Anja Røyne

Fysiker

Stikkordarkiv: økonomi


av Legg igjen en kommentar

Krig og korn

Igjen fører krig til økende priser på fossil energi som gir dyrere gjødsel – og vanskeligere tider for bønder verden over.

I 2021 lå prisen på 100 kg nitrogengjødsel i Norge på omtrent 280 kr. Så kom Russlands fullskala invasjon av Ukraina, og i 2023 kostet den samme gjødselen over 600 kr. Det gjorde at mange planteprodusenter måtte tenke seg ekstra godt om før de kjøpte inn gjødsel for sesongen. I 2025 hadde prisen kommet seg ned til 490 kr, men etter at Israel og USA startet krig mot Iran i slutten av februar i år, er sjansen stor for at gjødselprisene kommer til å øke på nytt.

Sånn skal det bli, på den andre siden av sommeren. Men korn trenger næring for å vokse, og mesteparten av verdens jordbruk er avhengig av nitrogengjødsel laget av luft og fossil energi. Foto: Kari Margrethe Sabro.

Luft + fossil energi = nitrogengjødsel

Nitrogen er den viktigste bestanddelen i det som kalles kunstgjødsel, syntetisk gjødsel, handelsgjødsel eller fullgjødsel: det bonden tilfører jorda for at plantene skal vokse godt nok. Grunnstoffet nitrogen er en avgjørende ingrediens i proteiner, og selv om 80 % av lufta består av nitrogen, kan ikke plantene selv hente nitrogenet de trenger fra lufta. De trenger hjelp fra enten bakterier eller våre fabrikker til å rive i stykker nitrogenmolekylene i lufta og koble sammen nitrogenet med hydrogen for å kunne klare å bruke det til å vokse.

Dette er en prosess som krever store mengder energi. For litt over hundre år siden ble Norsk Hydro grunnlagt på en metode der det ble brukt elektrisk strøm til å produsere nitrogengjødsel, men det tok ikke mange år før denne prosessen, utviklet av Birkeland og Eyde, ble utkonkurrert av den tyske Haber-Bosch prosessen der energien kommer fra fossilt kull eller gass. I dag foregår så godt som all produksjonen av nitrogengjødsel i verden ved hjelp av fossil energi.

Da Russland gikk inn i Ukraina for fire år siden, fikk Europa plutselig mye dårligere tilgang på gass til sin energiproduksjon og energi. Prisene gikk i været, og flere gjødselprodusenter valgte å redusere eller stenge produksjonen sin for å kutte utgifter. Det i sin tur fikk gjødselprisene på verdensmarkedet til å mangedoble seg. Figuren under, som er hentet fra FN-organisasjonen UNCTAD, viser hvordan prisen på to viktige former for nitrogengjødsel (orange linjer) skøyt i været både i 2022 og ved tidligere uroligheter.

Iran-krigen struper forsyningen av både energi og gjødsel

Denne uka har krigen i Midtøsten fått skipsfarten gjennom det trange Hormuz-stredet til å stoppe nesten helt opp. Det betyr at noe sånt som 20 % av den flytende naturgassen (LNG) til verdensmarkedene ikke kommer fram, i tillegg til olje og petroleumsgass, og effekten på energiprisene merkes allerede verden over. Prisen på naturgass steg med nesten 75 % mellom 27. februar og 9. mars.

I tillegg rammes gjødselforsyningen direkte. Siden nitrogengjødsel kan produseres fra ikke så mye mer enn fossil energi og luft finner vi mange store gjødselprodusenter i denne regionen, og ifølge Yara transporteres omtrent en tredjedel av all urea og ammoniakk til verdensmarkedene gjennom dette stredet. Urea er en form for nitrogengjødsel som ikke brukes så mye her til lands, men er den vanligste gjødselformen flere steder i Asia. Ammoniakk brukes direkte som gjødsel i USA, og brukes som råstoff til å produsere andre gjødselprodukter i fabrikker verden over, blant annet i Norge. Vi produserer noe ammoniakk selv, men importerer også mye av både ammoniakk og naturgass Yaras fabrikker her til lands.

Som om ikke dette var nok produserer denne regionen også omtrent en fjerdedel av verdens svovelsyre som et biprodukt fra oljerafinnerier. Gjødselindustrien er verdens største forbruker av svovelsyre fordi den er nødvendig for å frigjøre fosfor fra de geologiske mineraler. Nitrogen, fosfor og kalium er de tre viktigste næringsstoffene i handelsgjødsel (kunstgjødsel).

Dårlig nytt for bønder, og aller mest de fattigste

Når prisen på gjødsel stiger kraftig, går det aller mest ut over bønder som trenger gjødsel for å få nok avling, og som har det trangt økonomisk allerede. Det gjelder ikke minst for bønder i den fattige delen av verden. Ifølge UNCTAD får Sudan mer enn 50 % av sin nitrogengjødsel fra dette området i dag, mens det er over 30 % for Sri Lanka, Tanzania og Somalia

Dersom dyrere gjødsel fører til at avlingene blir lavere kan det også gi høyere matvarepriser og, igjen, ramme fattige områder hardest. Det kan være vanskelig å si sikkert om eventuelt høyere priser på mat faktisk skyldes prisen på gjødsel. Det er jo mange ting som skjer samtidig på verdensmarkedene i slike urolige tider. Selv om det finnes mange historier om hvordan bønder har vært rammet av høye gjødselpriser, viser tallene for kornproduksjon for verden som helhet nesten ingen tegn til å ha blitt påvirket. Det er egentlig litt overraskende og sier kanskje aller mest noe om at det produseres mer enn nok mat i verden, og at sult og matvarepriser handler mer om hvem som får tilgang på denne maten.

Kanskje vi kan få mindre sløsing?

En ting som gjerne skjer når prisene stiger, for eksempel på energi, er at det blir mer fart i utviklingen av løsninger som gjør at man kan klare seg med litt mindre av det som har blitt dyrt. For eksempel førte oljekrisa på 1970-tallet til betydelig utvikling innen energieffektivisering og solenergi. Fabrikkprodusert nitrogengjødsel er uunnværlig for de fleste bønder i dag, men samtidig brukes den på en sløsete måte som gir store problemer for naturen. På verdensbasis er det bare noe sånt som 10 % av nitrogenet som tilføres jorda som faktisk ender opp i mat som folk spiser. Om det nå skulle komme en periode med høye gjødselpriser kunne det vært fint om det også førte til litt mer nøysom og målrettet bruk av denne ressursen, til glede for folk og natur.

Vil du lese mer? Den tette sammenkoblingen mellom energi, gjødsel, mat og storpolitikk er et viktig tema i min bok Livet, døden, krig og korn. Historier om nitrogen fra 2025.


av Legg igjen en kommentar

Oljeutvinning i tråd med Parisavtalen?

Hva skal til for å kunne si at norsk oljeutvinning fremover er «innenfor rammene til Parisavtalen»? Dette er tema for et notat som ble lagt fram denne uka av Norsk klimastiftelse, skrevet av Ida Sognnæs og Glen Peters som er forskere ved CICERO senter for klimaforskning.

Fra oljefeltet Johan Sverdrup. Av  Equinor. CC BY SA 3.0

I Parisavtalen fra 2015 ble de fleste av verdens land enige om å holde den globale oppvarmingen godt under 2 grader, og tilstrebe at den heller ikke skulle overstige 1,5 grader. Det vil kreve ekstremt raske utslippskutt. Alle utslipp av fossil CO2 gjør at mengden med drivhusgasser øker, og hvert år med utslipp gjør at oppvarmingen stiger. Skal Parisavtalen overholdes, må de globale utslippene ned til null en gang rundt midten av dette århundret. Det betyr også at det ikke kan være bruk for norsk olje og gass inn i evigheten.

Oljealderen er uansett på hell

Tre mulighetsbilder for produksjonsutviklingen for total produksjon på norsk sokkel 2025–2050. Figur fra Sokkeldirektoratet: Ressursrapport 2024.

Nå er det ingen som mener at Norge skal selge olje og gass i all evighet, heller, for vi har ikke uendelige forekomster å hente fra. Uansett hvor lyst vi har til å fortsette med oljevirksomhet, så kommer oljealderen til å ta slutt. Sokkeldirektoratet har laget prognoser som viser at med liten letevirksomhet og små funn, vil produksjonen av olje og gass bare være nede i bare 3 % av dagens nivå allerede i 2050. Om det derimot blir gjort en stor innsats for å lete etter nye forekomster, og det blir gjort nye, store funn i Barentshavet, kan nedgangen forsinkes en del, og vi kan ha halvparten så stor produksjon i 2050 som i dag. Nedover går det uansett.

Når utvinningen av olje og gass ser ut til å ville halveres nesten uansett hvor mye penger vi pøser inn i letevirksomhet, kan det være fristende å si at vår petroleumsvirksomhet helt av seg selv er i tråd med Parisavtalen. Verden skal forbrenne mindre fossil energi, og vi skal selge mindre. At nivået skal helt ned til null så snart som mulig mens vi fortsatt står igjen på 50 % i 2050 kan forsvares med at det er kullforbruket som bør ta slutt først, slik at oljen og gassen kan reduseres saktere, og vi kan gå ut i fra at andre land må eller bør redusere sin produksjon av olje og gass før vi gjør det. Da er det greit at vi fortsatt selger en god del, så lenge andre selger mindre. Dette er posisjonen den norske staten har tatt.

Mest til oss, eller?

Er det opplagt at det er vi, de rikeste i verden, som skal være de siste som «skrur av krana» og tjener de siste kronene på energikilden som ødelegger klimaet for alle som kommer etter oss?

Vi har jo alltid visst at oljealderen kom til å ta slutt. Ikke bare visst det, vi har planlagt for det. Det er derfor vi har oljefondet. Verdiene som fantes under bakken i Nordsjøen har gradvis blitt byttet ut med eiendommer og aksjer i datasentere og våpenprodusenter og banker og McDonalds. Vi tjener allerede mye mer penger hvert år på avkastningen fra disse aksjene enn vi gjør på salg av olje og gass, som denne figuren fra Oljefondets nettsider viser.

Årlige inntekter til oljefondet. Svart er penger fra petroleumsvirksomheten og blått er avkastningen i fondet. Fra NBIMs nettsider: https://www.nbim.no/no/investeringene/fondets-verdi/

Er vi virkelig nødt til å tvære ut denne avslutningen så lenge som mulig? Folk som jobber med olje og gass kan ikke bruke den samme tiden og arbeidskraften sin på å jobbe med grønn omstilling. Forskere fra SSB har dessuten vist at de økonomiske effektene av at Norge slutter å bygge ut nye olje- og gassfelt kommer til å være temmelig små. Jeg synes nå det er på tide å komme seg videre.


av Legg igjen en kommentar

Fysikken mot økonomien

1280px-BinghamCanyon

Bingham Canyon mine, en av verdens største kobbergruver. Bilde: Wikimedia Commons

Vårt økonomiske system går ikke overens med naturlovene. Og det er ikke naturlovene vi kan endre.

Skal en fysiker bry seg om økonomi? Frem til ganske nylig ville jeg ha svart nei. Fysikere og naturvitere beskriver naturen og utvikler tekniske løsninger, så tar økonomene seg av renter og avgifter og slikt som jeg ikke forstår noe av.

Men i løpet av arbeidet med Menneskets grunnstoffer innså jeg at dette overhodet ikke er riktig. I boken ønsket jeg å finne ut om vi er i ferd med å gå tom for noen av byggeklossene vi er avhengige av i sivilisasjonen vår. Svaret er at vi ikke «går tom» for nesten noe som helst, men at vi alltid vil bruke opp forekomstene som er enklest å utvinne først, og derfor trenger mer og mer energi og innsats for å få tak i den samme mengden med råstoffer. Økende forbruk vil kreve enda mer energibruk og belastning på miljøet.

Samtidig er økonomisk vekst en grunnleggende forutsetning i vårt økonomiske system. Økonomien skal vokse, fordi verdiene i markedsøkonomien er bygget opp av lån, som er løfter om fremtidig avkastning. Uten vekst smuldrer disse verdiene bort som støv. I et TED-foredrag fra 2015 sier økonomen Dambisa Moyo det slik:

«Economic growth is the defining challenge of our time. Without it, political and social instability rises, human progress stagnates and societies grow dimmer.»

Derfor er det ikke nødvendigvis grådighet eller uvitenhet som driver politikere og økonomer når de insisterer på fortsatt vekst. Dette er noe vi må ta på alvor. Sosial uro og krig gir katastrofale konsekvenser for både miljø og klima.

Stabil økonomisk vekst vil si at «størrelsen på økonomien» øker med noen prosentpoeng årlig. De siste tiårene har for eksempel veksten i verdensøkonomien ligget på omtrent tre prosent. En tommelfingerregel sier at man skal ta 70 år og dele på rentesatsen for å finne ut hvor mange år det tar før du har dobbelt så mye som du startet med. Det betyr at med 3% vekst dobler størrelsen på verdensøkonomien seg omtrent hvert 23. år. Det betyr også at økonomien øker med mer, og mer, og mer for hvert år som går.

Nødvendigheten av økonomisk vekst er nedfelt i FNs 17 bærekraftsmål. I mål 8, Anstendig arbeid og økonomisk vekst, står det at vi må «Opprettholde en økonomisk vekst per innbygger som er i samsvar med forholdene i de respektive landene, og med en vekst i bruttonasjonalproduktet på minst sju prosent per år i de minst utviklede landene«. Økonomien skal altså vokse over alt, og i de fattigste landene skal den dobles i størrelse hvert 10. år.

For å få til denne veksten, sier FN at vi skal øke produktiviteten gjennom «teknologisk modernisering og innovasjon». Det er altså her fysikere og teknologer kommer inn: vi skal utvikle og finne opp løsninger som gjør fortsatt vekst mulig.

Alle kan bli enige om at den totale ressursbruken på planeten vår ikke kan vokse til evig tid. Skal vi doble bruken av ressurser hvert 23. år, vil den økonomiske aktiviteten til slutt kreve mer energi enn vi har tilgjengelig på jorda. Optimistene vil svare at dette ikke er et problem, fordi vi kan oppheve koblingen mellom energi og økonomisk utbytte, slik vi for eksempel bruker mye mindre energi på å skaffe det økonomiske godet lys når vi går fra glødelamper til LED-pærer. Ifølge FNs bærekraftsmål nummer 8 skal vi «oppheve koblingen mellom økonomisk vekst og miljøødeleggelser».

Men naturvitenskapelig forskning og tekniske løsninger kan aldri gi oss økonomisk vekst uten økt ressursbruk. Vi kommer ikke utenom naturlovene, og all aktivitet krever energi. Jeg skriver om dette i Menneskets grunnstoffer:

«Anta at vi allerede har nådd grensen for energibruk. Økonomien skal fortsatt vokse, men vi skal ikke bruke en eneste enhet mer energi. Om vesten går sakte, med bare en prosent i året, vil størrelsen på økonomien dobles hvert 70. år. Samtidig er energien konstant. Det vil si at om 70 år fra nå, bruker vi halvparten så mye energi på hver bakte bolle, hver hårklipp, hver influensavaksine og hver meter motorvei. Om 140 år bruker vi en fjerdedel, om 210 en åttendedel, og om 700 år bruker våre fjerne etterkommere bare en tusendel av den energien vi bruker nå, til å varme vann til hårvask, kurere sykdommer og til å fremstille jern fra jordskorpen.

LED-pærer er nå en ting, men dette beveger seg mot det absurde. Fysiske, kjemiske og biologiske prosesser krever energi. Selv internett bruker energi – for hvert søk du gjør på Google, og hver like du gir på Facebook, blir det gjort energikrevende beregninger på en datamaskin et sted i verden. I dag krever internett mer enn tre prosent av verdens elektriske energi, men om ti år er andelen kanskje økt til tjue prosent.»

Dette er hva jeg mener med at vi ikke kan stole blindt på at teknologien skal redde oss. Det vi trenger er ikke flere dingser og smartere apper, det er et økonomisk system som kan opprettholde et stabilt samfunn og tilfredsstille våre menneskelige behov uten et forbruk som vokser inn i evigheten.

Heldigvis er det nå mange som sier tydelig fra om at vi trenger et alternativ til vekstøkonomien. I august i år sa Nicolas Hulot fra seg sitt verv som fransk miljøvernminister på direktesendt radio. Vi streber etter å opprettholde og gjenopplive en markedsøkonomisk modell som er årsaken til alt dette, sa Hulot, og refererte til klimaendringer og tap av artsmangfold. Også i FN-systemet snakkes det nå om nødvendighetene av å endre vår økonomiske modell. Økonomistudenter verden over krever å få innsikt i alternative økonomiske modeller, tilpasset vår tid og vår fremtid.

Det er fantastisk hva vi mennesker har fått til. Jeg er ikke i tvil om at vi kan klare å organisere oss på en bedre måte slik at også våre etterkommere kan leve gode liv. Men da gjelder det å sette i gang og finne ut av hvilke smarte endringer vi må gjøre, og at vi slutter å lure oss selv med falske forhåpninger uten rot i naturlovene.