alle har mulighet til å fortsette i sine sedvanlige spor. Jeg er spent på om universitetene nå vil ta oppfordringen om en mer aktiv tilnærming til problemstillingen.

For meg er det to spørsmål her, og begge er vanskelige. Det første er: Hva skal vi forske på? i betydningen forskerne i Norge, betalt av skattebetalere og norsk industri. Det andre: Hva skal jeg forske på? Når jeg prøver å finne svaret, ser jeg samtidig for meg hva jeg skal svare på dette spørsmålet om 30 år:

Hva gjorde du?