Fysikk og Fascinasjon

en blogg om ny og gammel forskning, og om den fantastiske naturen


1 kommentar

Jeg lurer på hvorfor blader er grønne

20130906-205629.jpgDer kom den igjen, høsten.

Hver morgen ser jeg flere gule blader. Når mørketida står for døra slutter det å være lønnsomt for plantene å lage nye grønne klorofyller når de gamle blir ødelagt; de skrur heller ned på aktivitetsnivået, og lar de gule og røde fargene vi vanligvis ikke ser for bare grønt, få pynte opp skogen noen uker før det hele faller til jorden.

Når vi ser at noe har en farge, er det fordi at dette noe ikke suger til seg sollyset med akkurat denne fargen. Bladene er grønne fordi det grønne lyset blir reflektert og kan fanges opp av øynene våre. Det røde og det blå lyset, derimot, kan klorofyllet bruke til å bygge sukker av karbondioksid og vann.

Rød, grønn, blå. Kan du fargene i regnbuen? ROGGBIF: rød, orange, gul, grønn, blå, indigo (skjønner forresten ikke hvorfor den må være med, fordi man trengte en vokal?) og fiolett. Hvor ligger grønn i forhold til rød og blå?

Jo, midt i. Så plantene, som gjør alt de kan for å kare til seg det de kan av sollys, de kaster altså fra seg hele den midterste porsjonen av det synlige lyset.

Og hvorfor er det sånn?

Det har jeg lurt på i dag, og jeg har googlet og googlet. Svaret er:

VI VET IKKE!

Faktisk. Jeg fant en hypotese om at jorda en gang for lengelenge siden var dominert av en annen art som så lilla ut, altså som brukte det grønne lyset og spyttet ut resten. Så utviklet det seg en annen art, forløperen til plantene, som brukte de blå og røde restene. Og så overlevde denne arten fordi den hadde funnet et molekyl som var mer effektivt enn det de lilla plantene brukte.

Men dette er altså bare en av sikkert mange hypoteser (det er også begrenset hvor mye man kan finne ut på en google-kveld, tross alt), og jeg får sikkert aldri noe helt godt svar på hvorfor planter er grønne. Det er greit! Det er egentlig veldig kult! Det går rett på lista over «ting man skulle tro var kjent men som ikke er det», som nok et bevis på hvor fantastisk verden er og på hvor mye morsom forskning som gjenstår.


2 kommentarer

Kanskje det er vi som er marsboere?

Dette er en av rundt hundre meteoritter fra Mars som er blitt funnet på jorda. Jeg tror ikke forfedrene våre kom hit med akkurat denne. Bilde: Wikimedia Commons

Dette er en av rundt hundre meteoritter fra Mars som er blitt funnet på jorda. Jeg tror ikke forfedrene våre kom hit med akkurat denne. Bilde: Wikimedia Commons

Om dette hadde vært tittelen på foredraget til Steven Benner, klokka 9 torsdag morgen, ville jeg helt klart ha kommet for å høre på. Men siden det var dagen etter min egen presentasjon og tittelen lød Planets, Minerals and Life’s Origins valgte jeg å heller ta en sen morgen. Derfor fikk jeg ikke med meg dette fantastiske poenget før jeg leste om det på phys.org i dag.

Det er vanskelig å finne ut akkurat når, hvor og hvordan livet oppstod. En av mange hypoteser er at livet kom hit utenfra – jorda ble smittet, et kosmisk nys i form av en meteoritt.

Man skulle kanskje tro at levende ting ikke kunne reise med meteoritter, men det er utrolig hva livet kan tåle. Når NASA sender roboter til Mars for å lete etter liv der, er noe av det viktigste de gjør å vaske alt utstyret som sendes opp. Hvis ikke kan det faktisk være jord-liv som oppdages.

På Mars finnes et mineral som, om det er til stede i ur-suppen der de organiske molekylene begynner å dannes, kan hjelpe til med å sørge for at det som dannes ikke bare blir til kliss. Dette mineralet fantes ikke på jorda på den tiden da livet dukket opp. Derfor er det ikke så helt usannsynlig at livet oppstod på Mars, og at våre ur-forfedre fikk haik over til den Blå Planeten på en stein.  Om NASA nå bringer smitten tilbake igjen, er vel det bare på sin plass.